Kjøpsvik og Kjøpsnes (Narvik gnr. 219 – 223)
Kjøpsvik og Kjøpsnes (Narvik gnr. 219–223) er en klynge av gårder i Narvik kommune. På Tysfjordens nordside, i le av Hulløya og ved Indre Tysfjords innløp, finner vi kommunesenteret Kjøpsvik. Tettstedet er ikke lokalisert på ett gnr, men består av følgende gårder: Kjøpsvik (Narvik gnr. 219), Nedre Kjøpsnes (Narvik gnr. 220), Kjøpsneshaugen (Narvik gnr. 221), Mellom Kjøpsnes (Narvik gnr. 222) og Prestegården (Narvik gnr. 223). Kjøpsvik, med gnr. 219, grenser i nordvest mot gnr. 218 Fredagsvik ved Fredagsvikneset. I vest går grensene mot gnr. 218 Fredagsvik og gnr. 216 Kjelkvik over fjelltoppene Vetten [514 m.] og Lifjell [850 m.]. I nordøst grenser Kjøpsvik mot gnr. 224 Kikvik. På motsatt side av Indre Tysfjord ligger blant annet gnr. 233 Storå, som fram til 1900 var det største jordbruks-samfunnet i Tysfjord. I våre dager er Nordcems sementfabrikk det tydeligste landemerket i Kjøpsvik. Stedet var fram til 1960-tallet isolert fra resten av kommunen med unntak av båt. Utbygginga av ferge-forbindelsen til gnr. 260 Drag, og bygginga av riksvei 827 gjennom Efjord har knyttet Kjøpsvik tettere sammen med omverden.
| Kjøpsvik og Kjøpsnes | |
|---|---|
| |
| Kjøpsvik med Lappholmen og Hulløy i bakgrunnen. Foto: Isak K. Hassel
| |
| Sted: | Tysfjord |
| Fylke: | Nordland |
| Kommune: | Narvik |
| Gnr.: | 219 - 223 |
| Postnummer: | 8590 |
Gårdsnavnene Kjøpsvik og Kjøpsnes er i følge Olaf Ryghs ”Norske Gaardnavne” utledet av ”kaup”, altså kjøp eller handel. Man må dermed anta at stedet har vært sentralt for varehandel langt tilbake i vår historie. De fem gårdene på Kjøpsneset går i dag under fellesnavnet Kjøpsvik. Dette kommer trolig av at posten ble ekspedert hos kjøpmann Lind nede i Kjøpsvik, og at navnet ble hengende ved stedet ved innføringen av postnummer.
Jordsmonnet i Kjøpsvika består av mineraljord etter isavleiringer og fra overliggende forvitringer av fjellgrunn. Gnr. 19 regnes derfor for å ha middels til høy bonitet. Kjøpsnesgårdene blir derimot regnet for å ha meget høy bonitet. Dette skyldes at jordsmonnet består av mineral-jord, i hovedsak fra forvitringer fra underliggende kalkfell, med et sterkt innslag av organisk jord.
Kjøpsvik i de eldste tider
De massive kalkforekomstene i Pæsa har vært med på å forme livet i Kjøpsvik-området i over 1000 år. I dag vil vi først og fremst tenke på utviklinga av industri-samfunnet på 1900-tallet, men kalkfore-komstene har også vært en viktig for-utsetning for at folk bosatte seg her før den tid. Kalk har en svært positiv innvirkning på plantevekst, og for Kjøpsnes kan vi se at denne gir jordsmonnet svært høy bonitet eller produksjonskapasitet. Dette var trolig en viktig forutsetning for at stedet ble en av de sentrale finnerydningene i Tysfjord i løpet av jernalderen.
Vår første kilde til menneskelig bosetting i Kjøpsvik er gårdshaugen som vi i dag finner ved den gamle prestegården. Haugen inneholder et kulturlag bestående av avfall fra bosetting så langt tilbake som perioden 775-1350 e.kr. Fra samme ti er det registrert kulturpåvirkning i området, som mest sannsynlig stammer fra beite-virksomhet. Lars Børge Myklevold i Museum Nord anslår at Kjøpsnes ble benyttet som en samisk sesongboplass fra høst til vår i denne tidsperioden, der man har beitet sau og geit – kanskje også noe ren. Undersøkelsene forteller oss at her var snakk om fehold, men ikke åkerbruk. Av mangel på sikre geografiske funn må vi fram til 1500-tallet før vi igjen finner spor etter de samiske bosetterne.
