Ingerid Nilsdotter

Ingerid Nilsdotter (død etter 1493) var jordeier på Østlandet, og særlig på Hedmarken. Hun arva flere garder og gardsparter, og ga ved sin død alt til kirken. Ingerid skiller seg ut blant kvinner i denne tida, ved at det er hun som jordeier og donator som kommer i sentrum, mens hennes to ektemenn blir stående i bakgrunnen. Mye av kunnskapen vi har om Ingerid kommer fra et testamente utstedt 8. april 1493 på Hamar. Her gir hun flere opplysninger om slekta, og om sine eiendommer. Dette er forøvrig et av de tidligste skriftlige beleggene for bruken av ordet slekt i Norge.

I april 1493 skrev Ingerid Nilsdotter sitt testamente i sakristiet i Hamar domkirke. Tegning av Olaf Nordhagen.

Vi vet lite om foreldrene hennes. Faren må ha hett Nils - formen Niklas kan også ha vært bruk - mens mora ifølge testamentet het Ragnilde. Ingerid var fra en velstående bondeslekt; hun skriver i testamentet at hun har overveiet «den heder, makt og framdrått som slekten min hadde». Vi kjenner til to av hennes brødre, biskop Finnboge Nilsson av Bjørgvin og herr Olav Nilsson. Bruken av herr på denne tida skal sannsynligvis tolkes dithen at han tilhørte adelen.

Hun ble først gift med Jørund; farsnavnet hans kjenner vi ikke. De hadde tre barn: Agatha, Thore og Birgitta Jørundsdøtre. Thore Jørundsdotter kjøpte i 1480 garden Jønsberg i Romedal for seks rhinske gylden. Da hun kjøpte den ble hun beskrevet som jomfru. Hun må ha forblitt ugift, for mora arva denne gården. Hun arva også de to andre døtrene, mannen, brødrene og mora, som alle døde før 1493. Hennes far nevnes ikke i testamentet, og trolig har mora Ragnilde blitt sittende på hans eiendom da hun ble enke.

Etter Jørunds død gifta Ingerid seg på nytt med en Klements. Heller ikke her kjenner vi farsnavnet. De fikk en sønn sammen, Gulbrand Klementsson, som ble prest.

Ingerid Nilsdotter må ha vært gammel i 1493, da hun bestemte seg for å skrive testamentet. Hennes sønn Gulbrand var som nevnt prest, og var derfor ikke aktuell som direkte arving. Det ble i stedet naturlig for henne å gi den store arven til kirken. Hamar domkirke var et naturlig valg, både på grunn av nærheten til eiendommene på Hedmarken og fordi hennes bror Finnboge hadde vært korsbroder der før han ble biskop. Sønnen Gulbrand kan vel også ha vært knytta til domkapitlet i Hamar. Vi vet ikke helt hvor hun bodde, men i tolkninger av testamentet er det pekt på at hun nevner sokn for alle eiendommer unntatt Jønsberg; dette kan være fordi det var nettopp på Jønsberg hun bodde. I så fall holdt hun til i Romedal, rett utafor Hamar.

I testamentet gir hun et nytt prebende til domkirken i form av «de hellige fem vunders alter». Dette er et av de elleve sidealterne vi kjenner fra domkirken. Navnet er i en forvirrende språkdrakt; det dreier seg om de fem hellige sår, altså Kristi sårmerker fra korsfestelsen, på latin Quinque Vulnerum Domini Nostri Iesu Christi. Dedikasjonen er kjent fra flere andre steder i Norge, Danmark og i andre europeiske land. Ved dette alteret skulle det leses messer for Ingerid selv og for hennes slektninger. Det skulle leses tre messer hver uke «evig mens verden består». I tillegg skulle det leses tre årlige messer, en på trefoldighetssøndagen, en på onsdag før alle sjelers dag og en på de hellige fem vunders fredag.

Etter å ha forklart sin vilje med gaven ramser Ingerid opp eiendommene som skulle arves av kirken. Navnene som er oppgitt her er «modernisert».

• Hanastad på Toten, årlig rente 2 pund.
• Hele By i Nes på Hedmarken, med årlige renter av 1 halvsåld smør og 2 huder.
• Hele Bjørka i Ridabu, 4 pund.
• Øvre østre Blistad i Ridabu, 4 huder.
• Hafsal i Ridabu, 4 huder.
• Ljøstad i Linstad sokn i Stange, 1 pund smør
• Hele Jønsberg, halve Pålsberg og halve Olaberg i Romedal, 2 pund
• Hov i Vallset og et varp (fiskeplass) i Flensjøen, 1 hud.
• Sterud i Nes på Hedmarken, 2 pund.
• Fjæstad i Romedal, 1 hud.
• Hårstad i Ridabu, 1 ½ hud.
• Nordre By i Vinger, 2 pund.
• Fjalstad på Ringerike, 2 pund.
• Svastad på Ringerike, 2 pund.
• Vål ødegård på Ringerike, 1 pund.
• Tollaugvoll og Bud(?), på Ringerike(?), ett øre hver
• Åmot i Østerdalen, 1 hud
• Kvernes i Østerdalen(?), 1 hud
• Steinsvarpet i Lågen.

Alt gods ble lagt til alteret, men Ingerid sørga også for at sønnen ble tilgodesett. Med biskop Herman Trulssons samtykke ble rentene nemlig lagt til sønnen, som skulle lese messene ved alteret så lenge han levde. Når han døde ville biskopen av Hamar overta rentene og sette en egna prest til å betjene alteret. Testamentet ble bevitna av flere personer da det ble undertegna i domkirkens sakristi. De som var til stede var biskop Herman av Hamar, biskop Herlog Vigleiksson Korning av Oslo, prost Jon Pålsson fra Mariakirken, herr Odd Alvsson til Grefsheim, herr Karl Jensen Jemte, kannik Thomas i Hamar og væpner Lasse Muus. Testamentet ble oppbevart i kirken, og skal ha vært i perfekt stand da svenskene kom i 1565. Da ble alle innseglene revet vekk, noe som fortelles på en vedhefta seddel srkevet på Alu i Furnes i 1568.

Begivenheter med utspring langt fra Hamar førte til at det ikke ble noen messer «evig mens verden består» ved alteret. I 1537 ble reformasjonen innført i Danmark-Norge, og i den protestantiske troen var det ikke rom for sjelemesser for de avdøde og sidealtere. Men en del av arven besto svært lenge: Kirkegodset gikk over til å bli krongods, og blant annet var Jønsberg i statens eie helt til 1847 da den ble solgt til amtet.

Kilder

• Diplomatarium Norvegicum (DN)
• Morthoff, Bjarne: Romedalboka : garder og slekter. Bd. 1. Utg. Bygdebokkomitéen for Romedal. 1967. Digital versjon på Nettbiblioteket