Kjeldearkiv:Fimbul nr 27 - 2009
Fimbul er et småskrift fra Evenes bygdeboknemnd.
Han “tykje“ bråsnur og legger på dør det forteste han kan - tar taumene og hopper opp på lasset og jager på hesten. Men lasset var tungt og hesten ikke av de aller sprekeste, så del tok litt tid før han fikk opp fart - nok tid til at presten og han Trygve rakk a komme seg ut, og fikk da se at det gnistret i sledemeiene da han "tykje“ passerte prestegården. Da sa presten: "Ja så var det han allikevel“. Les historien.
Tegnet av Reidar Hansen
Forord
Vi i bygdeboknemnda prøver å få tak i de gode historiene og interessante hendelsene fra gamle dager i vårt distrikt. Det er ikke alltid like enkelt å få folk til å skrive ned det de sitter inne med av kunnskap fra eldre tid. Mange kvier seg for å skrive, men nå oppfordrer vi dem som har noe de vil fortelle om, å ta kontakt med en av medlemmene i nemnda så vi kan treffes og skrive ned stoffet.
Vi er interessert i stoff fra heile bygda, gjerne bilder også.
I dette nummeret har vi slektshistorie fra Sør-Kvitfors, Storelven og Fjellkroken, og det ville ha vært fint med utfyllende stoff derfra i neste nr. Kanskje sitter noen inne med noen små historier som de vil dele med "Fimbuls" lesere.
Vi har i flere nr etterlyst gamle matoppskrifter. Vi er ganske skikker på at det finnes matoppskrifter som er spesielle for Evenes, kanskje oppskrift på lefser, klappakaker, blodmat etc. Leit i bestemors oppskriftsbok! De kunne nå ikke ha alle oppskriftene "i hauet", som de sa.
Vi har i flere nummer skrevet om seilskuta "Moshulu". Nå er vi i nemnda så heldig at vi har fått i vår varetekt den store skipsklokka som var om bord i båten fra den blei bygd i 1904. Vi har tenkt å stille ut klokka slik at fleire får se den. Nå etterlyser vi fleire gjenstander fra "Moshulu", for det finnes sikkert ting fra den tid skuta lå i Evenes. Vi er bare interessert i å låne til utstillinga det som eventuelt måtte finnes.
God jul til alle "Fimbul"-lesere.
Hilsen redaksjonen
Søndagsbetraktning
ved Provst Jak. J. Anderssen, Ofoten
Hebr.10, v. 35 - 39.
2. søndag i advent. Epist.11.
Melodi: Se solens skjønne lys og pragt L. 613
Se opp og frem med freidig hu!
Frimodighed sig lønner.
Taamodighed behøves nu,
om vi Guds vilje skjønner.
Den maa vi gjøre først;
thi dette er jo størst,
at vi oprigtig lyder den.
Da skal vi faa forjettelsen.
Thi om en stund, saa kort som saa,
saa kommer Han, som kommer.
Han lader ei sig vente paa
vor tros og levneds dommer.
Men den retfærdige -
ved troen skal det ske,
at levende han maalet naar
og frelst og fri for dommen staar.
Vi trænger vor frimodighed,
saa ikke av vi bøier.
Med frygt og feig undfaldenhed
vor frelser ei sig nøier.
'Hans sjæl har ei behag
i troens "far - i - mag".
O - bøie av til sjælefald!
Nei! Følg vor frelsers høie kald!
Prestegårdshagen
skrevet av prost Andersens barn, (Kristian Andersen - Mogens Kristian Mosling Anderssen 1895-1982)
- artikkelen ble også trykket i Fimbul nr 4 - 1978
Evenes prestegård i Ofoten ligger temmelig utsatt til. Landet er lavt og åpent mot nord slik at nordavinden som kan være særlig lei i mai - juni, har fritt spillerom, og fra vest presser vestavinden på fra Vestfjorden og innover den åpne Ofotfjorden. Om vinteren kan østavindskulingene stå på i ukevis.
Vår far, prost Jak J. Andersen, var sterkt hageinteressert, og da han kom til Evenes i 1878, var anlegg av hage noe av det første han tok fatt på - etter at husbygging var unnagjort. Den gamle hovedbygningen var nemlig kondemnert, og der
fantes bare en liten kontorbygning hvor et par rom var så vidt beboelige at våre foreldre med nød kunne klare seg der en tid.