1500-tallet
Mens man i Tysfjordens omliggende kommuner kan finne mange spor etter befolkninga si, må vi i Tysfjord helt fram til skattelistene på 1500-tallet for å finne den skriftlige spor etter den sjøsamiske befolkninga. Dette kom av samenes økonomiske selvråderett, og at grensene mellom Norge og Sverige ikke var formelle. Folket på Kjøpsnes endte dermed ofte opp med å betale skatt til både den Dansk-norske og den Svenske krona. Ved den svenske skatteinnkrevinga i 1559 ble det registrert 9 skattebetalere på Kjøpsnes, eller Oaffe som stedsnavnet het på lulesamisk. Med utgangspunkt i skatte- listene kan vi anslå at Kjøpsnes hadde et sted mellom 25 og 30 beboere. Gården var dermed den mest folkerike i fjorden, men til forskjell fra våre dager, utgjorde folketallet her ”bare” ¼ av Tysfjords samlede befolkning.
1600-tallet
Den doble beskatninga av Tysfjordsamene vedvarte formelt til fredsslutninga med Svenskekongen etter Kalmarkrigen i 1613. Selv om man nå var kvitt trusselen fra de svenske skattefutenes spontane raid, ble ikke den økonomiske situasjonen automatisk noe bedre av den grunn. Med svenskene ute av fjorden ble danske-kongens skatteinnkreving opptrappet. På toppen av det økende skattetrykket ble sjøsamenes suverene posisjon i fjorden utfordret av nordmenn, som begynte å bosette seg i Tysfjord fra starten av 1600-tallet.
Som en del av finneodelen, systemet hvor samene hadde en begrenset selvråderett over jorda si, ble ikke Kjøpsnes bosatt av bumenn på 1600-tallet. Mens den generelle trenden var en gradvis norsk overtakelse, klarte samene på Kjøpsnes å sitte på brukene sine. Svingningene i Lofotfiskeriene fra 1650-tallet ble nådestøtet for mange omliggende finnerydninger, men her sto man sterkere rustet. Dette kom hovedsakelig av at Kjøpsnes sammen med Helland var fjordens beste korngård. Kombinert med fedrift unngikk man dermed å måtte gå fra gård og grunn. Hvis vi ser på Kjøpsvik finner vi at situasjonen var en annen. Her ble gården overtatt av en bumann rundt 1650-tallet. I landkommisjonens ned-tegnelse fra 1661 er derfor Einer Guttormsen oppført som oppsitter av kongens jord. Som vanlig var skulle de samiske rettighetene heretter bortfalle, og gården utlegges til vanlig bygsel. Så ble likevel ikke tilfelle.
Kjøpsvik og Kjøpsnes matrikuleres
Ved matrikuleringa av Kjøpsvik i 1667 ble gården igjen registrert som ”finnejord og rydning”, noe som tilhører ett av svært få tilfeller i vår historie. I artikkelen ”Tysfjord inntil 1780 – jord og rettigheter”, argumenterer Alf Ragnar Nielssen for at dette har sammenheng med at gården kun var bosatt av en bumann i en kortere periode før 1661, og deretter bosatt av samer. At man ikke fulgte landkommi-sjonens prinsipp om ”en gang kronens gård – alltid kronens gård”, forteller oss at de samiske rettighetene til jorda sto sterkt i denne perioden. Oppsitter i Kjøpsvik i 1667 var for øvrig Peder Andersen. Matrikkel-kommisjonen oppga gårdsproduksjonen hans til en utsæd av korn på 1 ½ tønne og et husdyrhold på 2 kyr, 10 sauer, 10 geiter og 1 hest. Ettersom her også var god tilgang på fyringsved ble Kjøpsvik taksert til ei landskyld av ½ våg fisk.
I 1667 det største samiske gårds-samfunnet i Tysfjord på Kjøpsnes. Hvor mange oppsittere gården nøyaktig hadde kan vi ikke fastslå, for i matrikkelen er gården registrert under samlebenevnelsen ”Kiøbsnes med indre Kichuig”. Oppført under denne finnerydninga finner vi: Einer Østensen, Erland Arensen, Aasmund Elleffsen, Øste Ollesen, Joen Pedersen, Jacob Joensen, Edias Erichsen, Hagen Ollesen, Gudmund Anderssen, Michel Aanonsen, Morten Ellefsen, Olle Erchsen, Harald Colbensen, ”enka Barbara”, Aren Ollesen, Steffen Erichsen, Einer Gullichsen og Torben Jacobsen. De atten brukerne sådde til sammen 10 tønner korn, og holdt 34 kyr, 5 kalver, 56 sauer, 50 geiter og 2 hester. På bakgrunn av gårdens beskaffenheter ble den skyldsatt til 6 våg fisk.
