Drag (Hamarøy gnr. 260)

Drag (lulesamisk: Ájluokta)
Kai på Drag. Foto: Svetlana Gracheva
Fylke:	Nordland (lulesamisk: Nordlánnda)
Kommune:	Hamarøy (lulesamisk: Hábmer)
Gnr.:	260
Postnummer:	8270

Drag er en matrikkelgård (gnr. 260) i Hamarøy kommune. Gården ligger midt i Tysfjord, på fjordens sørlige side. Den markerer ikke bare et geografisk, men også et kulturelt midtskille i kommunen. Trolig siden vikingenes dager har stedet vært et knutepunkt for kontakten mellom den samiske og den norske befolkninga i regionen. Grensene mot nabogårdene går i våre dager mot gnr. 59 Helland i øst over Moen og Dragsvannene til kommune-grensa mot Hamarøy i sør, mens grensa mot gnr. 61 Ytre Kjær i vest går fra fjorden øst for Langvik, og opp til Stordalsfjellet.

Gårdsnavnet ”Drag”, tidlige skrive-former - Dragh 1661. Drag 1723 -, hen-speiler på et sted hvor man i tidligere tider har trukket båter over et eid. Fra Drag i Tysfjord kunne en føre båter over til Innhavet og Sagfjorden i Hamarøy.

Jordsmonnet på Drag består av mineraljord, i hovedsak etter isavleiringer på tidligere havbunn, men med sterke inn-slag og områder med organisk jord. Gården regnes derfor for å ha middels til høy bonitet.

Drag i de eldste tider

Om vi hadde kunnet gå inn i livene til veidesamene på Drag for 3-4000 år siden, og sett verden med deres øyne, ville vi sett utover et landskap ikke så fjernt fra det våre nærmeste forfedre observerte for drøyt hundre år siden. Utmarka var delvis dekket av skog, og vannene lå der like uberørte som ved deres tilblivelse. På de frodige engene hadde trolig villreinen fine beiteforhold, noe som gjorde området til et godt jaktområde i sommerhalvåret. Ved inngangen til 1900-tallet var jorda derimot dyrket opp til å bli den beste i hele Tysfjord, og ingen steder gikk det så mange kyr på beite som i utmarka på Drag. Der folket på gården nå var bosatt i tømrede hus ville veidefolket, i den grad de var permanent bosatt, ha varmet seg rundt ilden i en jordgamme.

Selv om det i dag eksisterer monumentale spor etter veidekulturen i Tysfjord, som eksempelvis helleristning-ene på Leiknes, dreier det meste av spor seg om løsfunn. Mangelen av boplasser forteller oss at både Drag, og fjorden som helhet ikke kan oppfattes som det gårdssamfunnet som skulle utvikle seg her i løpet av jernalderen og tidlig middelalder. Først i perioden 600-800 kan vi regne det for plausibelt at den samiske befolkninga begynte å legge veidekulturen bak, og ble erstattet av den sjøsamiske driftsformen. Framfor jakt på villrein slo befolkninga seg nå til nede ved fjorden, med unntak av de innerste fjordene Hellemofjorden og Grunnfjorden. Her ble husdyrhold med sæterdrift kombinert med fiske. Man holdt også tamrein, men dette foregikk hovedsakelig i form av felles drift. Hver gård eide sin andel i en reinsflokk, som ble drevet av én reindriftsfamilie oppe i Hellemofjellene. Overskuddet fra denne produksjonen, som blant annet inkluderte reinost og ulike skinnvarer, ble gjenstand for handel med omverdenen. Handelen kan være opphavet til at de første nordmenn bosatte seg på Drag i perioden 600-800. Storbøndene i Steigen kan her ha etablert en utpost for lettere å få tilgang til samenes varer. Teorien om vikingenes tilstedevær-else styrkes av ei oppføring i matrikkelen for 1667. Her ble Drag oppgitt å være Steigen prestebols eie. Slikt kirkegods ble hovedsakelig donert til kirka i tidlig middelalder av lokale storbønder. Det er derfor nærliggende å anta at eiendommen på dette tidspunktet hadde vært i deres eie i noen tid. Vi har ingen kilder fra denne perioden som kan verifisere vikingenes tilstedeværelse. På 1960-tallet forsøkte arkeolog Harald Egenes Lund å bevise sin teori om at tysfjordsamene var en del av Steigen-høvdingenes økonomiske grunn-lag. Med dette utgangspunktet klarte man da også å avdekke en rekke gravhauger på Drag, men som senere har blitt konstatert å være rydningshauger fra om lag 1500-tallet. Til vikingenes overfart fra Hamarøy knytter det seg lokale sagn, som blant annet forteller om et slag mellom høvdingene ”Sjur” og ”Ulv” i det som i dag heter Ulvsvågskaret. Det finnes også lokale sagn om skrømt.

De første sporene etter mennesker finner vi på Drag i form av en offerstein datert til den samiske jernalderen. Steinen ligger på den delen av gården som var bosatt av den samiske befolkninga, Laplæger, og er gitt navnet ”Huldersteinen”. Steinen er ca. 3 meter høy, og er flat på toppen. I tilknytning til steinen finner vi tydelig spor etter bålbrenning, noe som styrker teorien om at stedet har blitt brukt til ofring. Et stykke ovenfor ”Huldersteinen” har man også funnet en seidestein, som ble benyttet ved seremonielle anledninger. De to funnene har trolig tilknytning til hverandre. Fra samme periode finner vi nede ved fjorden, nærmere bestemt ved gårdsgrensa til gnr. 59 Helland vestre på “Moen”, et felt med fire gamme tufter fra førreformatorisk tid, dvs. før 1536/37. Funnet av det betydelige antallet bygninger forteller oss at også den samiske delen av Drag var i utvikling fram mot 1600-tallet.

