Jordebok
Ei jordebok er en over fast eiendom og rettigheter knytta til eiendommene. Det er den eldste typen eiendomsoversikter vi har, og dermed en forløper for matriklene. De eldste som er bevart er fra tida etter 1350, men ordet jordebok ble ikke brukt før etter reformasjonen. Det finnes både offentlige bøker med krongods, kirkelige med kirkegodset og private jordebøker for godssamlinger.
Innholdet er normalt eiendommens navn og opplysninger om faste rettigheter som landskyld og grunnleie. I kronens jordebøker kan det også være notert stående skatter og avgifter, og i de kirkelige forekommer andre avgifter som tienden. Jordebøkene inneholder i utgangspunktet ikke regnskapsopplysninger. Man finner derfor oversikter over inntektene som var forventa, uten at det er tatt hensyn til hva som faktisk ble innbetalt. I enkelte jordbokavskrifter er det allikevel tilføyd regnskapsopplysninger. Bøkene var viktige for både statlig og kirkelig eiendomsforvaltning.
Fra tida før reformasjonen har vi nesten bare kirkelige jordebøker. De viktigste er Bergens kalvskinn fra omkring 1360, Biskop Eysteins jordebok (Oslo) fra omkring 1390 og Aslak Bolts jordebok (Nidaros) fra 1430-åra, Gaute Ivarssons jordebok (Nidaros) fra omkring 1500 og Olav Engelbrektssons jordebok fra 1520- og 1530-åra. Det er også en del jordebøker eller fragmenter fra domkapitler og klostre. Av de kongelige jordebøkene fra før reformasjonen er det bare noen få fragmenter som er bevart.
Fra etter reformasjonen finner vi lens-jordebøkene, som er bevart for store deler av landet og som finnes i Riksarkivet. Det er også bevart en del institusjonsjordebøker fra 1500- og 1600-tallet. Flere av dem dekka i utgangspunktet kirkegods, men mye av dette ble krongods etter reformasjonen. Av private jordebøker er det særlig de etter Vincens Lunge og Gørvel Fadersdatter som er viktige, men det finnes også en del andre adels- og odelsjordebøker.
Kilder og litteratur
- Jordebok i Norsk historisk leksikon.