Gerd Santesson (1903–1943)

Gerd ”Mosse” Santesson født Morell Söderberg 26. oktober 1903, død 31. oktober 1943 i Stockholm. Hun vokste opp på Gårdmannsbråten gårdNordby i Ås og på Oslos vestkant i en familie med svenskfødte foreldre. Hun studerte språk og utdannet seg til fiolinmaker i Tyskland. Hun fikk jobb i Stockholm i 1925 der hun traff sin tilkommende ektemann. Under andre verdenskrig var hun motstandskvinne. Hun er begravet på Solna kyrkogård i Stockholm. Hun ble tildelt Håkon VIIs frihetskors post mortem i 1946.

Familie

Hun var datter av Carl Wilhem Søderberg, født 1866 i Gøteborg i Sverige. Han fant opp Søderberg-elektroden, brukt i smelteprosesser. 24. juli 1900 giftet han seg i Stockholm med Svea Valborg Charlotta (“Lottan”) Morell (24.7.1871–20.3.1946), datter av professor Ernst Johan Morell (1833–1911) og Katarina (“Karin”) Charlotta Kristina Hultquist.

Besteforeldre: Generalagent Carl Anton Mathias Söderberg (1841–1902) og Laura Becker (1842–99).

Hun giftet seg i 1926 med arkitekten og maleren Olle Santesson, (1900–1981), sønn av advokat, finansmann og häradshövding Henrik Santesson og Alfhild Fränckel. De fikk ett barn sammen: Kåre Santesson som ble en kjent skuespiller, filmprodusent og regissør i Sverige.

Motstandskvinne

Gerd Santesson meldte seg våren 1940 som frivillig ambulansesjåfør i det svenske frivilligkorpset i den finske vinterkrigen, men rakk ikke å starte den jobben før krigen tok slutt. Hun begynte i stedet å jobbe for den norske motstandsbevegelsen under kodenavnet «Faktum». Hun smuglet aviser, samt meldinger og etterretningsinformasjon fram og tilbake til Sverige. Hun og sønnen Kåre foretok fire offisielle reiser fram til hennes brå død i 1943. I hennes visumsøknader stod det at hun skulle besøke sin, som hun opplyste, døende mor i Norge. Hvor mange uoffisielle reiser hun foretok seg er ikke dokumentert.

Våren 1942 tok hun initiativ til å gi ut tidsskriftet «Håndslag» sammen med oversetteren og publisisten Eli Krog og hennes forfatterektemann Helge Krog. De starta med sonderinger og innledende samtaler i mai 1942 på Göteborgs Handels- och Sjöfartstidnings Stockholmsredaksjon.

Den seinere nobelprisvinneren Eyvind Johnson stod som ansvarlig utgiver og karikaturtegneren Ragnvald Blix kom med sviende tegninger under psevdonymet Stig Høøk. Det ble trykket på tynt såkalt bibelpapir i A5-format. På det meste var opplaget 15-20 000 eksemplarer og inneholdt fra 16 til over 40 sider. Det utkom 65 nummer, den første 1. juni 1942, med til sammen 2000 sider, de fleste skrevne av Torolf Elster og Willy Brandt. Andre kjente skribenter var Sigurd Hoel, Martin Tranmæl, Alva Myrdal (1902–1986), Wilhelm Moberg (1898–1973) og Ture Nermann (1886–1969). Bladet skulle bringe «fakta og orientering for nordmenn» og det var finansiert av eksilregjeringen. Torolf Elster stod som redaktør.

I all hemmelighet ble Håndslag smuglet til den norske motstandsbevegelsen fra 1942 til krigens slutt. [1][2]

I siste nummer av «Håndslag», takket Eyvind Johnson viktige personer for innsatsen. Han skriver

Av alla som var med vill jag först nämna G e r d S a n t e s s o n, som allt för tidligt rycktes bort: hennes kunnskap om läget i Norge och den norska hemmafronten var ovärderliga.