En todelt driftsform

Som vi har sett, var Drag fra tidlige tider en del av kirkegodset i Steigen. Kirkas eierandel utgjorde om lag 83 % av eiendommen, og de samiske rettighetene til jorda gjaldt bare for den resterende parten, som i tillegg lå i utmarka. Vi finner i dag rester etter samenes bosetning i form av et felt, bestående av tre gammetufter og syv rydningsrøyser, om lag 200 meter nordvest for E6 og avkjørselen til Drag. Her på grensa mellom Tysfjord og Hamarøy ble det holdt noen få husdyr, og av jorda ble det forsøkt dyrket litt korn. Utmarka ble ellers slått til å skaffe vinterfôr til dyrene. Marka ble ellers benyttet til sanking av sennegress, fiske og annen ressursutnytting som bærplukking. Lokaliseringa i grense-land mellom de to herredene kan ha medført at de samiske bøndene på Drag var vel så knyttet til området rundt Innhavet som de kirkas leilendinger på Drag. Som vi senere skal se, betydde likevel ikke kirkelig eierskap at gården nødvendigvis ble drevet av nordmenn.

1600-tallet

Ved inngangen til 1600-tallet dukker de første skriftlige kildene vedrørende Drag opp. Som ved en rekke andre gårder ble stedet første gang omtalt i tingbøkene i forbindelse med en straffesak. Vi kan fra 1629 lese at ”lappedreng” Lauritz Aamundsen ble dømt for å ha forgrepet seg på finnejenta Siri Thorbiørnsdatter, begge fra Drag. Nesten 400 år senere kan vi vanskelig sette oss inn i fortidas virkelig-hetsforståelse, men straffeutmålingen i saken er med på å vise hvor sterkt religionen sto som moralbærer. For sin ugjærning ble Lauritz dømt til å betale en bot på 3 daler. Mens Siri Thorbiørnsdatter i dag ville ha mottatt ei klekkelig erstatning, ble hun i 1629 i stedet dømt til også hun å betale 3 daler til statskassa. Dette viser at kvinner på sett og vis var beskyttet av loven, men at det i et hvert tilfelle ville koste dem dyrt å få sine overgrepsmenn dømt. Bare tre år etter ble Lauritz Aamundsen dømt for et nytt tilfelle av overgrep etter at han ”krenchet en finde quinde” på Drag. Vi vet ikke om overfallet også denne gang var rettet mot Siri Thorbiørnsen, men også nå ble offeret dømt til å betale 3 daler i bot, mens Aamundsen nå fikk hevet straffen til 10 daler. Av domstolens beslutning kan en lese at det var kvinnenes moralske plikt å ikke la seg forgripe av menn.

Først i 1660 finner vi nedtegnelser over driftsforholdene på Drag. I leilen-dingsmanntallet for 1660 er Olle Nielsen og Einer Nielsen oppført som brukere av gården, med 18 skilling hver i skatt. Hvilken skatt det her er snakk om blir ikke oppgitt, men i matrikkelen i 1667 var gården oppført med ei foreslått landskyld på 2 våg. Her utgjorde godset til Steigen prestebol 1 våg, mens lagmannen i Steigen hadde kjøpt seg opp som eier av 2 pund i Drag. Til tross for at eiendommen var eid av nordmenn i Steigen, var både Einer og Olle samer. Dette kan vi lese av manntallet fra 1665 over ”Finder som besider bøxlet jorder”, hvor de to står oppført. I 1667 drev Einer og Olle Drag med til sammen 7 kyr, 4 kalver, 20 sauer, 16 geiter og 2 hester, og i tillegg til å høy ble jorda brukt til å dyrke korn. I 1667 ble det totalt sådd 1 ½ tønne korn. Dette ga likevel langt fra nok fôr til dyrene, som trolig gjennomgikk store pinsler i vinterhalvåret. [Sultefôring av husdyr ble først avskaffet i Tysfjord, som landet for øvrig, på slutten av 1800-tallet]. Innkrevingen av både leidangskatt [1/2 våg fisk], kornskatt [3/4 tønne korn] og osteskatt [14 skilling] beretter om at de to leilendingene holdt hjulene i gang. Innkrevinga av skattene i produksjonsvarer forteller oss at tilgangen på klingende mynt var begrenset. Matrikkelen gir oss samtidig innblikk i Tysfjerdingenes daglige tilgang på råvarer. Fra nedtegnelsen i 1667 fram-kommer det ikke hvordan leilendingene var bosatt. Vi må likevel anta at den beskjedne begyggelsen på Drag nå besto av gammer.

I 1667 utgjorde finnerydninga i utmarka mot Hamarøy det siste 1 pund av Drags samlede landskyld. Her oppe var Siffuer Pedersen oppsitter, og hadde på vegne av det samiske folket noen begrensede rettigheter til bruken av jorda. Blant annet kunne den avhendes til andre samer uten kongens innblanding. Til tross for friheten hadde finenrydninga svært begrensede muligheter. Matrikkelen for 1667 forteller at her bare kunne såes ¾ tønne korn. Husdyrholdet ble for øvrig estimert til 1 ku, 2 kalver, 2 sauer, 2 geiter og 1 hest. Sammenlignet med de to brukene lenger ned på Drag ser vi at oppsitter Siffuer Pedersen levde under små kår. Mulighetene som lå i drifta av finne-rydninga kan ha en medvirkende årsak til at matrikkelen i 1667 er siste gang plassen blir oppført med en samisk oppsitter. Fra starten av 1700-tallet ble bruket ført inn under statens eiendommer, da som en del av storbruket på øvre Drag.

Fram mot 1700

Mellom 1667 og 1700 var det store utskiftninger blant oppsitterne på Drag. Olle Nielsen og Einer Nielsen figurerer i manntallene for 1671, 1672 og 1678 som gårdens to brukere, men er ikke nevnt i 1682. I leidangmanntallet for 1684 er Sivert Olsen og Jørgen Nicolausen oppført som brukere av de to gårdpartene, men allerede i 1685 hadde Nicolausen forlatt gården. Den andre gårdparten ser ut til å ha vært forlatt i ei stund, for Sivert Olsen var eneste oppførte leilending. Fram til matri-kuleringa i 1723 forble situasjonen den samme på Drag. Olsen er eneste skatteyter i manntallene for både 1712-13, 1715, 1717 og futeregnskapet i 1720. Eksempel-vis betalte Sivert 8 riksdaler i ”krigsstyr” eller dagskatt i 1713. Skattelistene etterlater et inntrykk av at det kun var bosatt ett menneske på Drag, og at han drev gården i ensomhet. Dette er selvfølgelig ikke tilfelle. Ekstraskatten av 1711, som gikk under navnet ”skoskatt”, ble krevd inn for alle beboere over 15 år. Skattelista gir oss dermed et anslag over hvor mange som faktisk var bosatt på stedet. Sivert Olsen betalte nå 1 ort 6 skilling, noe som forteller at det i tillegg til ham selv var bosatt fire voksne personer her. Han hadde også to drenger på gården; Pale Pedersen og Anders Hansen, som begge betalte 12 skilling hver. Da skatten var lagt til 6 skilling per person, kan man anta at både Pale og Anders trolig var bosatt med en ektefelle på bruket som Sivert Olsen bygslet. Det totale antallet voksne kom i 1711 dermed opp i 9 personer.

