lokalhistoriewiki.no

Even Gloppestuen (1830–1860)

Even Gloppestuen (født 1830, død 1860) også Even Jonsen, var en husmann fra Biri. Han ble dømt for mord og henrettet 9. november 1860 ved Gloppestuen.

Bakgrunn

Even Jonsen Gloppestuen var i utgangspunktet en god samfunnsborger og skal ha blitt konfirmert med «God Kundskab, god Fliid og meget god Opførsel». Han hadde ikke tidligere noen kontakt med påtalemydighetene. Han arbeidet for presten på Biri, og leide inn arbeidere til å drive Gloppestuen. Frem til hans ekteskap med Gunhild Pedersdatter i 1856 gikk livet på skinner. Ekteskapet skal ha vært fremprovosert av hennes graviditet, og han skal ha sagt at han ikke ville ha giftet seg med henne hvis det ikke var for dette. Etter at de ble gift skal ha vist seg fra en dårlige side som en hustyrann som var smålig og gjerrig. Gunhild gjorde aldri noe bra nok for han og han bygget seg opp en stor motvilje mot henne. Han beskylte henne for å ha et veldig temperament og at hun var slem, og at han hadde mistet sin livslykke ved å gifte seg med henne. Denne beskrivelsen var ikke andre i bygda enige i. Det var nok også noe annet som spilte inn i motviljen mot kona, nemlig den seksten år gamle Ingeborg som også arbeidet hos presten. Det skal ha vært et godt og hjertelig forhold mellom Even og Ingeborg, men ingenting tyder på at det ble noe mer mellom dem. Jo mer opptatt han ble av Ingeborg, jo mørkere så han på sin egen kone og deres ekteskap. Dette førte så til at han ønsket å ta livet av Gunhild.

Mordet

Han lyktes ikke i å ta livet av sin kone ved første forsøk. Da forsøkte han å forgifte henne ved å spikke fosfor fra fyrstikker og ha det i kaffen hennes. Hun merket den rare smaken og helte ut drikken. Siden dette ikke ble noen suksess la han giftforsøket på hyllen og prøvde andre løsninger. I desember 1959 fikk han med sin kone ut på stabburet. Han overbeviste henne om at de hadde fått rotter der og at de måtte spyle rent et stor kar som sto oppe på stabburet for å ha korn i dette. Da de var ferdige i andreetasjen på stabburet og Gunhild skulle gå først ned trappen klubben Even henne i hodet med en øks så hun ble liggende og skrike. Siden skrikene påkalte mye oppmerksomhet gikk Even selv ut og påkalte hjelpen som allerede var på vei. Gunhild var blødende og skrikende, men hun kunne ikke snakkes til. Even forklarte først at hun hadde falt i trappen, men denne forklaringen trodde ikke de andre der på. Han måtte dermed pynte litt på forklaringen, og kom frem til at han ved et uhell hadde truffet Gunhild med øksen da han hadde forsøkt å gjøre åpningen til trappen større. Utrolig nok trodde de på denne forklaringen. Med hjelp bar de nå den skadde Gunhild over i huset, og de andre forsvant for å hente hjelp. Barna var til stede, men det så ikke ut til å legge noen demper på planene. Siden øksen lå igjen på stabburet brukte han redskapen som var tilgjengelig. Han tok en høygaffel og banket løs på Gunhild til det ikke var igjen mer liv i henne. Da familien kom tilbake med hjelp var bloddammen enda større, men hun pustet utrolig nok fremdeles. Senere på kvelden kom presten og fant at Gunhilds skalle var knust og hjernemassen lå utover puten. Kort tid etterpå sluttet hun så å puste. Presten ante at noe var galt og så den blodige høygaffelen. Even innrømmet så at han syntes det var for galt at hun skulle ligge der og lide og at han tenkte på hvor dyrt det ble for medisin og doktor. Disse forklaringene skapte ytterligere mistanke hos de som var der. Obduksjonen av Gunhild viste fire separate slag, og det var vanskelig å forklare det som noen ulykke. Også blodet oppe på stabburet stemte ikke overens med hans forklaring om at hun hadde fått slaget da hun kom ned trappen. Etter hvert kom også historien om den seksten år gamle Ingeborg frem, men Even nektet for at dette hadde noe med saken å gjøre.

Dommen

Hverken underretten, stiftsoverretten eller høyesterett trodde på forklaringene hans, og han ble 10. juli 1860 dømt til døden. Dommen kom som en overraskelse på Even da han ikke trodde at man kunne dømmes til døden for mord hvis man tidligere var ustraffet. Han skal også ha sagt at han ikke ville ha drept Gunhild hvis han visste at det kunne bli dødsdom av det. Mange ble i denne perioden også benådet, så Even sendte inn en fullstendig tilståelse i håp om å bli benådet. Han skal her ha sagt at han brukte en kjevle i stedet for øks. Han innrømmet ikke å være interessert i en annen kvinne, og han tilsto også forgiftningsforsøket. Søknaden om benådning slo ikke an, og høyesterett slo fast at han skulle henrettes. Henrettelsen foregikk på gjerningsstedet den 9. november 1860. Skafottet ble reist på en liten høyde nedenfor Gloppestuen og det var mange til stede. Han skal ha vært rolig og fattet. Skarpretteren var Samson Isberg, og han bandt han for øynene og la han på blokken. Det ble senere kjent at Even til slutt tilsto motivet for drapet, det var nemlig hans erotiske følelser for den unge Ingeborg.

Kilder og litteratur

Hentet fra «https://lokalhistoriewiki.no/index.php?title=Even_Gloppestuen_(1830–1860)&oldid=2005427»