Hoggorm
Hoggorm (latin Vipera berus) er den eneste giftige ormen i Norge, og den eneste av de mer enn 200 artene av familien Viperidae som lever fritt i Nord-Europa. Den er freda etter viltloven.
Utbredelse
Hoggorm finnes i Skandinavia sjelden over 1000–1300 moh., selv om den i enkelte andre land finnes helt opp til rundt 2700 moh. Den finnes i hele Sør-Norge, og i Nord-Norge opp til Sømna i Nordland. Tidligere har man også funnet den i Rana.
Utseende
De fleste hoggormer er lyse med mørkt sikksakkmønster på ryggen. Hunnene er oftest lyst brunaktige med mørkere brunt mønster, mens hannene gjerne er mer grå med svart mønster. Noen er svært mørke, og selv om de også har sikksakkmønsteret kan det være vanskelig å se. Jo lenger nord man kommer, jo oftere kan man støte på mørke ormer; dette skyldes trolig at de lettere absorberer varme.
Øynene er rødlige med spalteformede pupiller. Dette skiller dem fra buorm og slettsnok, som har runde pupiller.
De to gifttennene sitter i overkjeven, mens giften lages av spyttkjertler i nakken. Gifta skal både drepe byttedyr og sette i gangn oppløsning av byttet, som svelges helt. Gifttenene er korte, 3–4 mm, og selv en tykk ullsokk kan være nok til å hindre dem i å nå fram til huden.
De voksne individene er normalt mellom 60 og 70 cm lange, og kan bli opp til 90 cm. Hunnene er noe større enn hannene.
Tolv år regnes som gjennomsnittlig levealder, men de kan bli opptil 20–25 år gamle.
Atferd
Hoggormen er vekselvarm, hvilket fører til at den i Norge går i dvale om vinteren, med start i september eller oktober. De kommer gjerne ut igjen i april eller mai, men på Vestlandet kan de komme allerede i februar. Etter at de kommer ut av hiet skifter de ham, og dette gjentas en eller flere ganger i løpet av sommeren.
I kjølig vær er de trege i bevegelsene, og de finner seg da ofte steiner eller stubber hvor de kan få solvarme slik at kroppstemperaturen øker. Ofte sees de på asfalterte veier, de den mørke asfalten har absorbert varme. Ellers liker ormen seg godt i lyng med bare flekker av fjell. Den er i kalde områder som Skandinavia mest aktiv på dagen. Hoggormen kan svømme, men i motsetning til buorm jakter den ikke i vann.
Ormene blir kjønnsmodne når det er tre til fem år gamle. Hunnen er drektig i 60 til 100 dager, og får omkring 20 unger i hvert kull. Ungene i et kull kan ha forskjellige fedre. Den ser ut til å føde levende unger, men teknisk sett legger den egg som holdes i kroppen, og som så klekkes rett før fødselen. Hunnormene er svært avmagra etter å ha fått unger, og neste sommer må de spise seg opp igjen; derfor får de unger bare hvert annet eller tredje år. Mora tar seg ikke av ungene, som må klare seg sjøl fra fødselen av.
Den er i utgangspunktet ikke aggressiv. I kontakt med mennesker og større dyr forsøker den å gjemme seg eller flykte. Ofte kan man komme svært tett innpå før den forsøker å flykte, da den stoler på kamuflasjen. Dersom den føler seg trua vil den vanligvis krølle seg sammen og hvese som advarsel. Dersom man overrasker den, eller den føler at det ikke er noen annen utvei, kan den bite. At den venter så lenge med å flykte har ført til at svært mange hoggorm blir drept av mennesker, noe som er årsaken til at de nå er freda.
Hoggormen spiser særlig smågnagere, frosk, firfisle og stålorm. Den kan også ta fugler og fugleegg. Hvor ofte den spiser varierer, men de trenger næring tilsvarende omkring 25 voksne mus i løpet av en sommer. Fordi den tar en del smågnagere er den et nyttig dyr, men det at den er giftig fører samtidig til at mennesker ikke vil ha den innpå seg.