Den nye hovedbygningen, oppført etter fars tegning, ble bygd slik at den tok av mest mulig for nordavinden. Hagen strekker seg fra hovedbygningen i en svak helling mot fjorden i sør. Mot vest plantet han et bredt lebelte - en hel liten skog - for å verne mot nordvesten og vestavinden. Under storflo og sterk storm gikk sjøen helt opp til hagegjerdet.
Jordsmonnet i hagen besto mest av fjæresand og stein med et lite humuslag over. Men mulighetene var der, steinen ble brutt opp og jord påkjørt. I årenes løp ble der sikkert kjørt hundrevis lass myrjord, dertil kom så rikelig med husdyrgjødsel. Det gikk derfor ikke mange årene før det overalt i hagen var rikelig med fin muldjord.
Som fast hagearbeider lærte han opp en av husmennene under prestegården, en same Amund Haugbakk, som var meget lærenem og gjorde et utmerket arbeid. Han spadde gjerne opp kjøkkenhagen og var stolt når sengene lå der finsmuldret, jevne og sorte og med snorrette ganger imellom. Senere hjalp han også til med å plante og så, - fra da av titulerte han seg selv som gartner.
I solveggen av den 18 meter lange hovedbygningen ble der riktig en lun plass for blomster, som far drev meget med. Han drev også med grønnsaker slik at vi helt fra de første år av, hadde full vinterforsyning av gulrøtter, neper, kålrot, persillerøtter, pasternakrøtter og sukkererter.
Etter utvidelsen av hagen - en utvidelse som krevde oppsetting av et høyt plankegjerde i fortsettelsen av husets lengderetning og til vern mot nordavinden - omfattet den gamle hagen i alt godt og vel 1½ dekar. Den vestlige delen var pryd- og blomsterhage og den østlige delen kjøkkenhage. I kjøkkenhagen ble det utenom forannevnte, dyrket blomkål, spisskål, løk, rødbeter, selleri, aspargesbønner med mer. Blomkål fikk far så store som en liten desserttallerken, krittende hvit, faste og meget velsmakende. Ellers er det jo en kjent sak at alle grønnsaker nordpå er særlig velsmakende.
Mistbenken var et meget viktig ledd i hagebruket. Tidlig på våren, lenge før telen var tint opp, ble jorda i mistbenken brutt opp og mistbenken gjort i stand. Der alte far fram de aller fleste av de mange forskjellige plantene han skulle ha til utplanting. Mislyktes noen eller manglet han noen, bestilte han disse fra Nordland Landbruksskoles gartneri i Bodin.
Far var blomsterelsker, og til sine tider hadde han opp til et par hundre forskjellige blomstersorter. Fra tidlig om våren til senhøstes kunne vi plukke inn alt vi ville uten at det derved minket synlig i hagen. Der var sneklokker tidlig om våren, blåveis - røttene hjemført sørfra, krokus, scilla, perleblomster, svibler, tulipaner, påske- og pinseliljer i hele rabatter, aurikler i flere fargenyanser, akeleier i alle sjatteringer, stemorsblomster, floks, nemophila, konvolvulus, sommerstokkroser, ridderspore, nattfiol, valmuer - enårige og flerårige, forglemmegei - hvite og blå, levkøyer, asters, krysantemer og en mengde andre forskjellige.
Av blomstrende prydbusker var der blant annet kaprifol, sibirsk ert, gullregn, snebolltre, jasmin, syrin og en liten rosenbusk: Persian yellow. Det var jo ikke hvert år syrinene blomstret, det hendte i blant at knoppene frøs om våren, men klarte de seg, ble blomstringen imøtesett med stor forventning og glede. I prydhagen var det ellers også en liten gran, en lerk, flere spireaarter, asal og berglønn med flere. Lebeltet mot vest besto vesentlig av bjerk, rogn og selje som alle vokste hurtig og med sitt tette løvheng ga utmerket le for mindre hardføre planter og for hagen i sin helhet. Langs innerkanten av lebeltet var der prydbusker av forskjellige slag.
Innimellom trærne vokste der en mengde ville blomster, noen kom dit tilfeldig, for eksempel gul fiol (fjellfiol), andre plantet inn med vilje.
