Vestre Helland (Hamarøy gnr. 259)

Vestre Helland (gnr. 259) er en gård i Hamarøy kommune. Den ligger på sørsida av Hellmofjordens utløp i Tysfjord. I sør går grensa mot gården Helland østre, mens Drag ligger ved gårdens nordvestlige grense. I øst går grenseskillet i fjellet mot gården Hillingen i Hamarøy.

Helland (lulesamisk: Ájládde)
Fylke:	Nordland (lulesamisk: Nordlánnda)
Kommune:	Hamarøy (lulesamisk: Hábmer)
Gnr.:	259

Gårdsnavnet Helland kommer trolig fra det gamle Hellir, som er avledet av det forhistoriske Hallr, som betyr stein. Tidligere navn på gården er blant annet Helliland og Stor Helland.

Jordsmonnet på Helland vestre består hovedsakelig av mineraljord fra isavleiringer på tidligere havbunn. Agrar aktivitet opp gjennom tida har gitt enkelte områder streke innslag av organisk jord. Gården har derfor alt fra middels til høy bonitet.

Helland i de eldste tider

Gården Helland, som ligger på vestsida av Hellmofjordens innløp, er en av del eldste samiske bosetningene i Tysfjord. Fjordsamene, som tidligere hadde drevet fangst på villrein, kan ha begynt å slå seg ned som gårdbrukere og fiskere allerede fra slutten av 1200-tallet. Etablering av gårdsdrifta på Helland hang trolig sammen med mulighetene for å kombinere husdyrhold, fiske og ressursutnytting i Hellmofjorden og på høyfjellet. Fram mot 1600-tallet ekspanderte denne bosettinga, og i 1559 var Helland den gården i Tysfjord hvor flest familier var bosatt, med i alt åtte skattebetalere.

1600-tallet

I motsetning til gårdene lenger ut i fjorden, forble det administrative ansvaret for eiendomsforvaltningen på samiske hender på Helland. Plassen inngikk ikke i oversikta over krongods fra 1661. Ved matrikuleringa av Tysfjordgårdene i 1667 ble Lille Helland med Elvenes derimot betegnet som finnejord og rydning. Det er derfor naturlig at den samiske drifta på gården hadde vedvart siden innføringa av finneodelsystemet. I 1667 ble Lille Helland drevet av Olle Andersen og Olle Nielsen, som kunne så 3 tønner korn, og holde 4 kyr, 4 kalver, 2 sauer, 9 geiter og 2 hester. Rydningsplassen hadde også det som trengtes av skog. Av dette kan en lese at gården en av de mest verdifulle i indre Tysfjord. Den ble derfor taksert til 4 pund.

Fram mot 1700-tallet ble Lille Helland drevet av sjøsamene Arent Joensen og Anders Joensen, som i 1691 og 1697 ble oppført som de eneste skattebetalerne på gården.

1700-tallet

I første del av 1700-tallet opplevde man stadige endringer på brukerside på Helland. Mellom 1711 og 1714 gikk Anders Joensen bort, og ansvaret for drifta ble overtatt av enka. Trolig ble også store deler av jorda drevet i kombinasjon med brukene på Drag, for både i 1714 og 1717 bygslet Sivert Olsen Drag halvparten av jorda på Helland. I denne perioden finner vi også at Olle Ollsen, Olle Asmundsen og Pauel Pedersen betalte Skoskatt og Sjøfinneskatt for å ha drevet gårdsdrift her.

I 1720 solgte Guldbrand, Niels og Joen Thorsen sin halvpart i Helland til Sivert Olsenpå Drag. Dette var et av de første tilfellene der finneodel ble omsatt som privat eiendom i Tysfjord. Finnejorda i Nord-Norge var, i følge den dansk-norske kongen, hans eie. Med salget av eiendommene kan man skimte at samenes mentalitet rundt jordeie var i endring. Fra å drive reindrift over ikke-avgrensede om-råder, medførte det tiltagende jordbruket at samene fikk et eierforhold til bostedene sine. Dette kommer tydelig fram av skjøtet fra 1720, hvor selgerne omtaler eiendommen som ”voris Odels Jord”. Andre steder i Tysfjord ble verdiene fra ”ulovlige” salg av innkrevd av staten. Vi ikke hvordan rettstviste endte vedrørende salget av ½ av Lille Helland til Sivert Olsen i 1720.

I 1723 lå halvparten av Lille Helland øde, mens Ole Ellefsen var eneste bruker. Matrikkelen for dette året kan fortelle at finnerydninga fremdeles hadde god tilgang på brensel fra Hellandsskogen. Eiendommen hadde gode solforhold, og besto hovedsakelig av tørr jord, som dermed var brukbart egnet til korndyrking. I 1723 sådde Ole Ellefsen i alt 1 ½ tønne blandkorn. Om slåtta blir det sagt at marka i Helland sørget for 8 lass høy. Dermed var det mulig å holde 4 kyr, 1 kalv, 10 sauer og 1 hest.

Ole forble eneste bruker på gården fram til sin død i 1734. Hans bortgang markerer starten på prosessen med å føre Helland inn i kongens jordebok. Ved høsttinget to år senere, 23. oktober 1736, ble Ole Ellefsens part i Lille Helland oppbudt som ledig jord. Da det ikke meldte seg noen interessenter ble gården oppbudt allmuen også i 1737.

