Faredager

Faredager, eller flyttedager, var lov regulert til 14. april og 14. oktober. For tjenestefolk, hushjelper, drenger og stallkarer på landet og i byen, var denne datoen det lovfestede utløpet for leie- eller tjenestekontrakter. 14. april var også vanlig flyttedag for leilendinger og husmenn som skulle forlate sine bruk og plasser. Begge dager ble brukt til jobbmarked på torvet i byene. Her møttes de som trengte ny jobb og de som ville ha ny ”taus”, hushjelp, dreng eller ”innejente”.

Tjenestefolk og herskap ved faredagen på Strømsø torg i Drammen 1929.

Da byene for alvor vokste seg store opp mot 1900 var tjenestejente største yrkesgruppe for kvinner både i bygd og by. I 1900 var det 105 000 tjenestejenter i Norge. Det vil si nesten 40% av alt lønnet kvinnearbeid. De fleste tjenestejentene var ugifte. Å tjene i andres hjem var gjerne en kortvarig karriere i påvente av noe bedre.

Tjenestejentene var underlagt Tyendeloven og hadde særdeles få rettigheter. Det var 3 måneders gjensidig oppsigelsestid frem til de to fastsatte fare/flyttedagene i april og oktober, men det var en enkel sak for en arbeidsgiver å bli kvitt ei tjenestejente på dagen. Det kunne være nok å beskylde henne for ”natteløberi”.

Å søke huspost skjedde på mange måter. Helst ble det formidlet gjennom slekt og kjente, men det fantes festekontorer som formidlet arbeidskraft og arbeidsplasser.

I Drammen møttes herskap og tjenere på Strømsø torg på faredagene, og det ble akkordert og kjøpslått. ”Socialdemokraten” skrev i 1895: ”Her stod arbeidssøkende nærmest på fesjå. De ble gransket, veiet og målt. En kunne være fristet til å kalle det et slavemarked”.

Se også

• Faredager i Norsk historisk leksikon

Litteratur og kilder

• Basert på en artikkel fra den nedlagte nettstedet historieboka.no, skrevet av Terje Bautz.
• Norges kulturhistorie, Aschehoug 1983
• Troels-Lund, Dagligliv i Norden, Gyldendal 1939
• Norgeshistorie.no