Hans Ernst Kinck (1865–1926)

Hans Ernst Kinck (født 11. oktober 1865 i Øksfjord i Loppa kommune, død 13. oktober 1926 i Oslo) var forfatter. Han hadde et bredt virke som  romanforfatter, dramatiker,  lyriker og essayist.

Byste av Hans E. Kinck utenfor gamle Deichmanske bibliotek i Oslo (kunstner: Gunnar Janson).
Foto: Stig Rune Pedersen (2012)

Familie

Hans Ernst Kinck - best kjent som Hans E. Kinck - var sønn av distriktslege Otto Theodor Kinck (1832–1903) og Hanna Guliante, født Johannesen (1840–1923). Han ble gift i 1893 med forfatter Minda Mathea Olava Ramm (1859–1924). Kinck var fetter av ingeniør Johan Jørgen Kinck (1873–1955) og svigerfar til filolog Hallvard Lie (1905–1995).

Liv og virke

Hans E. Kincks far var distriktslege, og familien flyttet hyppig. Under oppveksten bodde han i Ytre Namdalen, Bygland i Setesdal og Strandebarm i Hardanger

Kinck tok eksamen artium på Gjertsens skole i Kristiania i 1884, og i 1890 tok han embetseksamen i klassisk filologi. Deretter vikarierte han som lektor ved flere skoler, og  var assistent ved Universitetsbiblioteket. Etter at han giftet seg i 1893 fikk han stipend, og ekteparet reiste til Paris. Han fikk senere flere stipender, og oppholdt seg mye i utlandet, både med og uten familien. Som regel bodde han i Italia, men han var også i Frankrike og Spania.

Kinck debuterte som forfatter i 1892 med romanen Huldren. I likhet med oppfølgeren Ungt folk skildrer romanen menneskeskjebner i et trangt bygdemiljø. I sine kommende romaner Sus og Hugormen, tegner han et kulturbilde fra 1880- og 1890-årene, med den begynnende industrialismen som et sentralt tema.   Trebindsromanen Sneskavlen brast (1918-1919) gir et bilde av Norge gjennom en vestlandsbygd.

Kinck  er i ettertid kanskje særlig kjent som novellist og essayist. Han utgav en rekke essaysamlinger som omfattet historie, saga, teori, litteratur, malerkunst, samtidsdiagnose og politikk. Han virket også som dramatiker.

Ettermæle

 
Hans E. Kinck er gravlagt på Vestre gravlund i Oslo.
Foto: Stig Rune Pedersen (2012)

I et minneord over Hans E. Kinck i Arbeiderbladet 15. oktober 1926, skrevet av Sigurd Hoel, ble han beskrevet slik (utdrag):

Som et hårdt og ganske uventet slag rammer Hans E. Kincks død det norske åndsliv. Like til det siste syntes han så energisk og virksom som noensinne. ... På det område han valgte sig, står han uten forgjenger hos oss, og så vanskelig og særegent er det arbeid han har gjort, at han vel også i lange tider vil bli stående uten noen egentlig efterfølger. Det er en velbrukt penn den 61-årige mann nu har lagt ned. ... Hvilket tap hans død betegner for norsk tenkning og norsk diktning, lar seg vanskelig overskue nu. Men så meget vet vi, at norsk åndsliv hadde hettop nu dårlig råd til å miste ham.

Hans E. Kinck er gravlagt på Vestre gravlund i Oslo sammen med sin kone.

Kilder