Ei tung tid
Fram mot 1700-tallet gjennomgikk den samiske befolkninga i Tysfjord mange utfordrende år. Ikke bare sviktet fiskeriene oftere enn de slo til, men også epidemier rammet fjordfolket. Ved manntallet i 1701 finner vi derfor at den samiske befolkninga som helhet hadde gått fra 445 personer i 1667 til nå bare 270, en nedgang på 39,3 %. Den norske delen av befolkninga opplevde kun en nedgang på 3,4 % i samme periode, noe som medførte at deres posisjon ble styrket. På Kjøpsnes kan vi også se en tydelig nedgang i befolkninga mellom 1701 og 1720. I manntallet for 1701 hadde plassen, som nå var inndelt som ”indre og ytre Kiøbsnæs”, til sammen 8 leilendinger med et estimert folketall på 40 personer. Neste sammenlignbare kilde er futeregnskapet over Salten fra 1720. Her blir det oppgitt at Ander Anderssen, Suend Poulsen, Peder Larssen og Erich Olssen drev ytre Kjøpsnes, mens Anders Erichsens part i indre Kjøpsnes lå øde. Det ble også bemerket at Erich Olssen var uten noen formue. På om lag 20 år hadde Kjøpsnes dermed gått fra å ha 8 til 3 skattebetalende gårdbrukere.
Kjøpsvik, som i 1667 hadde fått tilbake statusen som finnerydning, ble fram mot århundreskiftet liggende øde. I manntallet for 1701 er plassen dermed ikke nevnt. I futeregnskapet for 1720 er gården derimot registret som kongens gods, med Petter Hendrichssen som bygsler av den 2 pund store eiendommen. De samiske rettighetene til jorda var herved borte for all ettertid.
Mot fornorsking
Fra starten av 1700-tallet og gjennom de neste 100 årene ble det fra statens side gjennomført en omfattende fornorskings-prosess i Tysfjord. Prosessen må sees i sammenheng med grensestridene mot Sverige, og den samiske kulturens manglende statstilknytning. Med å sette et tydelig norsk preg på befolkninga ble faren for en tilbakevendende svensk intervensjon mindre. Vi kan blant annet se Thomas von Westen og samemisjonens misjonering som en innledende del av utviklinga. Med tapet av naturreligionen og senere overgang til bumennenes språk, klær og levemåte, og tap av selvråderetten til jorda, ble det sjøsamiske fjordfolket gradvis fornorsket. Som vi har sett, ble Kjøpsvik allerede før 1720 innført i kronens jordebok. For Kjøpsnes del skulle det gå ytterligere 39 år før skyldsettings-kommisjonen banket på dørene. 6. juli 1759 ble de to Kjøpsnes-gårdene innført i kronens jordebok etter en kongelig resolusjon av 1755, hvor det ble vedtatt at alle jordeiendommer i riket skulle skattes likt. De samiske rettighetene til selvvalg av oppsittere var dermed en saga blått.
Selv om den sjøsamiske kulturen var i ferd med å viskes bort, var Kjøpsnes og Kjøpsvik preget av den samiske drifts-måten gjennom hele 1700-tallet. Denne var først og fremst tydelig i form av at fjellet ble utnyttet for sine ressurser i langt større grad enn hva bumennene gjorde. Tradisjonen med sommersætring var heller ikke vanlig blant de tilflyttende nordmenne. For Kjøpsnes del finner vi at deler av Hulløya var underlagt gården, og ble benyttet som sommerbeite.
Ved matrikuleringa av gården i 1723 hadde ”indre Kiøbsnes tre oppsittere; Peder Larsen, Ander Erichsen og Poul Ingvaldsen. Om forholdene rundt finnerydninga får vi vite at plassen ”ligger for Middags solen, er vaadagtig og tonglendt – temelig letvunden og icke søderlig til Korn. Staaer til at forbædre”. Til tross for de naturgitte forholdene ble her sådd 4 tønner korn av den intensive jorda, mens det ble sådd ½ tønne på hvile-andet. Dette ga ei samlet avling på 7 ½ tønne korn. Med høstinga va 20 lass høy kunne gården huse 9 kyr, 2 kalver, 16 sauer og 1 hest. Antallet dyr forteller oss at brukerne måtte holde seg til den tradisjonelle driftsformen, hvor dyrene ble sultefôret gjennom vinterhalvåret. Også ”ytre Kiøbsnæs” hadde tre oppsittere i 1723; Anders Andersen, Suend Poulsen og Poul Suendsen. Gården ble sakt å ha de samme beskaffenheter som ”indre Kiøbsnæs”, men var regnet for mer tungvunnet. Av jorda sørget oppsitterne for å høste 10 tønner havret korn og 24 lass høy. Herav kunne de fø 10 kyr, 4 kalver, 36 sauer og 2 hester.
Med handelsvirksomhetens spede begynnelse på 1750-tallet begynte Kjøpsvik gradvis å endre framtoning mot et handelssted, mens Kjøpsnes i all hovedsak kom til å framstå som tradisjonelt jordbrukssamfunn fram til et stykke ut på 1900-tallet.
Jektefart og handel
Fram til 1743 ble all bygdehandel i Lødingen prestegjeld foretatt av ei eneste jekt. Etter denne tid fikk Ole Pedersen Aargaard på Kjøpsnes tillatelse til å drive jektefart. Herifra drev han handel med de omliggende gårdene i Tysfjord. Fra 1750 til 1784 overtok Peder Pettersen drifta, og endret lokalitet fra Kjøpsnes til Kjøpsvik. Fra 1784 kom den mektige Willum Jacobsen Lind inn i jektefarta, og endret dermed Kjøpsviks historie for all ettertid.