Det hendte far fant et vakkert ugress, plantet det om og stelte godt med det og fikk fram vakre planter. En smørblomst for eksempel ble meget høy og kraftig og med store fylte blomster. En tistel ble til en kjempe på adskillig over mannshøyde. Ellers tålte han ikke ugress blant sine dyrkede vekster, hagen var derfor også så ugressren som det var råd å holde den, - og med alltid rene, sorte, skarpt avgrensede ganger og veier.
Av bærbusker var det rød og hvit rips, et par villrips, stikkelsbær og solbær. De to siste sto mindre godt til. Vanlige hagejordbær bar som oftest godt. Bringebær var det rikelig av. I hagen ble det også forsøkt å plante inn steppebær (?), jordbærlignende planter som far hadde fått fra Sverige. De holdt seg i alle fall i noen få år, men døde visstnok senere.
Ved bedømmelsen av resultatene som far oppnådde, må en huske på at sommeren er kort i Nordland. Våren kom oftest ikke før i mai, og mai og juni kunne ofte være sure på grunn av vedvarende nordavind. (1. juli 1914 raste en veritabel snestorm).
Ved siden av hagebruket og alle andre gjøremål var far også en interessert og dyktig gårdbruker og mottok medalje og diplomer for sitt jord- og husdyrbruk.
En gang fikk han tak i noen potetfrø som han hadde moro av å prøve. Etter tre års prøvedrift fikk han en bøtte fine poteter av normal størrelse. Disse satte han så neste vår og fikk igjen 25 - tjuefem bøtter med fine matpoteter. En eller annen skrev om dette i avisen, og så kom det brev fra mange kanter, til og med fra Amerika med anmodning om prøver. Det ble så sydd små lerretsposer og sendt prøver til dem som ba om det. De tiloversblevne ble brukt til settepoteter og ga i en årrekke - om ikke 25 - så dog meget rikt fold. De siste ble ødelagt av brannen i 1919.
I fars siste leveår ble hagen utvidet mot øst inntil fjøsbygningen og omfattet i alt ca 3 dekar.
2. mai 1919 brant prestegården ned til grunnen, og da strøk en hel del av blomstene og prydhagen også med. Men allerede kort tid etterpå var far i ferd med å opparbeide hagen på ny, og ved hans død 2½ år senere var hagen igjen så noenlunde i sin gamle skikkelse.
Den siste våren fikk han, gjennom en norsk ingeniør som kom fra Johannesburg, frø av en tidligere ukjent plante herhjemme - cosmea. Frøet spirte, og fra sitt sykeleie fulgte han nøye med i utviklingen og gledet seg meget da vi kunne ta de første av disse sydafrikanske blomstene inn til han.
Inne i stuen drev han fram roser og nelliker, og om vinteren svibler, tulipaner og krokus i potter. Det ene avløste det andre slik at vi alltid kunne glede oss over friske nyutsprungne blomster hele året igjennom.
Dette er skrevet etter hukommelsen og kan forhåpentlig gi et lite inntrykk av hagen på Evenes prestegård i fars tid 1878-1921.
Evenes prestegård på prost Anderssens tid
Kristian Anderssen forteller (Kristian Andersen - Mogens Kristian Mosling Anderssen 1895-1982)
- artikkelen ble også trykket i Fimbul nr 4 - 1978
Evenes prestegjeld omfattet foruten nåværende Evenes, også Ballangen.
Selve gården var temmelig stor etter nordnorske forhold. Det var 11-12 melkekyr, en del ungdyr, 15-20 sauer og 2-3 hester. De dyrket bygg som ble sendt til mølla i Gausvik. Først dro drengene til Evenskjer, lånte båt der og rodde over fjorden til Gausvik. To uker senere dro de samme veien for å hente det ferdigmalte kornet.
Det var ganske stor husholdning på prestegården. Foruten familien var det fast to drenger, tre piker (budeie, kokke, stuepike og mens barna var små, barnepike). Om sommeren kom to rakejenter. Til sine tider var det reine gjestgiveriet. Besøkende kunne være der i dagevis. Mens strekningen Evenes - Troms fylkesgrense ble gjort ferdig, hadde gården ofte vegvesenets ingeniør som gjest. Han kunne være der i 1-2 uker i slengen.
