Øystein Magnusson
| Øystein I Magnusson | |
|---|---|
| Personalia | |
| Tittel: | Konge av Norge |
| Regjeringstid: | 1103–1123 |
| Fødselsnavn: | Øystein Magnusson |
| Fødselsdato: | ca. 1088 |
| Bortgang: | 29. august 1123 |
| Dødssted: | Hustad i Fræna |
| Foreldre: | Magnus Berrføtt og ukjent kvinne av lav ætt |
| Ektefelle(r): | Ingebjørg Guttormsdatter |
| Barn: | Maria Øysteinsdotter |
Øystein I Magnusson (født ca. 1088, død 29. august 1123 på Hustad i Fræna) var konge av Norge fra 1103 til sin død i 1123. Han var medkonge sammen med sine to halvbrødre Sigurd (ca. 1089–1130) og Olav (ca. 1100–1115) Magnussønner.
Øystein var sønn av kong Magnus III Olavsson, kalt Magnus Berrføtt (1073–1103). Moren var en ukjent lavættet kvinne. I tillegg til halvbrødrene Sigurd og Olav hevdet også Harald Gille (ca. 1102–1136) og Sigurd Slembe (død 1139) at Magnus Berrføtt var deres far; i begge tilfeller er farskapet mulig, men svært usikkert. Han giftet seg med Ingebjørg Guttormsdotter, og de fikk datteren Maria Øysteinsdotter, som i sin tur ble mor til tronkreveren Olav Gudbrandsson Ugjæva.
Sigurd og Øystein var nesten jevnaldrende, og Olav var den eldste. De var reelle samkonger, mens Olav bare var rundt tre år gammel da han fikk kongsnavn, og han døde også bare rundt femten år gammel. Olav nevnes derfor ikke som konge annet enn i navnet. Man vet at Øystein og Sigurd tidlig i sitt styre ga en rettarbot som skaffet inn en del avgifter knyttet til det danske riket i Norge 1030–1035, og at dette gjorde dem populære. Det ser ikke ut til at de delte riket mellom seg; de regjerte sammen, uten at det var noen faste grenser. Det man vet er at Sigurd skal ha vært mest i Viken mens Øystein holdt seg på Vestlandet og i Trøndelag de første årene.
I ettertiden har Øysteins Magnusson, på tross av at han var konge i hele tyve år, blitt stående i skyggen av halvbroren Sigurd Jorsalfare. Han deltok i liten grad i krigshandlinger, og nevnes derfor mindre enn mange andre fra perioden i sagaene. Det finnes ingen bevarte dokumenter fra rikets styre ennå, og det er først og fremst der man finner spor etter den mer fredelige siden ved kongegjerningen. I sagaene blir det trukket kontraster mellom de to, krigerkongen Sigurd som dro på korstog og fredskongen Øystein. Særlig Snorre Sturlasson gjør dette, og Øystein kommer godt ut av sammenligningen. Sigurd «slaktet blåmenn til fanden», men viktigere var det at Øystein bygde landet. Han får æren for å reise kirker, bygge havneanlegg og trygge skipsleia. Snorre forteller også at Øystein fikk lagt Jemtland under Norge. For å oppnå dette skal han ha brukt diplomati og gaver. Andre kilder forteller at Jemtland først kom under Norge under Sverre Sigurdsson, så Snorres påstander her stemmer ikke med virkeligheten.
Øysteins byggevirksomhet ser ut til å særlig ha vært konsentrert i Bergen. Sagaene oppgir Olav Kyrre (1067–1093) som denne byens grunnlegger, men mye tyder på at det var Øystein som fikk byen til å vokse seg sterk. Kongssetet ble flyttet fra Alrekstad til Holmen i hans tid, og hallen han lot bygge der var ifølge Snorre den flotteste trebygningen i landet. Han lot også reise Nikolaikirken som sognekirke, og ikke minst grunnla han Munkeliv kloster og ga det store eiendommer. Et portrett av ham, et hode i marmor, er bevart fra klosteret. Det har innskriften Eystein Rex, og er datert til noe før midten av 1100-tallet, altså en tid etter hans død. Hans byggevirksomhet i Bergen sammenfaller med det kildene forteller om at handelen med tørrfisk var i gang, og at Bergen var et knutepunkt i denne. Kildene knytter ham også til lofotfisket. Rettarboten fra de tre kongene skattla fiske i Vågan, forøvrig en moderat skatt på fem fisk til kongen fra hver mann, og Øystein skal ha latt bygge ei kirke der oppe.
Ved Agdenes, i innseilinga til Trondheimsfjorden, lot han anlegge ei hav. Arkeologiske spor der kan dateres til Øysteins tid.
I 1123 døde Øystein av sykdom på Hustad i Fræna. Sigurd Jorsalfare ble da sittende som enekonge til han også døde i 1130. Samkongedømmet mellom Øystein og Sigurd (og Olav, selv om han ikke var en deltagende part) var det siste fredelige samkongedømme på lang tid, for etter Sigurds død begynte borgerkrigstida.
Kilder
- Øystein I Magnusson i Norsk biografisk leksikon