Etter å ha overtatt løvet til jektefart i 1784, og gjestgiverbevillinga fra Peder Pettersen i 1785, mottok Willum Jacobsen Lind kongeskjøte på Kjøpsvik-gården den 4. oktober 1786. I tillegg til gården i Kjøpsvik var også Fredagsvik underlagt eiendommen, som fikk ei samlet landskyld på 2 pund 12 mark. Lind drev startet så opp det foreløpig største byggeprosjektet i Tysfjords historie. Husene som vi i dag ser igjen på samtidige malerier ble alle reist av Lind. Etter å ha sittet med konsesjonen på bygdehandelen i om lag 15 år, valgte Willum Lind å gi fra seg denne på slutten av 1790-tallet. Fokuset ble i stedet rettet mot utviklinga av handelsstedet og gjestgiveriet på Kjøpsvik. Ny jekteskipper ble Hans Zahl, som slo seg ned på Hestnes, på det som senere ble prestegården på Kjøpsnes.
1800-tallet
Ved inngangen til det 19. århundret framsto Kjøpsnes og Kjøpsvik i et nytt lys. Fra å ha vært ei finnerydning nedenfor Kjøpsnes, var Kjøpsvik blitt den ledende drivkrafta i samfunnsutviklinga. Dette kan alene tillegges Lind-familiens aktivitet, hvor de blant annet hadde overtatt jorda på matr.nr. 104 Kjøpsneshaugen, og drev denne i kombinasjon med matr.nr. 101 i vika. Gårdsdrifta på Kjøpsnes hadde dermed fått private interessenter. Kjøpsneshaugen ble ikke Lind-familiens eneste investering. Også Fredagsvik, Forså, Straumsnes, Mannfjord, Losvik, Nes, to parter i Kjelkvik, Grunnfjord, Skogvoll, Kikvik og Straumen kom etter hvert i familiens eie. Da Willum Jacobsen Lind gikk bort i 1802 var jordegodset i boet hans verdsatt til 2233 riksdaler, der var om lag 1500 riksdaler i blant annet varelageret og utestående gjeld, mens pengebeholdningen var på 11.430 riks-daler.
Etter Willum Linds død giftet enka Petronelle Lind seg på ny, nå med John A. Reener fra Kjeøy i Lødingen. Reener var ingen hvem som helst, da han var sønn av trondheimsborgeren Anders Reener, som drev handel i Lødigen.
Folketellinga 1801
Vårt første oversiktsbilde over gårdsdrift og næringsvirksomhet i Kjøpsvik får vi gjennom folketellinga fra 1801. Her er Erland Amundsen og Christopher Olsen oppført som leilendinger, mens Hans Christophersen var husmann med jord på ”Kybsnæs”. De livnærte seg alle av gårdsbruk, og for Erland Amundsens del er det anmerket at han var ”find”. Plassen hadde til sammen 14 beboere. I ”Kybsvig” var Willum Jacobsen Lind fremdeles ”gjæstgiver og gaardbeboer”. Sammen med kona Petronelle var han far til sønnen Jacob f. 1792. På gården finner vi for øvrig Petronelles mor Olava Lind og pleiebarna Niels Amundsen og Inger Hansdatter. Familien hadde i alt ansatt 8 tjenere, noe som vitner om ei omfattende drift.
Perioden 1800-1860
Fra ankomsten i Kjøpsvik i 1802 fortsatte John Reener og Petronelle Lind å bygge opp familiens verdier. Petronelle og John drev handelsstedet og de øvrige eiendommene fram til 10. november 1827, da Jacob Willum Lind overtok skjøtene for til sammen 1500 spesidaler. Jacob ble gift med Maren Marie Anderdatter Reener i 1813, og paret fikk i løpet av 1830-tallet barna; Bergitte Lucie f. 1813, Willum Schytte f. 1814, Anne Katarina f. 1816, Peternille Jonetta Reener f. 1818, Elisabeth Iverine f. 1819, Jacobine f. 1824, og Petter Andreas f. 1825. I 1831 gikk Maren Marie Lind bort, og etterlot Jacob som enkemann. Tida i enkestanden ble ikke langvarig, for allerede i 1833 ble Jacob Lind gift med den 16 år yngre Anne Sophie Hersleb Dreyer f. 1808, fra Øksnes. Hun var datter av Anne martha Schelderup og Arnoldus Schytte Dreyer. Som med sin forrige kone, ble også Jacob i sitt andre ekteskap velsignet med en ny ungeflokk. Samme år som ekteskapet sto kom sønnen Arnoldus Martin til verden. I de påfølgende årene kom Maren Maria f. 1835, Jacob f. 1837. Jacob Ingeman Sandrup f. 1839, Helene Cathrine f. 1840, Sara Susanna Bing f. ca. 1841, Amalie Wilhelmine f. 1844, Ellen Margrethe f. 1845 og Anne Sophie f. ca. 1848 til verden.