Middagsmaten måtte være i huset. På høsten var det derfor vanlig å slakte 2 voksne dyr, 3-4 kalver (gresskalver), 10-12 saueslakt, og en måneds tid før jul ble to store griser slaktet. Alt skulle tas vare på. Kjøttet ble saltet. Skinkene og lemmene av saueslaktene ble hengt og røkt og brukt som spekemat. - Middagsmaten besto som regel av salt kjøtt, salt flesk og fisk. Sild ble kjøpt i tønnevis.
Etter at sønnene på gården vokste til, var det ikke nødvendig med ekstrahjelp om sommeren.
Det var ikke annen oppvarming enn vedovner, så om høsten var det vanlig med ei ukes vedonn. Det pleide å gå med 150 lass stokkeved på prestegården. Dette sørget da 5-6 mann for. De hogde den, dro den sammen og kjørte den hjem på vinteren.
Før meieriet kom til Liland (1898), ble det kjernet smør og ystet ost på gården.
Kyndelsmesse og Kjerringjuldagen
Kyndelsmesse er en katolsk høytidsdag. Dette er egentlig ei lysmesse med navn etter kyndlene - vokslysene - som ble innviet denne dagen. Kyndelsmesse er også til minne om Marias kirkegang, også kalt Marias renselse. I følge Bibelen heter det at en kvinne er 'uren i 40 dager etter en guttefødsel og 80 dager etter en jentefødsel. Kyndelsmesse er 40 dager etter Jesu fødsel. Dagen var helligdag helt fram til 1771.
Kyndelsmesse, 2. februar, har tradisjonelt vært en viktig værmerkedag i Norge. Fra Nord-Trøndelag og nordover var godt og mildt vær denne dagen et dårlig tegn, i sør var det motsatt. I vest og i Nord-Norge ble denne dagen også regnet som den siste juledagen.
I Nord-Norge skulle mennene i tillegg være dratt på lofotfiske, og det var derfor vanlig at kjerringene møttes for å feire Kjerringjuldagen. Det er egentlig en gammel tradisjon at kjerringer fra gårdene i grenda møttes for å spise opp restene av julematen den 2. februar.
I Trondenes sa de at "jula vare te Kyndelsmess. Sia e det vinter og vår i kvær manns gård".
Det var kjerringene som dreiv jordbruket i de områdene hvor økonomien var basert på kombinasjonen mellom jordbruk og fiske. Man skal ikke se bort fra at kjerringene ikke bare så sitt snitt til å ha en hyggelig sammenkomst, men at de også hadde behov for å komme sammen for å diskutere matsituasjonen, en form for budsjettering med god mat og drikke til.
Farvel til Finnmark
Denne sangen Finnmark er skrevet av Henry Henningsen i januar 1945
Et land vi forlater med gjensynets lyst,
det ligger der ensomt, stille og tyst.
Ja, Finnmark, du Finnmark, som var så forhatt,
vi elsker deg landet som vi har forlatt.
Vi bodde så fredfullt i våre hjem
som vi med arbeid og flid tryllet frem.
Men hjemmene våre de er ikke mer,
og opp mot himlen vi spørrende ser.
Et liv uten glede, en lengt etter hjem,
vi tør ikke tenke på tidene frem.
De planer vi hadde, om ei de var stor
de hviler der oppe i snelandets jord.
Vi gjemmer der inne alt som var kjært
og lever på minnet om det som har vært.
Den Herre som styrer og er alles venn,
Han sender oss sikkert til Finnmark igjen.
Farvel, kjære Finnmark, vi glemmer deg ei,
vi hvisker ditt navn overalt på vår vei.
Du sneens og solens og fremtidens land,
vi kommer tilbake hver kvinne og mann.
Hjemmedåp i gamle dager
Før i tida var det ikke så lettvint å komme seg til kirka som nå til dags, særlig om vinteren. Derfor ble de fleste kirkelige handlinger så som bryllup, barnedåp med videre foretatt om våren, sommeren og høsten.
Den gang var det slik at hvis et barn ble sykt uten å være døpt, var det om å gjøre å få barnet døpt hurtigst mulig. Man trodde at dersom et udøpt barn døde, ville det gå evig fortapt. Derfor ble det foretatt hjemmedåp av en troende som ble betrodd dette ærefulle vervet.
