Harald Gille
Harald Gille (opprinnelig Gilchrist, født ca. 1102 i Irland eller på Suderøyene, død 14. desember 1136 i Bergen) var konge av Norge sammen med sin nevø Magnus Sigurdsson fra 1130 til 1135 og enekonge fra 1135 til sin død året etter. Hans regjeringstid markerer starten på borgerkrigstida, så hans makt var hele tiden utfordret.
| Harald IV Gille | |
|---|---|
| Personalia | |
| Tittel: | Konge av Norge |
| Regjeringstid: | 1130–1136 |
| Fødselsnavn: | Harald Magnusson(?) |
| Fødselsdato: | ca. 1102 |
| Fødested: | Irland eller Suderøyene |
| Bortgang: | 14. desember 1136 |
| Dødssted: | Bergen |
| Foreldre: | Magnus Berrføtt og ukjent kvinne |
| Ektefelle(r): | Mulig den irske kvinnen Biadoc Ingerid Ragnvaldsdatter |
| Barn: | Øystein Haraldsson Sigurd Haraldsson Munn Inge Haraldsson Krokrygg Magnus Haraldsson Brigida Haraldsdotter Maria Haraldsdotter |
Sagaene og irske kilder forteller noe om hans liv i vest før han kom til Norge, men opplysningene er svært usikre. Han skal ha hatt nokså høy status, og ifølge en gælisk tradisjon giftet han seg med en kvinne kalt Biadoc, som var datter av en stormann. Norsk tradisjon nevner henne også, men da som frille. Tronkravet dukket opp første gang da lendmannen Hallkjell Huk besøkte Suderøyene. Harald fortalte ham at han var sønn av Magnus Berrføtt, og ba om å få være med til Norge for å treffe halvbroren Sigurd Jorsalfare. Harald kom til Norge noe før Sigurd døde i 1130.
Han var født i Irland eller på Suderøyene på en tid da Magnus herjet i dette området, så det er ikke usannsynlig at påstanden om farskapet var korrekt. Det er i det minste et av de sterkeste kravene som ble reist under borgerkrigstida ved siden av Sigurd Slembes påstand om at Magnus Berrføtt også var hans far. Som halvbror av Sigurd og hans to avdøde medkonger Olav og Øystein Magnussønner hadde Harald et sterkt krav på tronen, og hans påstand ble først møtt med skepsis. Men da han bar jernbyrd og lyktes med dette fikk han aksept for kravet hos Sigurd Jorsalfare. Han måtte avlegge ed på at han ikke skulle kreve tronen så lenge Sigurd eller sønnen Magnus levde.
Da Sigurd døde gikk Harald straks tilbake på sin ed og lot seg hylle som konge. Han og Magnus ble samkonger, og regjerte sammen inntil 1134 da det brøt ut åpen strid mellom dem. I første omgang kom Magnus best ut av kampen. I slaget ved Fyrileiv i Ranrike seiret han, og Harald måtte rømme til Danmark. Der fikk han støtte fra Erik Emune, og tilbake i Norge begynte han å knytte til seg stormenn og vinne tilbake riket. Etter slaget ved Bergen i 1135 ble Magnus tatt til fange, og Haralds treller kappet av ham foten og blindet og kastrerte ham for å gjøre ham uegnet som konge. Omtrent på samme tid kom Sigurd Slembe til Norge og hevdet at han var Haralds halvbror. Han sa at han hadde båret jernbyrd i Danmark, men Harald nektet å anerkjenne ham som tronarving og skal ha forsøkt å få Sigurd drept.
I 1136 fikk Sigurd myrdet Harald mens han sov, og krevde kongsnavn. Haralds to sønner Sigurd og Inge ble hyllet som barnekonger, og en ny runde med innbyrdeskrig var i gang. I 1142 ble Haralds to andre sønner, Øystein og Magnus Haraldsønner også hyllet som samkonger.
Kilder
- Snorre Sturlasson: Heimskringla, Magnus Blinde og Harald Gilles saga
- Gilchrist Harald 4 Gille i Norsk biografisk leksikon