1720-tallet

I 1723 ble Tysfjord-gårdene matrikulert for andre gang. For Drag var det nå klart at de sammiske rettighetene til bruket i utmarka en gang for alle hadde falt bort; ”Sivert Olsen 2 våg. Noch bruger benevnte Sivert Olsen findepladzen som er taxeret for 6 t.” Gården ble dermed regnet for å ha to bruk, hvor Steigens prestebol satt med eierskap i 1 våg, mens også ”hr. Arnt Hartvigsen” var eier av 1 våg. Om samenes tidligere eiendom nevnes det; ”finde rødning som liger øde og nu Kongen tilfalder”. Ut fra landskylda må vi anta at Arnt Hartvigsen var å regne som eier av den tidligere rydninga. Om eiendommen ble det oppført at den hadde gode solforhold, men at her var vått og myrete og at frosten gjorde det vanskelig å dyrke korn. Her ble derfor forsøkt dyrket 3 tønner blandkorn i åkeren, mens ei tønne ble sådd på hvilelandet. Av de 30 lass høy som Sivert Olsen høstet kunne han fø 10 kyr, 24 sauer. 3 kalver og 2 hester, noe som var det største dyreholdet i Tysfjord. Forholdene var likevel ikke spesielt velegnede til fiske, men skogen sørget i det minste for tilstrekkelig med brensel. I matrikkelen for 1723 ble landskylda for Drag foreslått redusert med 1 pund 16 skilling, men forhøyet med 6 skilling for sammenføyinga med den gamle finnerydninga i utmarka. Ny takst ble dermed 1 våg 1 pund 18 skilling. Den gamle samiske finnerydninga blir aldri senere nevnt i noe kildemateriale.

Fram mot 1740-tallet

Matrikuleringa av Drag i 1723 er siste gang Sivert Olsen blir nevnt i kildene. Ettersom det først kom en ny oppsitter på stedet etter 1730, kan vi anta at Sivert drev gården fram til dette årstallet. 4. juni 1731 mottok Erich Christensen presten Arent Hartvigsens bygsel på 2 våg i Drag. Erich var sønn av Bergitte Olsdatter og Kristen Eriksen fra Hillingen i Hamarøy, og ble i 1729 gift med Synnev Willumsdatter. Paret var bosatt i Tysfjord fram til 1733, da Synnev gikk bort. Christensen giftet seg på ny i 1735, med Else Pettersdatter f. 1710, fra Kjøpsvik. I løpet av tida på Drag ble paret foreldre til i alt syv barn; Synnev f. 1736, Synnev f. 1737, Christen f. 1739, Maren f. 1740, Christen f. 1742, Peter f. 1745, og Ole f. 1748. Under Erich Christensen og Else Pettersdatter hadde Drag sin storhetstid som et samlet gårds-bruk. Familien ble også de siste som satt med bygselsseddel både fra fogden og fra Steigens prestebol.

Endrede eierforhold

I 1745 gikk fogd Arent Hartvigsen bort. Hans død utløste en rekke eierskifter i de kommende tiårene. Først ble skjøtet på nedre Drag overført til Øllegård Hartvigs-datter med 25 riksdaler, og hr. Hans Jentofts arvinger med 25 riksdaler. Bruket endte til slutt opp i Eric Bergs eie. I 1753 ble så prost Andreas Windrups skjøte på den andre parten i Drag gitt til Lauritz Sæby. Sæby, som var bosatt i Danmark, bygslet eiendommen videre til Stephen Arentsen. Stephen f. 1714, var født og oppvokst i Beiarn i Salten, og var sønn av Erik Arntsen. Før etableringa i Tysfjord ble han gift med Helle Jørgensdatter fra Trondenes. Paret fikk fem barn sammen før de senere bosatte seg i Tjeldsund.

Selv om det siden 1740 hadde vært flere utskiftinger av eiere og brukere, stabiliserte forholdene på Drag seg fra 1760. I løpet av to år slo Jens Olsen og Daniel Pedersen seg ned som brukere av hver sin gårdpart. I manntallet over Lødingen for 1762 finner vi at Daniel Pedersen f. 1715 og Henricha Andersdatter f. 1718 drev ”Drag 1”. Her var også bosatt tjenestejenta Berte Larsdatter og Anders Olsen og hans kone. Fra kirkebøkene vet vi at Daniel og Henricha ble foreldre til sønnene Søren f. 1752 og Peder f. 1753, men de ble altså ikke oppført i manntallet for 1762. Senere kom også Jens f. 1764, Abigael f. 1767 og Jacob f. 1771 til verden. ”Drag 2” ble i 1762 drevet av Jens Olsen og kona Malena Olsdatter. Paret fikk i 1756 datteren Øllegaard, som er den siste registrerte beboeren av bruket i 1762. Av manntallet kan vi lese at det totalt var bosatt 8 personer på de to brukene på Drag i 1762. Fram mot 1800-tallet kom både folketallet og antallet bruk skulle komme til å fordoble seg.

I 1773 ble den ene parten i Drag solgt til brødrene Aage Pedersen og Anders Danielsen fra Ytre Kalvåg i Hamarøy. Oppsitter Daniel Pedersen fortsatte til tross for salget som bruker av den 1 våg store eiendommen.