Med Jacob Linds bortgang i 1848 ble enka Anne Sophie Lind sittende som bestyrer av handelsvirksomheten. Først i 1856 overdro hun denne til sin nå 23 år gamle sønn Arnoldus Martin Lind.
Perioden 1860 til 1900
I årene mellom 1860 og 1900 skulle komme til å bli Lind-familiens store æra i Kjøpsvik. Velstanden omfattet ikke bare eierskap i Kjøpsvik-gården og omliggende gårder rundt om i Tysfjord, men også de fire resterende gårdene på Kjøpsnes. Ansvarlig for de siste oppkjøpene var Arnoldus Lind, som dessverre ikke kom til få nyte beskaffenhetene sine til det fulle, for allerede 25. mars 1871 omkom Arnoldus sammen med kona Ellen i et forlis på Vestfjorden. Etter ekteparets bortgang ble skjøtene på matr.nr. 102 Kjøpsvik og 105 Kjøpsnes mellem gitt til Arnoldus yngre bror Jacob Jacobsen Lind for 8000,- kr. I tillegg til å drive handelsvirksomhet investerte Lind i skipsfart og fiskerier. Det sies blant annet at Jacob Lind skal ha vært eier av ett av fartøyene som stengte Lofotfiskerne ute av Trollfjorden ved det mye omtalte Trollfjordslaget i 1890.
Gårdsdrift på 1800-tallet
Som tidligere nevnt, utviklet Kjøpsvik og Kjøpsnes seg i forskjellig retning fram mot 1800. Kjøpsvik ble nå et handelssted med omliggende gårdsdrift, mens de stadig mer fornorskede sjøsamene holdt fram med et reint jordbruk på Kjøpsnes. Med Lind-familiens overtakelse av jorda ble dynamikken i samfunnet endret, for lei-lendingene betalte nå ikke lenger landskyld til staten, men til en lokal grunneier. Brukerne må derfor i langt større grad ha følt at det ble holdt oppsyn med deres sysler.
I 1865 forteller folketellinga oss at Kjøpsnes hadde fem bebodde gårdparter med til sammen 42 beboere. I tillegg lå lnr. 175 Kjøpsnes mellem ubebodd, og ble benyttet av Lind-familien til gressleie. Kjøpsvik utgjorde en mindre geografisk del av det voksende tettstedet, men huset likevel også fem familier og i alt 32 beboere. Mens folket på Kjøpsnes i større grad var leilendinger og husmenn med jord, var det en større andel av fiskere og personer med kapitalgivende inntekter i Kjøpsvik. Hovedsakelig var det også bare Arnoldus Lind som hadde gårdsdrift av betydning:
| Hester | Kyr | Sau | Gris | Rein | |
|---|---|---|---|---|---|
| Kjøpsnes | 2 | 19 | 38 | 1 | |
| Kjøpsvik | 1 | 8 | 32 | 3 | 30 |
| Hester | Kyr | Sau | Gris | Rein | |
|---|---|---|---|---|---|
| Kjøpsnes | 3 | 28 | 60 | 6 | |
| Kjøpsvik | 1 | 6 | 25 | 1 | 30 |
Kan vi se noen årsak til at Kjøpsvik opplevde en demografisk stagnasjon mellom 1865 og 1875? Den viktigste kombinasjonen av faktorer er trolig at Arnoldus Lind og Anne Sophie Lind forble barnløse fram til 1870, da de ble foreldre til sønnen Niels Heyerdahl, og ekteparets alt for tidlige bortgang i 1871.Forliset på Vestfjorden medførte ikke bare stor sorg for den nærmeste familien, men eierskiftet må ha kommet svært overraskende på den kommende eier Jacob Jacobsen Lind. Etter ekteskapsinngåelsen med Eleonore Kristine Elise Frost Nielsen f. 1857, i 1874, begynte hjulene sakte men sikkert å gå rundt igjen. Over de neste årene ble paret foreldre til barna; Anne Sofie f. 1875, Arnoldus f. 1876, Thora Elisa f. 1878, Jacob f. 1881, Jacob f. 1883 og Astrid f. 1886. At paret kalte opp sin to første barn etter omkomne Anne Sophie og Arnoldus Lind, vitner om at ulykka i 1871 satte uopprettelige spor i Jacob Lind.