Bitt
Som nevnt er ikke hoggormen i utgangspunktet aggressiv. De fleste bitt skyldes at man kommer brått på en orm eller at man terger den. Mange bitt har forekommet under bærplukking, da ormene gjemmer seg i lyngen og så blir overraska av ei hånd. Når den først bestemmer seg for å bite skjer det svært raskt, slik at man har liten sjanse til å trekke seg unna.
Selve bittet føles som et nålestikk. Etter noen sekunder begynner det gjøre mer vondt, omtrent som et vepsestikk. Det kan også blø litt, og man ser da at det er to hull i huden. Hvordan man reagerer videre varierer sterkt. Personer som får en allergisk reaksjon kan dø av bittet, men noen knapt får milde symptomer. Vanlige symptomer er svimmelhet, kvalme, ømhet og smerter, og man kan hove kraftig opp rundt bittet. I noen tilfeller kan symptomene vare i flere uker. I en del tilfeller opptrer ingen symptomer; dette er et tegn på at ormen har gitt et tørt bitt, det vil si uten gift. Ormen er avhengig av giften for å jakte byttedyr, og da det tar tid å produsere gift vil den ofte velge å spare på den.
Dersom man blir bitt av hoggorm bør man holde bittstedet høyt og ikke røre det. Man skal aldri forsøke å suge ut giften. Den som er bitt bør være mest mulig i ro, og ikke innta mat. Lege eller sykehus bør oppsøkes så raskt som mulig. Særlig barn, eldre, gravide og personer med nedsatt allmenntilstand er i fare for å få alvorlige reaksjoner.
Det er en myte at hoggormunger er mer giftige enn voksne; giften er av samme styrke, og de har mindre av den. Årsaken til denne myten er at ungene ikke klarer å kontrollere hvor mye gift de sprøyter inn ved bitt, og mens de voksne vil holde igjen for å spare gift til jakt, vil ungene sprøyte inn alt de har. Det kan dermed være farligere å bli bitt av en ung orm, men av en annen grunn enn det mange tror.
For å forebygge mot bitt kan man bruke høye støvler, og som nevnt kan selv tykke ullsokker være god beskyttelse.
I folketro
I Bibelen opptrer Djevelen som en slange, og i kristne land forbindes derfor ormer ofte med ondskap - og særlig gjelder dette de artene som er giftige.
En kjent myte om hoggormer som mange fortsatt tror på er at hunnormene henger i et tre eller en busk når de skal føde, og så slipper ungene ned på bakken. Slik unngikk hun å bli bitt av dem. Det kan forekomme at de føder i busker, og bruker tyngekraften for å gjøre det lettere, men dette har ingenting med frykt for å bli bitt å gjøre.
Andre myter om ormen:
- De kunne bite seg selv i halen og trille bortover som hjul. Myter om ormer som biter seg selv i halen er kjent fra flere kulturers mytologi, også norrøn mytologi.
- Ormen måtte ha vann snarest mulig etter å ha bitt noen, og hvis den som var bitt nådde fram til vannet først ville ormen dø.
- Dersom man drepte en orm ble man tilgitt et visst antall synder, men dersom man bare skada den ville den før eller senere hevne seg.
- om man ser en hoggorm krype over en allfarvei skal det snart gå et likfølge der.
- Å drømme om hoggorm ble sett som et godt varsel.
Det ble også brukt flere botemidler mot bitt, som å legge ørevoks på bittet, å brenne ormen og ha asken på bittet og å skjære i bittet.
Litteratur og kilder
- Hoggorm på Wikipedia på bokmål og riksmål.
- Huggorm i Store norske leksikon.
- Huggorm - folketro i Store norske leksikon.
- Huggor - behandlingsanbefaling ved forgiftning, Giftinformasjonen.