Oppe i ei markebygd var det en same som i mange år hadde vært benytta til dette vervet, men han var nå blitt så gammel at folk syntes det måtte bli en yngre som overtok. Denne var også utpekt og var budsendt for å døpe et lite barn som var blitt sykt.
Dette fikk imidlertid den gamle døperen rede på, og da ingen hadde fortalt han at de syntes han var for gammel, skyndte han seg av sted for å komme den budsendte i forkjøpet.
Han hadde også betydelig kortere vei til der barnet var, så han kom i god tid før den andre. Foreldrene til barnet syntes ikke de kunne nekte han å foreta dåpshandlingen, så de lette fram det som skulle brukes, men de hadde ikke rent vann inne, og dette måtte hentes fra en brønn et godt stykke unna, men det hadde ikke døperen tid til å vente på.
Familien hadde nettopp spist middag som besto av sild og poteter, og vannet som var brukt til å koke i, sto igjen på komfyren. Døperen ba om å få helt noe av dette vannet opp i fatet han skulle benytte, og så foretok han dåpshandlingen og var ferdig med den da den budsendte kom, så det ble ingen ting for han å gjøre.
Skikken var slik at når våren og sommeren kom, skulle de hjemmedøpte barna taes med til kirka for å bli innskrevet og få prestens og kirkas velsignelse. Slik også i dette tilfellet. Den gamle døperen var også i kirka. Nå var det slik at barn som var hjemmedøpt, ikke fikk vann over hodet i kirka, men presten som den gang var prost Anderssen, hadde følgende spørsmål til den som hadde døpt barnet: "Er dette barn døpt i rent og klart vann?" "Nei, æg måtte ta ka som før hainna kom, ser du. Æg måtte døpe bane i sildsø og potetvatn i hui og hast. I nødstelfelle, kain du vette."
Den samiske offerplassen - Sølvsteinen
av Arne Håkon Thomassen
På sørsiden av Vegglandet, mellom Forra og Veggen, finner vi den samiske offerplassen Sølvsteinen. Den første til å beskrive denne var Peter Schnitler i 1743. Schnitler var delaktig i arbeidet med kartlegging av grenseforholdene mellom Norge og Sverige. I løpet av tre omfattende reiser fra Røros i sør til Finnmark i nord i perioden 1742-1745 samlet Schnitler et stort materiale knyttet til distinkte temaer som områdenes geografi, geologi og allmenn kulturhistorie. Dette materialet, kjent som Major Peter Schnitlers Grenseeksaminasjonsprotokoller 1742-1745, er senere sammenfattet i 3 bind.
Ofoten Prestegjeld ble oppsøkt av Schnitler i 1743, og under bolken
Merkværdigheder i Saltens Fogderi finner vi en beskrivelse av Sølvsteinen:
- "Paa denne Fiordz nordre Siø-Bredde er en slet Field-Heje, navnlig Faareveggen 1 Miil lang fra Vester i Øster, saa steil, som en Vegg, ud i Fiorden; Paa denne Faare-vegg viises et huult Sted, hvor en slet Steen har staaet i, den for en 40 a 50 Aar. Lappfinnerne have haft en særdeles Overtroe og Høytid for, at hvergang de fra deres Fiskerie udaf Havet ere komne tilbage, have de besmurt denne Steen med Fiskeblod og Jister, og stukket et Støkke Tobakk i reven, eller Sperkken af Steenen. En Huusmand derved, dette iagttagendes, har brugt sig denne Lappfinnernes Vantro til Nytte, og naar de vare afdragne, taget Tobakken, ladendes Finnen i sin superstition, at hans Afgud, Steenen, havde vel imodtaget og fortæret Offeret. Steenen er nu borte, og intet til saadant mer fornemmes."
Det som er svært interessant i Schnitlers nedtegnelse er opplysningen om at "Lappfinnerne" gjorde sitt offer i forbindelse med sitt fiskeri ute i havet - dette må vel være Lofotfisket, og at de ofret først når de var kommet tilbake. Samenes involvering i fisket "udaf havet" har for øvrig lenge vært et ikke-tema i historiefremstillingen om samisk kulturhistorie.
Dette skyldes imidlertid ikke at det ikke finnes kildemateriale som uomtvistelig forteller at samene også drev med fiske. En av de eldste kildene til beskrivelse av samenes historie finner vi i Ottars beretning fra 890-tallet. Ottar skriver "...at han bor lengst nord av alle nordmenn, men at landet strekker seg enda lengere mot nord, og der er alt ødeland bortsett fra noen få steder hvor finnene holder til. Disse jager om vinteren og fisker om sommeren".