Kjøpsvik som kommunesenter
I 1867 ble Tysfjord skilt ut som eget prestegjeld. I kjølvannet av kirkas endrede administrasjon ble også Tysfjord egen kommune i 1869. Med atskillelsen fra Lødingen fikk ikke kommunen den ene administrasjonssenteret som man var vant med. Formannskapsmøtene ble i stedet holdt på hjemgården til den som til en hver tid fungerte som ordfører. Ettersom mange av Tysfjords første ordførere var bosatt nettopp på Kjøpsnes, fikk administrasjonen et tyngdepunkt nettopp her. Vi må likevel et lite stykke ut på 1900-tallet før dette ble en permanent ordning. Innføringa av lokalstyre i fjorden medførte også at flere kunne bidra med politisk påvirkning, noe som uten tvil må ha hatt innvirkning på dagliglivet.
1900-tallet
Ved inngangen til 1900-tallet var mye ved det samme gamle i Kjøpsvik. Av de mest framtredende endringene var utviklinga av prestegården på Hestnes, og Lind-familiens fortsatte økonomiske vekst. Denne må gies mye av æren for at kommuneadministra-sjonen fra 1904-5 ble værende i Kjøpsvik, da handelsmann Jacob Lind sørget for å dekke utgiftene til blant annet formann-skapsmøtene. Slik var handelsstanden med på å påvirke kommunens videre ut-vikling.
Ved folketellinga i 1900 var det i alt bosatt 121 personer i Kjøpsvik og Kjøpsnes 22 husstander. Selv om gårds-produksjonen fremdeles var høy, hadde fiskeriene seilt opp som tettstedets viktigste næringsvei. Det var Ikke bare husmennene i Kjøpsvik og småbøndene på Kjøpsnes som fikk avkastning. Også handelsmann Jacob Lind, som var noteier, var knyttet til fiskeriene. Bortsett fra fiske og jordbruk var handelsvirksomheten til Lind-familien den største arbeidsgiveren. Ti år senere hadde befolkninga i Kjøpsvik vokst til 150 personer, bosatt i 20 hus-stander på stedets fem gårdsnummer. Som vi i ettertid vet, var Kjøpsvik bare få år unna den store kartleggingen av kalksteins-forekomster. Fra utsiden kan vi se det som et hamskifte, for i 1910 var samfunnet fremdeles bygd opp rundt gårdbruk, fiske og Lind-familiens handelssted. Plassen bar likevel preg av tettstedsdannelse gjennom utviklinga av prestegården og kirka, som trakk folk til bygda. Med folkeøkningen fulgte også behovet for utbygging av kommunale tjenester. I denne perioden var anlegginga av den nye kirkegården på Lindmyra den mest framtredende.
Med etableringa av sementproduk-sjonen fra høsten 1920 endret Kjøpsvik sitt særpreg for all ettertid.
Industrialiseringa tar til
Perioden mellom 1920 til våre dager kan sees som en symbiose mellom Nordland Portland Cementfabrikk [Norcem], arbeiderne og Kjøpsvik som tettsted, hvor resultatet har vært industriell vekst, gode velferds- og økonomiske forhold for arbeiderne og et blomstrende lokalsam-funn. I de påfølgende avsnittene vil vi ikke gå inn på Norcems historie i seg selv, men se på hvordan utviklinga i Kjøpsvik ble preget av storkonsernets tilstedeværelse.
Perioden 1918 til 1945
Nordland Portland Cementfabrik ble bygget opp på Kjøpsnes fra 1918. I den innledende perioden ble utbygginga foretatt parallelt med sementproduksjonen og kalksteinsutvinning. Framfor å leie inn et eksternt entreprenørfirma til utbygginga ble anleggsarbeiderne ansatt av bedriften. Etter hvert som byggevirksomheten ble trappet ned forlot også de rene annleggs-arbeiderne Kjøpsvik. Mellom 1918 og 1925 hadde fabrikken derfor hele 700 navn innom lønningslista. Av de som ble ansatt ved oppstarten i 1918 kom 18 av dem til å jobbe for NPC fram til pensjonsalderen. Tilflyttinga til Kjøpsvik brakte med seg enkelte logistikkproblem. Fra 1922 opplevde bygda en kraftig vekst i antall barnefødsler med tilveksten av ”anleggs-generasjonen”. Til arbeidernes misnøye sto ikke utbygginga av boliger i takt med befolkingsøkinga. Fra fabrikkens side kan vi på 1920-tallet se en klar motvilje mot å la arbeiderne bygge ut private boliger i Kjøpsvik. Dette ble tydeligst representert gjennom direktør oberst Hans Finne, som i 1922 dro ned til Industriforsynings-departementet i Oslo for å stoppe utbygginga på Kjøpsnes. I dag kan en slik holdning virke underlig, men på 1920-tallet fryktet fabrikksledelsen at privat utbygging ville føre til et fattigstrøk rundt fabrikken. Tilliten til at deres lønnsut-betalinger var nok til å bygge skikkelige hus var tydeligvis ikke til stede. Det ble derfor ikke fabrikken, men sogneprest Varmann som kom til å lede an i å forbedre boforholdene for folket i Kjøpsvik. Fra 1930 fikk prestegårdsutvalget ansatt en reguleringsarkitekt, som tegnet inn tomter på prestegårdens grunn. Fra 1936 kunne dermed utbygginga starte. Fra prestegården og østover ligger i dag boligfeltet som går under navnet ”Etiopia”, navngitt etter den mest framtredende verdensnyheten dette året - Italias invasjon av Etiopia. Da NPCs ledelse så hvor vellykket utbygginga ble, ble det åpnet for videre utbygging. Etter krigen ble fabrikkstomta på Åslia bygd ut. Som ved utbygginga av Etiopia i 1936, ble utbygginga av den nye boligfeltet i 1952 navngitt etter samtidas viktigste nyheter, og fikk kallenavnet ”Korea”. Selv om det i de nevnte utbyggingsperiodene ble reist mange nye hus, ser vi likevel flere tilfeller av at tilflytterne fikk flyttet sine gamle hus fra rundt om i fjorden til ny grunnmur i Kjøpsvik – en grunnmur som for øvrig hovedsakelig ble reist på fabrikkens regning, og med eget maskineri. Sammen-lignet med de andre bygdene i Tysfjord lå Kjøpsvik nå mange hestehoder foran. Dette hadde også med tilgangen på strøm å gjøre. Etter kraftutbygginga i Indre Tysfjord fikk både industrien og privathusholdningene innlagt strøm fra 1918.
