J.C. Dahl
Johan Christian Clausen Dahl (født 24. februar 1788 i Bergen, død 14. oktober 1857 i Dresden) var kunstmaler, særlig kjent som grunnleggeren av den nasjonale malerkunsten. Han var den første store tolker av norsk natur og 1800-tallets fremste norske landskapsmaler.
Han vokste opp i et fattig, men godt hjem i Bergen, som sønn av sjømann, fisker og fløttmann (fergemann) på Vågen, Claus Dahl (1750–1823) og Elsa Birgitte Johnsdatter (død 1828). Han som fikk som barn en noe tilfeldig skolegang, men ble etter hvert hjulpet videre, blant andre av Johan Georg Müller og Johan F. L. Dreier, som skal ha gitt ham tegneundervisning, og Dahl endte opp som den respekterte professor Dahl, som var medlem av akademiene i Dresden (1820), København (1827), Stockholm (1832) og Berlin (1834), samt ridder av Vasaordenen (1839), Dannebrogordenen (1840) og St. Olavs Orden (1847).
Han var professor ved kunstakademiet i Dresden fra 1824, men mens han bodde i Tyskland foretok han reiser til Norge fem ganger i tiden mellom 1826 og 1850. Blant hans kjente malerier er «Fra Stalheim» (1842) og «Bjerk i storm» (1849).