Naboskap

Når ikke annet er beskrevet er beskrevet i kildene, kan en lett få et idyllisert inntrykk av det gamle gårdslivet, hvor leilendingene levde i et harmonisk fellesskap, i felles med, og i kamp mot naturen. Vi vet likevel at nabokrangler ikke er noen nyvinning i vår historie, så heller ikke i Tysfjord og på Drag. Opplysninger fra tingboka fra 1777 forteller at Daniel Pedersen anmeldte sin nabo Jens Olsen for ulovlig tømmerhogst på Drag dette året. Tømmer var en svært kostbar råvare, og for leilendingene på Drag tilhørte alle gårdens ressurser grunn-eierne. Om Jens Olsens tømmerhugst var til sjenanse for Daniel Pedersen, eller om Perdersen kun var ute etter å sverte sin nabo vites ikke, men tingboka forteller at han også ved en tidligere anledning hadde latt folk trekkes inn for retten. I 1772 ble Lars Arentsen på Helland stevnet for ”ærerørige ord” mot hans barn. Vitnene møtte ikke på tinget, så noen forklaring på anmeldelsen får vi ikke. På neste ting synes de to å ha tatt til fornuften, og klarte å inngikk et forlik. Opplysningene i tingboka forteller at rettsvesenet var svært velfungerende selv for flere hundre år siden, men også at folket visste å benytte seg av det i personlige konflikter.

Fram mot 1800-tallet

Mellom 1760-tallet og 1800 utviklet Drag en ny driftsstruktur der de to store brukene ble delt i to. Fra 1780-tallet finner vi derfor at fire leilendinger bygslet ½ våg hver i gården. Bruksdelinga kom trolig av at den rike jorda på Drag ble stadig bedre utnyttet. Med halvparten av jorda kunne gårdbrukerne produsere tilsvarende meng-der jordbruksprodukter. Blant leilending-ene som slo seg ned på gården fram mot århundreskiftet finner vi at Ole Jensen bygslet ½ våg i 1783, Peder Bersvendsen og Peder Guttormsen bygslet ½ våg hver i 1888, mens Jacob Olsen bosatte seg på Drag rundt 1790. Fra tinget i 1791 får vi opplyst at Jacob nå var oppnevnt til bygdevekter på Drag. Fra 1792 kombinerte han denne stillingen med å drive jordbruk, etter at han 24. september samme år mottok presten Simon Kildals bygsel på ½ våg i kirkegodset Drag.

Drag som ressursområde

Ved inngangen til 1800-tallet var Drag fremdeles bebodd av fire leilendinger. Folketellinga for 1801 er vår beste skriftlige kilde fra denne perioden. Her kan vi lese at gården i alt hadde 18 beboere. I den første husstanden var ekteparet Peder Guttormsen f. ca 1764 og Sissel Helgesdatter f. ca 1750, bosatt. De hadde begge tidligere vært gift, og hadde hvert sitt barn; Guren og Helge, fra sitt forrige ekteskap. Det andre bruket ble i 1801 drevet av ”bondeenken” Berit Iversdatter f. 1748. Hun var mor til Peder og Caren, og hadde i tillegg pleiedatteren Berit Paulsdatter hos seg. Ungkaren Søren Danielsen var leilending på det tredje bruket. Her fikk han hjelp fra tjenestejenta Caren Andersdatter til å ta hånd om pleiesønnen Jacob Paulsen. I den siste husstanden, som også var den største, var Jacob Olsen bosatt sammen med kona Ane Troensdatter. Paret hadde to barn, Ingbor Maria og Torina, men huset også tjeneste-jenta Ingbor Christophersdatter og pleie-barna Susanna og Lars Hansen.

Folketellinga for 1801 viser at samfunnet på Drag var dypt forankret i gårdsdrift. Det høye antallet pleiebarn på gården forteller oss ikke bare at den generelle nøden i Tysfjord var stor rundt 1800, men også at samfunnets sosial-tjenester ble overført til privatpersoner. At tettheten av pleiebarn på Drag trolig var den høyeste på noen gård i fjorden, forteller også at plassen hadde ei usedvanlig god dyrkingsjord. Overskuddet fra gårdsproduksjonen kunne dermed gå til å fø de vanskeligstilte i herredet.

Et nytt århundre

I løpet av de to neste tiårene ble jorda på Drag samlet under to leilendinger. Ved matrikkelarbeidet i 1802 får vi følgende opplysninger:

”Drag af skyld 2 voger har 4 Opsiddere. Ved gaarden befindes herlighed, nemlig taalelig godt kornland, skiøn fæedrift, brendskov til fornødenhet og tømmerskove til salg. Med hensyn hertil blev den ansædt til maximum 300 riksdaler.”

Da gården neste gang ble matrikulert, i 1820, var antallet oppsittere redusert til to. Jens Hansen og Ole Olsen bygslet 1 våg hver i gården, som fremdeles var Steigens prestebols og proprietærgods. I 1820 ble her sådd 1 tønne rug og 6 tønner bygg, som ga 2 ½ fold. Kombinert med gressdyrking var dette tilstrekkelig til å fø 2 hester, 12 kyr, 2 kalver og 80 småfe. Ellers forteller 1820-matrikkelen at jorda på Drag var tørrlendt og utsatt for frost i de områdene som lå nært vann. Om utmarka kan man lese at beitet var godt, og at her var tilstrekkelig med skog til noe brensel, og betydeig med tømmer for salg. Da fiske-mulighetene var alminnelige ble Drag gitt proporsjonstallet 34, det klart høyeste blant gårdene i Tysfjord.

Gårdsproduksjonen på Drag var en viktig årsak til stedets sentrale posisjon i den senere historien.

Nytt eierskap – nye leilendinger

Mellom 1807 og 1810 kjøpte Jacob Ellingsen Skagstad opp lnr. 233 a og b for til sammen 401 riksdaler. Oppkjøpet fikk både kortsiktig og langsiktig påvirkning på Drag. I første omgang ble lnr. 233 bygslet videre til Ole Olsen, men i matrikkelen for 1838 finner vi at gårdparten hadde to leilendinger, Ole Olsen og Hans Paulsen, mens kongsjorda på lnr. 232 ble bygslet av Jens Michael Hansen. Jens f. 1792, kom til Tysfjord fra Korsvik i Hamarøy. I 1814 ble han gift med Ingeborg Maria Jacobsdatter f. 1795, som var datter av Ane Troens-datter og Jacob Olsen fra Drag. Etter ekte-skapsinngåelsen ble paret over de på-følgende årene foreldre til; Jacob f. 1815, Marta Marie f. 1816, Anna f. 1818, Sidsel Marie f. 1820, Hans f. 1822, Malena Jonetta f. 1824, og Ingeborg Marie f. 1826. Etter Ingeborgs bortgang i 1826 giftet Jens Hansen seg i 1827 med Marta marie Pedersdatter f. 1797 fra Steigen. Paret ble foreldre til; Olai f. 1828, Pernille Ovidie f. 1831, og Anne Marie f. 1835.