[3]

Hvor mange turer hun tok til Norge for å opprette og opprettholde kurerruter for «Håndslag» vites ikke, men i dette notat fra Hans Luihn får vi vite at hun er sterkt involvert i distribusjonsnettverket:

"Da britene bombet Viktoria Terrasse 25-9-42 ble en rekke Oslobeboere utkommandert til opprydningsarbeid, blant andre min far Otto Luihn og jeg…

Da jeg stod midt i ruinene var det en dame som stod ute på gaten og stirret interessert på meg. Jeg fikk et lite sjokk, det var Gerd Santesson. Kvelden før hadde jeg besøkt henne etter oppdrag jeg hadde fått gjennom kurerpost fra Stockholm, oppgaven jeg hadde fått i samtalen med henne var at jeg skulle skaffe en hoveddistributør for Håndslag i Oslo-området. Jeg hadde ikke oppgitt mitt navn til henne, bare et dekknavn. Jeg overdro oppdraget til Adolf Wichstrøm, en motstandsmann som alltid var villig til å ta på seg en oppgave."

[4]

Ettermæle

Gerd Santesson ble tildelt Håkon VIIs frihetskors post mortem i 1946.[5]

Referanser

  1. Andersen, Inger: Dekknavn «Faktum» – Gerd «Mosse» Santesson 1903–1943. Follominne. 2009, side 11 .ISSN 0333-337X. Digital versjonNettbiblioteket.
  2. Håndslag på Nasjonalbibliotekets nettbibliotek.
  3. Håndslag : fakta og orientering for nordmenn. 1945 Nr. 7. E. Johnson, 1945. Digital versjonNettbiblioteket.
  4. Luihn, Hans: Den frie hemmelige pressen i Norge under okkupasjonen 1940-45 : en fortellende bibliografi. Nasjonalbiblioteket, 1999, s. 152–153. ISBN 8279650105. Digital versjonNettbiblioteket.
  5. Johansson, Anders: De glemte agentene : norsk-svenske våpenbrødre mot nazi-Tyskland. Pax, 2011, s. 323. ISBN 9788253034447. Digital versjonNettbiblioteket.

Kilder og litteratur

  • Andersen, Inger: Dekknavn «Faktum» – Gerd «Mosse» Santesson 1903–1943. I Follominne. 2009, side 5–16. ISSN 0333-337X. Digital versjonNettbiblioteket.
  • Arntsen, Øyvind: Museum i P2. nrk.no, søndag 8. juni 2008.
  • Johansson, Anders: De glömda agenterna. Norsk-svenska vapenbröder mot Nazi-Tyskland, Fischer & Co, Stockholm 2011, kapitel 8: Hemliga Håndslag till Norge.
  • Johansson, Anders: De glemte agentene : norsk-svenske våpenbrødre mot nazi-Tyskland. Pax, 2011. ISBN 9788253034447. Digital versjonNettbiblioteket.
  • Johansson, Anders m. fl.: Presshistorisk årsbok 2008 s. 195-206 ”Håndslag” från Sverige till Norge 1942-1945,. Vällingby: Svensk presshistorisk förening, 2008. ISSN 0282-020X
  • Jonassen, Mari: Norske kvinner i krig : 1939-1945. Aschehoug, 2020, s. 147, 569. ISBN 9788203267512.
  • Norska patrioter i fängelse. Sannfärdiga uppgifter om nazisternas handlingar i vårt broderland. Trots allt, Stockholm 1942 (utgitt anonymt).
  • Skjeseth. Alf: Nordens Casablancha, Nordmenn i Stockholm under krigen. 2018 Spartacus, 2018, s. 153-154. ISBN 9788243010673. Digital versjonNettbiblioteket.
  • Luihn, Hans: Den frie hemmelige pressen i Norge under okkupasjonen 1940-45 : en fortellende bibliografi. Nasjonalbiblioteket, 1999. ISBN 8279650105. Digital versjonNettbiblioteket.