Historikeren Alf Ragnar Nilssen har sett nærmere på Samene og Lofotfisket i
eldre tid og finner det "...interessant i seg selv at den aller tidligste skriftlige kilden vi har som nevner fiskeri, forteller om samiske fiskere". Nilssen viser også til sagaberetningen Hisioria Norvægia, nedskrevet på slutten av 1100-tallet, hvor det beskrives samer som sammen med kristne fisker "stimer av skjellet fisk".
Vi vet ikke på hvilket tidspunkt man tok til å bruke Sølvsteinen som offerplass.
I Varanger i Finnmark er 5 offerplasser datert, og disse spenner fra 1000-tallet og frem til 1670-tallet.
Samenes tradisjonelle (natur-)religion har imidlertid røtter langt tilbake i tid. Eksempelvis ligner tegnene på runebommer, helleristningsfigurer.
Arkeologen Knut Helskog har forsket på helleristningene i Alta siden 1970-tallet og han mener at det er "...sannsynlig at noe av den tro og de ritualer som er forbundet med bildene på trommene har røtter langt tilbake i forhistorien". I
perioden vi kaller tidlig metalltid, altså det siste årtusen før Kristi fødsel, forsvinner gradvis helleristningene som en del av de seremonier og ritualer som knytter seg til de fortidige jakt, fangst og fiskesamfunnene. Kanskje overtok runebommer og offerplasser de funksjoner som helleristningene hadde? Vi vet at bruken av både runebommer og offerplasser avtar ved overgangen fra samenes tradisjonelle (natur-)religion til den kristne troen. Ikke minst var misjonærenes iherdige ødeleggelse av de samiske offerplassene medvirkende årsak til dette. Jens Kildal, som ble Thomas von Westens første misjonær, skriver i en misjonsrapport at han under en reise i Ofoten i 1722 i løpet av kun 14 dager brente 40 alter og bilder knyttet til offerplasser. Dette forteller noe om utbredelsen av samenes tradisjonelle (natur-)religion, og om hvor viktig denne var for den samiske befolkningen.
Just Qvigstad var filolog, folklorist og forsker på samisk språk. I 1926 utgav
han skriftet Lappische Opfersteine und heilige Berge in Norwegen der han gir en utførlig innføring i de samiske offersteinene og hellige fjell og har en geografisk oppramsing av hvor disse befinner seg. For Ofotens del finner vi også her en beskrivelse av Sølvsteinen som samisk offerplass.
Qvigstad beskriver at "Lappen", ved deres reise til fiskeriene til Lofoten, æret Sølvsteinen ved å gjøre knebøy. Når de lykkelig vendte tilbake ofret de brennevin og annet som et takkoffer. I følge Qvigstad, eller hans informant, skjedde dette ennå på 1800-tallet. Qvigstads beskrivelse skiller seg fra Schnitlers beskrivelse på flere punkter. Schnitler beskrev offerritualet ved at samene smurte steinen med fiskeblod og Jister og i tillegg ofret tobakk. Dette med at man smurte offersteinen med marine produkter kjenner vi igjen blant annet fra Graksesteinen på nordsiden av Varangerfjorden. Her beskriver historiske kilder at sjøsamene smurte grakse (restproduktet som blir til overs etter at man har kokt tran) på steinen for å få god fiskelykke. Qvigstad på sin side fokuserte utelukkende på at samene ofret brennevin (og annet). Et viktig poeng med Qvigstads beskrivelse av Sølvsteinen som samisk offerplass er at han tar med også den beskrivelse Schnitler gjorde vel 183 år tidligere. Qvigstad reflekterer imidlertid ikke over at Sølvsteinen, ifølge Schnitler, tilsynelatende gikk ut av bruk på slutten av 1600-tallet, begynnelsen av 1700-tallet mens Qvigstad selv bygger på informant-opplysninger om at Sølvsteinen ennå på 1800-tallet var i bruk som offerplass.