Den nye eieren av lnr. 233, Jacob Ellingsen, var bosatt på Skagstad i Steigen. Her var han gift med Riborg Ellingsen fram til sin død i 1822. Enka ble sittende som eier av en part i Drag fram til 1846, da skjøtet på 2 pund i gården ble overdratt til sønnen Jonas Ellingsen for 90 spesidaler. Med hans overtakelse økte Ellingsen-familiens tilstedeværelse på gården.

Folkevekst

Fram mot 1860-tallet ser vi klare tegn på at Drag utviklet seg fra å være en storgård til å bli et tettsted. Ledende i denne prosessen var Ellingsen-familien, som fra midten av 1840-tallet kjøpte den resterende jorda. Dette kom i stand 8. september 1847, ved at Jonas Ellingsen mottok kongeskjøte på lnr. 232 for 150 spesidaler. I herreds-beskrivelsen over Lødingen fra 1863 ser vi at Jonas Fald Ellingsen var eneste jordeier av Drag, med eierskap i lnr. 232 og 233 a og b. Gården hadde ei samlet landskyld på 4 pund 3 ort 4 skilling, og til sammen 100 mål åker og dyrket eng. Av jorda ble det dyrket korn, poteter og høy, med en utsæd på henholdsvis 2 ½ tønne korn og 14 ½ tønne med poteter. Disse ga hver 6 fold. Av husdyr kunne gården skimte med 2 hester, 14 kyr og 60 småfe, noe som var et foreløpig toppunkt hva gjaldt dyrehold. Av andre ressurser hadde Drag tømmerskog til en taksert verdi av 40 spesidaler og fisket i vannene rundt gården ble skattemessig taksert til 3 spesidaler.

Til tross for at herredsbeskrivelsen for 1863 bare oppgir Jonas Ellingsen som bruker av Drag, var han langt fra ensom på gården. I 1843 giftet Jonas f. 1810, seg med Anne Hass Bârents f. 1819. Hun var født i Vik på Sortland, og var datter av Jakobea Gjerp og Johan Bârents. På Drag ble paret foreldre til Riborg Johanna f. 1844, Jens Nikolai f. 1845, Jens f. 1846, Nikolai Normann, f. 1847, Klaudius f. 1848, Josefine Amalie f. 1849, Karoline Margrethe f. 1852, Johan Marthias f. 1854, Albert f. 1855, Jacob Albert f. 1857 og Joachim Adelsten f. 1861.

Ved folketellinga i 1865 utgjorde familien bare én av i alt seks husstander på Drag. De øvrige familiene dette året var:

2) Husmann og fisker John Johansen f. 1835, kona Kirsten Johnsdatter f. 1839 og deres tre barn.

3) Peder Ivertsen f. 1820, kona Marit Amunsdatter f. 1825, deres tre barn og tjenestedrengen Peder Andersen f. 1848.

4) Husmann med jord og fisker Iver Gulliksen f. 1825, kona Marit Eriksdatter f. 1825 og deres tre barn.

5) Husmann og fisker Ander Kristensen f. 1830, kona Rebekka Jakobsdatter f.1835 og deres tre barn.

6) Gårdbruker og forpakter Erik Larsen f. 1835, kona Anne Johnsdatter f. 1835, tjenestedreng Axel Hansen f. 1820, hans kone og tjenestepike Ingeborg Olsdatter f. 1820, og deres to barn.

Det totale folketallet på Drag i 1865 var dermed totalt 40 personer. Samlet hadde gården et husdyrhold på 2 hester, 15 kyr, 28 sauer og 4 griser, og John Johnsen og Peder Ivertsen hadde 40 sytingsrein hver. Det ble for øvrig sådd 5 tønner korn og over 20 tønner med poteter i 1865. Ellingsen-familien, som eide jorda, var i denne perioden ikke gårdbrukere, men satte den bort til forpakter Erik Larsen. Dette forteller at overskuddet fra gårds-produksjonen var betydelig. De stadig for-bedrede produksjonstallene var ikke unike for Drag, noe vi også kan lese av folke-tellinga i 1865. Rundt om i Tysfjorden sto spesielt den nylig introduserte poteten sentralt i arbeidet med å holde hungeren og nøden utenfor stueveggene. Fra å ha vært et senter for oppfostring av pleiebarn i 1801, fantes det ingen pleiebarn igjen på Drag i 1865. Dette forteller at den generelle ”velstanden” var på vei oppover blant tysfjærdingene. Som Alf Ragnar Nielssen skrev i 1994, var det få sider ved gårdssamfunnet på Drag som pekte i retning av den tettstedsutviklinga som senere skulle komme. Det er likevel verdt å merke seg at grunnlaget hele tide var til stedet gjennom et stort produksjons-overskudd i landbruket. Dette skapte med tiden et arbeidskraftspotensial som lot seg overføre til den kommende industrien.

1870-tallet

Fra folketellingene ser vi at folketallet på Drag økte forsiktig fram mot 1875. Gården hadde nå 47 registrerte beboere, medregnet de gamle samiske bruksområdene Sommerset og Laplæger. Drag var frem-deles å regne for et gårdbrukssamfunn, men fra 1870-tallet kan vi se tendenser til at en gradvis dreining mot penge-husholdning. Av i alt ni husstander var fem beskjeftiget med tømmerhugst og skogs-arbeid, mens ytterligere tre var fiskere og husmenn. Det var i realiteten bare Ellingsen-familien som hadde en såpass stor gårdsproduksjon at denne kunne forsørge dem. Omlegginga fra et ren gårdsdrift til alternative kapitalinndrivende arbeidsoppgaver kan sees som et skritt på veien mot etableringa av Drag som tett-sted.