Selv om Kjøpsvik opplevde kraftig folkevekst fram mot 1940-tallet, var det ikke en forutsetning at man var bosatt i Kjøpsvik for å få jobb på fabrikken. Før krigen kan NPC nok ha foretrukket pendlere, da disse brakte med seg færre logistikkutfordringer. Fra rundt om i fjorden kom arbeidskarene til jobb i sine små ro-, seil- eller motorbåter. I NPCs første fase ble produksjonen stanset i vinterhalvåret. Båten knyttet dermed ikke bare Kjøpsvik sammen med fjordsamfunn som Storå, Tørnes og Hulløy, men var i tillegg en viktig næringsvei for arbeiderne. Kombinasjonen av industriarbeid og fiske ble dermed en videreføring av drifts-mønsteret til de lokale fiskerbøndene – ikke bare for pendlerne, men også de arbeiderne i Kjøpsvik.
Etableringa av NPC på Kjøpsnes brakte med seg en betydelig velstands-øking for arbeiderne målt mot resten av fjorden. Sammenligner vi for eksempel med feltspattgruvene på Drag, ser vi at lønninga var opp i mot det dobbelte. I tillegg må vi regne inn at NPC begynte med helårsdrift fra 1937, mens gruvene på Drag forble sesongdrevne dagbrudd. Velstandsøkninga i Kjøpsvik førte med seg et økonomisk og kulturelt skille mellom de to største tettstedene i Tysfjord, som har blitt har blitt videreført til våre dager. I mellomkrigstida kunne dette observeres gjennom både materielle forhold som hus og klær, men også verbalt gjennom en egen sosiolekt, eller talemåte. En forutsetning for forskjellene var Kjøpsviks isolerte beliggenhet.
Paternalismens gullalder
Tiårene etter etableringa av NPC ble ei blomstringstid for kommunesenteret Kjøpsvik. Oppbygginga av tettstedet står i kontrast til resten av Tysfjord. Forskjellen lå i at folket i Kjøpsvik mottok hjelp og støtte fra NPC, mens resten av fjorden var avhengige av det tidvis skrantende kommunebudsjettet. Et eksempel er teknisk etat på fabrikken, som fungerte parallelt med, og hadde større handlingsrom enn kommunens etat. Ettersom stedet hadde vokst ut av nærmest ingenting i løpet av noen få år, ble Kjøpsvik en smeltedigel for mange møtende interesser. Med støtte fra NPC kunne arbeiderne bygge ut anlegg for sine fritidsinteresser. Blant de mest kjente tiltakene som fikk støtte var bygginga av idrettsbanen, skytebanen, skiløypa og ei skihytta. I tillegg til at man benyttet seg av materialer og lånte anleggsmaskiner, ble store deler av anleggene reist på fabrikkens grunn.
Den nevnte formen for pater-nalisme må sees i kontrast til fabrikkens vilje til å dekke arbeidernes primærbehov. Fra oppstarten hadde eksempelvis NPC sørget for produksjon av mat gjennom eget gårdsbruk og funksjonærboliger. Den utvidede forsørgerrollen strakk seg mye lenger. Selv om det i utgangspunktet var arbeiderne som iverksatte tiltakene, stilte fabrikken seg likevel aldri i veien for lokale initiativ. Også på hjemmebane hadde arbeiderne tilgang til fabrikkens ressurser. Ikke få var de som kunne bygge seg hus på ferdigarbeidet tomt og støpt grunnmur.