Helland skyldsettes

Helland vestre ble etter Ole Ellefsens bortgang liggende øde. Fraværet av ei kontinuerlig samisk drift, i de påfølgende tiårene, svekket kravet om råderett over eiendommen. Gjennom prosessen, som i Nord-Norge ble påbegynt i 1755, ble gården derfor matrikulert og skyldsatt den 1. juni 1759, og var etter den tid formelt å regne for statens eiendom. Etter skyldsettinga ble jordadrevet av leilendinger. Allerede samme år mottok Sivert Hansen bygselseddel på 1 våg kongens gård Helland. Sivert, f. ca 1727, som hadde vokst opp på Forså, ble gift med Maren Andersdatter f. ca 1737, som kom fra Hamarøy. Fra 1757 til 1772 fikk de ni barn sammen.

Skogbrann

I 1776 fikk Peder Bersvends omgang med ild alvorlige konsekvenser for brukerne på Helland. Tingboka forteller at Peder, som var 20 år, ukonfirmert og bosatt hos sin far på Kjøpsnes, hadde vært oppe i Hellands-marka, i tida før slåttonna, for å flytte på noe furutømmer som han hadde hugget. Mens han holdt på med dette arbeidet kom han til et område der det var så mye insekter, ”qvæx”, at han ikke kunne se for seg å jaget bort de stikkende dyrene uten å bruke røyk. Han gjorde derfor opp ild, som han, etter det han selv kunne bedømme, straks slukket. På grunn av den sterke sommersola gjorde tørsten sitt til at Peder like etter forlot arbeidet. Deretter reiste han over fjorden til Tømmervik, hvor han spiste og sov en liten stund. Da han våknet oppdaget han at ilden hadde blusset opp. Han reiste derfor øyeblikkelig over fjorden til Hellands-skogen for å forsøke å slukke flammene, men uten hell. Det varme sommerværet sørget for at vegitasjonen var tørr, og ilden kunne dermed enkelt spre seg utover.

Tapet av tømmerskogen må ha medført betydelige økonomiske tap for brukerne, og det skulle ta mange tiår før de forkullede verdiene kom tilbake.

Perioden 1780 til 1830

Mellom 1780 og 1800 ble drifta av Helland vestre fordelt mellom to brukere. 12. juni 1781 mottok Erland Nielsen fogd Heides bygselseddel på 1 pund i gården, mens Niels Andersen ble bygselsmann over 1 pund i gården i 1797. Folketellinga for 1801 forteller at de to oppsitterne var av samisk opprinnelse. Niels f. ca 1755, var gift med Gjertrud Gullicsdatter f. ca 1748. De drev den ene parten i Helland sammen med tre av barna fra Gjertruds første ekteskap. Sammen fikk de dattera Sara Kristina i 1796. På nabobruket finner vi Erland Nielsen f. ca 1751, kona Lucia Anderdatter f. ca 1761 og deres fire barn. Familien tok også hånd og Erlands mor, Caren Erlandsdatter f. ca 1728.

I forbindelse med matrikkel-forarbeidet i 1802 ble Helland taksert til en maksimumsverdi av 100 riksdaler. Verdien ble satt med bakgrunn i at gården hadde fordelaktig kornland, middelmådig fedrift og fyringsved og tømmer til husbruk. Ved neste matrikulering, i 1818, ble den 2 pund store eiendommen gitt proporsjonstallet 11, noe som rangerte den i et midtsjikt i Tysfjord. Lille Helland ble nå drevet av Neils Andersen og Jacob Gulliksen, som satt med bygselsseddel på hver sin halvdel i gården. Protokollen fra matrikkel-forarbeidet forteller at oppsitterne sådde 1 tønne rug og 3 tønner bygg, som ga 3 fold. Av husdyr ble det holdt 2 hester, 6 kyr, 2 kalver og 30 sauer, dette til tross for at utmarksbeitet var dårlig. Av andre inntektskilder blir det opplyst at man på Helland produserte ½ tønne multegrøt hvert år.

Epokeskifte

Salget av Helland vestre og halvparten av Helland østre,til Kristen Jensen fra Kjøpsvik i 1838, markerer et grenseskille i det kommende tettstedets historie. Den privatiserte drifta gjorde opparbeidinga av brukene lønnsom, noe som gjenspeiler seg i husdyrholdet og produktivitet. Mens det tidligere var staten som profitterte på leilendingenes utbedringer, kom de framtidige verdiøkningene selveieren til gode. Fram mot det 20. århundret opplevde man derfor gryende aktivitet på Helland, med eier Kristen Jensen i sentrum.

Se også

• Vestre Helland (Hamarøy gnr. 259/1)

Vestre Helland (Hamarøy gnr. 259) er basert på en artikkel i Tysfjords gårds- og slektshistorie av Isak Kjerpeseth Hassel, og lagt ut under lisensen cc-by-sa. Den digitale utgaven av boka er lagt ut av ansatte i Hamarøy kommune, i samarbeid med Norsk lokalhistorisk institutt. Lokalhistoriewikis brukere kan fritt redigere og utvide artikkelen