Hovedbruket, lnr 233b1 – 1875

Hos Ellingsen-familien hadde det fore-kommet et brukerskifte siden folketellinga i 1865. Brødrene Jens f. 1846, og Jakob f. 1856 var eiere og brukere av lnr. 233, mens deres yngre bror Adelsten f. 1861 hjalp til med drifta. Foreldrene Jonas og Anne var fremdeles bosatt på Drag, men hadde ikke lenger noe med selve drifta å gjøre. I alt huset familien tretten personer i 1875, noe som inkluderte fire tjeneste-piker og deres barn. Av tjenerne var Mathea Larsdatter f. 1851, den mest lang-veisfarne, da hun hadde flyttet til Tysfjord fra Lillehammer.

I 1875 besto Jens og Jakob Ellingsens husdyrhold av 2 hester, 7 kyr, 20 sauer og 3 griser. Brødrene hadde også 5 sytingsrein på fjellet. Åkrene ble nå brukt til å så 2 tønner bygg og 12 tønner poteter, hvor mye gikk til salg. Som Alf Ragnar Nielssen har beskrevet det i historia for Lødingen, så begynte tømmeret å spille en stadig viktigere økonomisk rolle i tysfjærdingenes økonomi fram mot århundreskiftet. Dette hang blant annet sammen med knapphet på den viktige ressursen i Lofoten. Hos Jens og Jakob Ellingsen finner vi at både brødrene selv og deres husmenn skaffet pengeinntekter gjennom skogdrift.

Husmennene – 1875

I 1875 kan vi skille mellom tre former for husmannskontrakter; fiskere uten jord, fiskere med jord og skogsarbeidere med jord. I den første kategorien finner vi de to fiskerhusstandene på Moen, lnr. 232a.

1) I den første husstanden var Kristian Isaksen f. 1819 og kona Elisabeth Olsdatter bosatt sammen med tre av deres barn, Hans f. 1860, Johan f. 1864 og Josafine f. 1858. Familien livnærte seg av småfiske og av 6 sauer og en liten potetåker på Ellingsens jord. Videre står det i folketellinga at Kristian også ”underholdes af Børnene”, men vi vet ikke hva Hans, Johan og Josafine var sysselsatt med.

2) Den andre familien på Moen var Jens Kristensen f. 1846, kona Joakobine Schøning f. 1846, den nyfødte datteren Olga Jensdatter f. 1875, og hennes datter Kristoffa Abelsdatter f. 1871. På Moen familien 1 ku og 2 sauer, men ettersom de ikke bygslet jord måtte dyrene beite på Ellingsenfamiliens jord. Her fikk Jakobine og Jens også dyrke 1/12 tønne bygg og ½ tønne potet. Med ei svært begrenset gårds-drift ble fikeriene særdeles viktige for familien. Som fisker hadde derfor Jens trolig lange arbeidsdager i båten.

I 1875 var bosatt tre husmannsfamilier på Drag som bygslet jord av Ellingsen-familien i kombinasjon med fiskerier.

3) På lnr. 233a2 Drag var Abel Larsen f. 1839, gift med Ingeborg Andersdatter f. 1840. Paret var foreldre til barna Lars f. 1865, Antonette f. 1867, Kristoffer 1871, og Sara f. 1875. I tillegg til Abels arbeid på havet, sørget husmannskontrakten for at familien kunne sanke nok fôr til å fø 3 sauer og dyrke ½ tønne potet på en liten åkerlapp.

4) På lnr. 232b Drag-Sommerseth var Johan Johnsen f. 1829, og kona Kirsten Erksdatter f. 1840, husmenn i 1875. Her sørget fiske og husdyrhold for å skaffe mat på bordet til barna; Katrine f. 1862, Peder f. 1865, Erik f. 1872 og Maren f. 1875. Kirsten og John hadde med 1 ku og 3 sauer det tredje største husdyrholdet blant hus-menne på Drag. Med 10 sytingsrein var de også gårdens eneste reineiere.

De fire siste husstandene livnærte seg av en kombinasjon av husdyrhold og skog-drift, og baserte seg dermed i større grad enn normalt på et pengehushold.

5) Henning Kristoffersen f. 1825, og Oline Mathiasdatter f. 1829 var bosatt på lnr. 233a1 Dragshavn sammen med barna Kristine f. 1859 og Hans f. 1864. På hus-mannsplassen deres hadde de 1 ku og 6 sauer, og dyrket litt bygg og poteter. Størrelsen på husdyrholdet forteller at andre inntekter var påkrevd for å få hjulene til å gå rundt. I 1875 arbeidet Henning som fisker og tømmermann. Deltakelsen i Lofotfisket fra januar til mars lot seg kombinere med gårdsdrift og tømmerhugst i sommer og høstsesongen.

6) Enkemann Anders Kristensen f. 1825, fra Sogn, var bosatt sammen med sine fire sønner; Albert f. 1863, Adelsten f. 1864, Jakob f. 1866 og Ole f. 1868, på lnr. 232b Laplæger på Drag i 1875. Her livnærte familien seg av tømmer- og favnvedhugst. 1 ku, 5 sauer og en middels potetåker sørget samtidig for tilskudd til det daglige kostholdet. Til å hjelpe seg med husstellet hadde Anders Kristensen engasjert den 60 år gamle Karen Andersdatter fra Lødingen som tjenestejente.

7) På lnr. 232a Drag var Ivar Guliksen f. 1825, fra Hosanger, og Marit Eriksdatter f. 1829, fra Hamarøy bosatt i 1875. Her liv-nærte de seg av dagarbeid i skogen og av den lille husmannsplassen med 2 sauer og en potetåker. Marit og Ivar ble med tida foreldre til barna; Emilie f. 1858, Gerhard Lund f. 1861, Joakim f. 1864, Karen Helmine Magdalene f. 1866, Jørgen Berg f. 1868, Eyvind Martin Berner f. 1869, Jørgen Kristian f. 1872, og Knut Edvin Heggelund f. 1874.