Mot normalisering
NPC/Norcems aktive tilstedeværelse i Kjøpsvik hang sammen med flere faktorer, hvor de viktigste var: 1) Kjøpsviks isolerte beliggenhet – her var lite tilgang på eksterne tilbud. 2) Kjøpsvik var et relativt ubebodd gårdssamfunn ved århundre-skiftet, ikke tilpasset samfunns- og kulturbehovene til et industrisamfunn. Fabrikken måtte derfor tilfredsstille til arbeidernes behov. 3) Kommune-økonomien kunne ikke ta de kortsiktige økonomiske løftene som NPC tillot seg. 4) Bedriftsledelsens lokalisering i Kjøpsvik medførte et personlig ønske om bedrede forhold. Fra fusjoneringa til Norcem i 1968, og den gradvise relokaliseringa av ledelsen, kan vi se hvordan fabrikkens deltakelse i lokalsamfunnet ble mindre framtredende.
Tettstedsutvikling
Med NPCs byggevirksomhet fra 1918 begynte gradvis handelsvirksomheten å blomstre i Kjøpsvik. Fra tidlig på 1920-tallet åpnet Stenseng kolonialforretning og senere melkeutsalg i vika. 1. juli 1920 hadde også fru Kokaas, mor til Jacob Lind, startet opp bokhandelen i Kjøpsvik. Familien drev denne fram til 1954, da Edel Hansen overtok drifta. En viktig forutsetning for drifta ble samarbeidet med NPC, som gjorde sine innkjøp av kontor-rekvisita gjennom bokhandelen. Også salg av skolebøker ga fortjeneste. 11. mai 1975 brant bokhandelen ned. Over de neste fire årene ble forretningene dermed drevet i noen brakker nede ved Lind-fjøsen. Da Edel fikk pålegg av kommunen om å rive brakkene grunnet forfall, valgte hun å si fra seg drifta. Ny bokhandler i Kjøpsvik ble Leif Kristian Klæboe. Etter omlegginga av veien til fergekaia ble butikken flyttet til kjelleren i samvirkelaget, før den fikk dagens lokalisering på 1990-tallet. Klæboe drev bokhandelen fram til 2007, da bedriften ble solgt.
Samvirkelaget som vi kjenner det i dag, ble første gang etablert av Søren Bech i 1930, i bygget som senere har vært best kjent som ”Walters Kro”. Etter krigen ble forretninga utviklet videre til det samvirkelaget vi kjenner i dag. På Kjøpsnes fant man nå både sko- og dressforetning, elektronikkforretning og en håndfull kafeer – hvor den mest populære var Vestergårds Café. Utbygginga må sees i sammenheng med etterkrigstidas urokk-elige framtidsoptimisme, for allerede i løpet av 1950-tallet startet tilbakegangen. Nå forsvant blant annet manufaktur-forretningen, og private agentur på hus-holdningsartikler og møbler ble gitt opp. Etter ferdigstillinga av riksveien i 1992 har en videre forsterking av handelslekkasjen mot Narvik vært uunngåelig.
Fram mot årtusenskiftet
Siden 1980-tallet har det stadig synkende folketallet og ei aldrende befolkning vært ei av hovedutfordringene for Tysfjord og Kjøpsvik som kommunesenter. Med begrensede budsjettmidler klarte man å styrke sykehjemmet med 10-12 årsverk ved tiårets slutt, men kampen om videre-gående opplæring i Kjøpsvik ble tapt. Siden midten av 1990-tallet har ungdommen hatt sitt nærmeste utdanningstilbud på Oppeid i Hamarøy. Dette har hatt en negativ innvirkning på lokalsamfunnet da det gjennom det forrige århundret i stor grad var ungdommen som dro det kulturelle lasset. Ungdommen startet opp aktiviteter, og foreldrene ble med på dugnad. Tilbake står skolen med det tyngste ansvaret.
Kan hende vil en framtidig offensiv distriktspolitikk sikre ungdommens til-stedeværelse, og derigjennom styrke Kjøpsviks yrende kulturliv med dets ærerike dugnadstradisjoner?
Bruksdelinger
Se også
Fotnoter
- Nielssen, Alf Ragnar (1990): Fra steinalderen til 1700-tallet, Sentraltrykkeriet A/S – Bodø. s. 300
- Ibid. s. 418
- Nielssen, Alf Ragnar (1994): Fra vidstrakt prestegjeld til storkommune, Sentraltrykkeriet A/S – Bodø. s. 68
- Ibid. s. 92
- Ibid. s. 92
- Evjen, Bjørg (1998): Et sammensa
|
Kjøpsvik og Kjøpsnes (Narvik gnr. 219 – 223) er basert på en artikkel i Tysfjords gårds- og slektshistorie av Isak Kjerpeseth Hassel, og lagt ut under lisensen cc-by-sa. Den digitale utgaven av boka er lagt ut av ansatte i Hamarøy kommune, i samarbeid med Norsk lokalhistorisk institutt. Lokalhistoriewikis brukere kan fritt redigere og utvide artikkelen |
Koordinater: 68.097889° N 16.376277° Ø