8) På husmannsplassen lnr. 233a1 Drag finner vi i 1875 to husstander,, Erik Larsen f. 1835 og Anne Johnsdatter f. 1821, og Axel Hansen f. 1820 og Ingeborg Olsen f. 1820. De to parene var ved folketellinga dette året barnløse. Erik og Anne livnærte seg av skogdrift og husdyrhold av 1 hest, 1 ku og 6 sauer. Av folketellinga kommer det også fram at Erik ”eier en Del Skov”. Ingeborg og Axel hadde i motsetning til sine naboer ingen husdyr, og tjente til livets opphold gjennom dagarbeid, skogs-arbeid og slottearbeid.

Som vi har sett, utviklet Drag seg i denne perioden mot et bondesamfunn der den totale gårdsproduksjonen økte, mens den enkelte husstand produserte stadig mindre. Dette dannet grunnlaget for industri-aliseringa som sto på trappene.

Skylddelinger og eiendomsforhold

Mellom 1870 og 1900 gjennomgikk eiendommene på Drag en strukturell endring. Fra å ha vært samlet i ett stort bruk fra om lag 1850-tallet, begynte Ellingsen-familien å dele opp eiendommen i mindre bruk fra 1873. 18. august dette året ble bnr. 2 Tykkskjømningen skilt ut som eget bruk med 0,93 mark i skyld. Rasmus Larsen hadde siden 16. desember 1871 vært eier av plassen, da han mottok Jonas Ellingsens skjøte på eiendommen for 350,- spesidaler.

Siste skylddeling før århundre-skiftet ble gjennomført 15. august 1888, hvorved bnr. 3 Drag nedre ble skilt ut fra bnr. 1 med 3,00 mark i skyld. Eiendommen skiftet i løpet av de neste tiårene eier flere ganger. Joakim Iversen, sønn av Iver Gulliksen , eide bruket fra skylddelinga i 1888 og fram til 30. mai 1903, da Jens og Adelsten Ellingsen kjøpte eiendommen tilbake. Fra 1907 ble skjøtet overført til Adelstens sønn, Kristen Ellingsen, for 3750,- kr.

1900-tallet

På bakgrunn av de to skylddelingene i 1873 og 1888, besto Drag i 1900 av tre uavhengige bruk, hvor bnr. 1 Drag og bnr. 3 Drag nedre hadde 3 mark i skyld, mens bnr. 2 Tykkskjømningen hadde 0,93 mark i skyld. Til tross for det relativt beskjedne antallet bruk, var folketallet på gården i kraftig vekst. På Drag kunne en nå telle i alt 12 husmenn. Fra folketellinga for 1900 kan en lese at de totalt 14 husstandene på plassen talte 67 personer. Jens og Adelsten Ellingsen var gårdens to selveiende gårdbrukere, men alle de 12 husmanns-familiene var oppført som eiere av husdyr.

Fra 1875 til 1900 kan vi blant husmennene se en klar tendens til endring i inntektsgrunnlaget. Mens fire av ni arbeidet i skogen i 1875, var kun én familie sysselsatt i denne næringa 25 år senere. Den sterkt voksende næringa var fiskeriene, som i 1900 sysselsatte 8 av 12 familier. Denne utviklinga hang trolig sammen med økonomien i fiskeriene og forholdene rundt Lofotfisket. En kan også forestille seg at ekspansjonen i skogsarbeidet hadde sine naturlige begrensinger i det førindustrielle sam-funnet på Drag.

Industrialiseringa tar til

Fra 1905 ble det startet opp gruvedrift etter feltspatt på Drag. Som vi kan lese i Bjørg Evjens Et sammensatt fellesskap fra 1998, var drifta preget av sesongarbeid, og mangel på investering i teknologi. Det meste av arbeid ble derfor utført med hand-makt, noe som ga grobunn for en relativt stor arbeidsstokk. Fra folketellinga i 1910 kan vi lese at i alt 13 menn og kvinner av gårdens totalt 87 beboere var sysselsatt med feltspattutvinninga. Oppblomstringa av den nye næringa førte også til positive økonomiske ringvirkninger i form av handel. Ettersom feltspattgruva ble drevet som et dagbrudd, det vil si under åpen himmel, måtte produksjonen stanses i vinterhalvåret. Dette medførte at folket på Drag måtte ha ei alternativ inntekt. Yrkene som lettest lot seg kombinere med arbeidet i gruva var jordbruk og fiske, men også tømmerdrift var populært.

I 1914 ble A/S Drags Feltspatgruber etablert, og eierskapet i gruvene på Drag ble overført til direktør B. Schattenstein i Narvik. Eierforholdet forble det samme fram til 22. november 1927, da firmaet Harald Stange A/S fikk konsesjon på drifta. Til tross for at selve gruve-selskapet skiftet eiere forble eiendommen hvor gruvene var lokalisert, bnr. 1 og 3 på Drag, i Ellingsen-familiens eie. Mangelen på kontroll over ressursene førte trolig til en motvilje hos Stange til å modernisere driftsformen. Resultatet ble at arbeiderne ble stående med spade og greip og laste opp kvartsen med handmakt fram til 1970-tallet. I 1956 la Harald Stange ned gruve-drifta på Drag som en protest mot grunn-eierne Ellingsen. Framfor å få inn eksterne krefter valgte familien å etablere et eget foretak. Fra 1957 startet de opp drift i Jennygruva, men på grunn av indre stridig-heter i familien ble det fra samme år etablert et nytt selskap, Drag Feltspattgruve. Her fortsatte utvinning av de rene kartsforekomstene fram til 1997. Etableringa av Norwegian Crystallites AS i 1996 har sørget for at utnyttelsen av kvartsforekomstene på Drag har fortsatt inn i det nye millenniet. Bedriften har siden den gang utvunnet krystaller til dataindustrien. I 2006 lønnet bedriften 26 ansatte, og var nest etter kommunen den største arbeidsgiveren på Drag.

Selv om utvinninga av feltspatt har den stolteste historia på Drag, hadde også andre bedrifter suksess i det 20. århundret. Drag Treindustri, som startet produksjon av vinduer må i så måte fremheves. Bedriften fikk blant annet en designpris i 1968 for ”TOPP Sving”-vinduet. Med nedgangen i byggevirksomheten på 1980-tallet ble også Drag Treindustri tvunget til å rasjonalisere driften. Bedriften klarte seg gjennom ’80- og ’90-tallet, og hadde i 2001 seks ansatte på Drag og syv i Bodø. I 2010 hadde Drag Treindustri Iversen i alt 4 ansatte.

Befolkningsutvikling på 1900-tallet

Fra å ha bestått av ett eneste bruksnummer på 1840-tallet, tok boligbygginga og skylddelingene til å skyte fart fra 1920-tallet. I motsetning til for eksempel Kjøpsvik/Kjøpsnes, hvor kirka og fabrikken festet bort eiendommene, ble de nye brukene på Drag solgt. Her følger en oversikt over skylddelingene på gnr. 60:

1873: bnr. 2 Tykkskjømningen

1888: bnr. 3 Drag nedre

1912: bnr. 4 Trangen, bnr. 5 Kvannvassli

1923 – 1929: bnr. 6 – 10

1930 – 1939: bnr. 11 – 32

1940 – 1949: bnr. 33 – 81

1950 – 1959: bnr. 82 – 142

1960 – 1969: bnr. 143 – 200

1970 – 1979: bnr. 201 – 279

1980 – 1989: bnr. 280 – 341

1990 – 2000: bnr. 342 – 385

2000 – : bnr. 386

I likhet med oppdelinga av jorda, skjøt også befolkningsveksten fart fra 1900. Etter det demografiske toppunktet ved Andre Verdenskrigs slutt, gikk folketallet gradvis tilbake. Samtidig som befolkninga har minsket, har gjennomsnittsalderen også steget.

Sentrale linjer i Drags nyere historie

Hvis vi skal trekke linjene mellom 1900 og fram til 1940 ser vi at Drag gradvis vokste seg til et tettsted. Med lønningene fra sesongarbeidet i kvartsgruva stabiliserte folket inntektene sine på et høyt nivå sammenlignet med store deler av Tysfjord. Kjøpsnes kunne man aldri måle seg med da lønna på NPC var omtrent det dobbelte, og fabrikken fra 1930-tallet var i drift året rundt. På grunn av sesongarbeidet forble Drag i stor grad et fiske- og jordbrukssam-funn.

Med Tysklands okkupasjon av Norge i årene 1940 til 1945 ble tilværelsen på Drag snudd på hodet. Et av de mest merkbare resultatene var opprettelsen av fangeleiren. Her ble 331 russerfanget satt til arbeid med jernbanen som skulle gå fra Mo i Rana til Tysfjord. I dagene etter tyskernes kapitulasjon var spenninga også på topp. Rollene var nå byttet opp, og stemninga i den russiske fangeleire nådde nærmest kokepunktet. Til tross for denne faren klarte man blant annet med lokale krefter å avvikle deportasjonen av tyske og russiske tropper. Etter krigen ble det reist et minnesmerke over de falne russere ved Ellingsen-gården. Av frykt for russisk etterretning ble dette demontert og flyttet til Tjøtta på Helgeland på 1950-tallet.

En viktig hendelse i Drags historie var nedleggelsen av Harald Stanges kvarts-drift i 1956. Nedleggelsen medførte den største oppsigelsesbølgen i tettstedets historie. Hendelsen forekom samtidig som Elkems smelteverk i Mo i Rana rekrutterte folk fra hele landsdelen. Resultatet ble ei betydelig utvandringer av Tysfjerdinger fra Drag. Da Ellingsen-familien selv startet opp drift i 1957 var skaden allerede skjedd. Demografisk har Drag aldri klart å hente seg inn igjen etter dette.

Konkurransen mellom Drag og Kjøpsvik går langt tilbake i historia. På 1950-tallet, med bilens ankomst, ble møtet mellom de to tettstedene stadig hyppigere. På Drag, som var knyttet til omverdenen med bilvei, ble det bygget en lang garasje for lagring av bilene til de veilause Kjøpsvikværingene. Garasjen gikk på folkemunne under navnet ”Ormen lange”. Velstanden mellom de to tettstedene var lå ikke bare på det private planet. I tider med økonomisk knapphet dro Kjøpsnes nytte av ressursene fra NPC. Feltspattgruvene kunne ikke vise til en tilsvarende pater-nalisme. Mange kommunale oppgaver ble dermed tatt hånd om på Kjøpsnes som man ikke hadde råd til på Drag. Lenge lå spørsmålet rundt utbygging av skole og svømmehall. I Kjøpsvik hadde man alt på 1970-tallet fått bygget et 12,5 meters basseng, mens byggeplassen sto sørgelig øde på Drag. Men da låneopptak og tippemidler endelig var på plass, kunne Drag skole i 1991 endelig juble for svømmebassenget som målte 25 x 8,5 meter. Om målet var å utkonkurrere Kjøpsvikværingene, så hadde man i alle fall gått av med seieren her.

Den mest monumentale tilveksten på Drag kom på 1990-tallet i form av etableringa av det lulesamiske senteret Árran. Som formålsparagrafen sier;

”Institusjonens formål er å eie og drive Árran som en nasjonal samisk insti-tusjon for derigjennom å sikre, utvikle og videreføre lulesamisk kultur, språk og samfunnsliv. I sin virksomhet skal institusjonen stimulere og utvikle et inspirerende miljø i tråd med lokale samiske verdier og tradisjoner, og i respekt for den kristne kulturarv".

Árran huser i dag både språklærere, forskere, museum og barnhage, og er en av Tysfjords største arbeidsplasser. Gjennom kontakten med institusjoner som Universitetet i Tromsø og Høyskolen i Bodø har man klart å tilføre kommunen kompetanse samtidig som omverdenen har fått kunnskaper om de lulesamiske tradisjonene.

Se også

• Slektshistorie for Drag (Hamarøy gnr. 260)
• Gruver i Hamarøy

Fotnoter

Drag (Hamarøy gnr. 260) er basert på en artikkel i Tysfjords gårds- og slektshistorie av Isak Kjerpeseth Hassel, og lagt ut under lisensen cc-by-sa. Den digitale utgaven av boka er lagt ut av ansatte i Hamarøy kommune, i samarbeid med Norsk lokalhistorisk institutt. Lokalhistoriewikis brukere kan fritt redigere og utvide artikkelen