Hvor lenge Sølvsteinen ble brukt som offerplass kjenner vi ikke til. Misjoneringen førte ugjenkallelig til at samene ble tvunget til, og senere lært opp til, å ta avstand fra det som var deres eget; Herunder tradisjonene og forestillingene knyttet til offerplassene. Thomas von Westen var krystallklar på dette punktet: det gjaldt å bryte noaidens makt over det samiske folk og få samene til å følge nye religiøse ledere. Til trods for dette har tradisjoner og oppfatninger knyttet til offerplassene blitt vedlikeholdt helt opp til vår egen tid. Mange samer har vokst opp med mytene, fortellingene og forestillingene forankret i tradisjoner ofte knyttet til landskapet.
Mange samer har derfor røtter i et landskap, i et område eller territorium som de regner for sitt eget, der forfedrene har satt sine spor.
I min egen barndom fikk jeg, med min fars hevede pekefinger rettet mot meg, innprentet at man ikke skulle røre noe ved Sølvsteinen, og heller ikke gå på barnlig opdagelsesferd i området ved denne. Min fars klare formaning overfor meg var at Sølvsteinen skulle man vise aktsomhet for.
Sølvsteinen, som et automatisk fredet samisk kulturminne, og med de tradisjoner og oppfatninger som fortsatt er knyttet til den, vitner om at den fortsatt inngår i en samisk samtidssammenheng ved at den i tillegg til å gi historisk kunnskap også bidrar til opplevelse av kulturell tilhørighet og bevisthet om atferd i bruk av naturen.
Kilder:
Helskog, K. 1988 Helleristningene i Alta.
Nilssen, A.R. 2005 Samene og lofotfisket i eldre tid. Forlaget Bårjås.
Storjord, T. 1993 Samene i Nord Salten. Th. Blaasværs Forlag.
Qvigstad, 1926 Lappische Opfersteine und heilige Berge in Norwegen. Oslo.
Qwigstad J. og Wiklund K.B. 1929 Major Peter Schnitlers Grenseeksaminasjonsprotokoller 1742-1745-Bind II. Oslo.
Vorren, Ø. 1993 Samniske offerplasser i Varanger. Nordkalott-Forlaget.
Om forfatteren:
Arne Håkon Thomassen (født 1968) fra Narvik. Hovedfag i arkeologi fra Universitetet i Tromsø (1996) med avhandlingen "Nazisme og holdninger til fortiden - Et norsk perspektiv". Arbeider som seniorrådgiver ved Sametingets avdeling for rettigheter, næring og miljø, distriktskontoret for Nordre Nordland. Hans arbeids- og bosted er Äjluokta/Drag i Dievdesvuodna/Tysfjord kommune.
En liten historie fra forrige århundre
Denne teksten har bygdeboknemnda fått fra Finn Ove Suseg i Ballangen
I framskapet vårt i Slemmestad står det en gammel Bibel. Bibelen var kirkebibel på Evenes til en gang mot slutten av 1901 eller kanskje 1902, da den gikk over i privat eie ved min farfar Johannes Klæbo Korsmo.
Tittelbladet forteller at Bibelen er trykt i 1876 ved Grøndahl & Søn. Skrifttypen er som ventet gotisk. Innholdet i bibelboken er "Det gamle og nye testamentets kanoniske bøger, tilligemed de apokryfiske".
Bibelhistorien er som alle vet svært gammel, og for en historieinteressert en viktig skattekiste til Økt forståelse av religionshistorie, politisk historie og ikke minst vår kulturhistorie. Boken er absolutt en studie verdt.
Formålet med denne lille epistel er likevel ikke å oppfordre til bibelstudier. Kirkebibelen har sin egen historie å fortelle knyttet til forhold på Liland rundt det forrige århundreskiftet. Historien har lokalhistorisk interesse og beskriver noen sider ved tro og overtro på den tiden.
Jeg er 3. slektledd som eier Bibelen og vil nå fortelle historien som jeg fikk den overlevert.
Min farfar Johannes Klæbo Korsmo ble første private eier i det han fikk den av presten Jak. Anderssen på Evenes. Selv fikk jeg den av min tante Emma Stange, min fars søster.
Allerede tidlig i barndommen fattet jeg interesse for historien rundt min farfars ervervelse av kirkebibelen. Den gang hadde min nå avdøde far og hans gjenlevende søster, mistet oversikt over Bibelens eierforhold. Det lyktes etter hvert å få sporet opp Bibelen. Det skulle vise seg at den var hos vår familie på Skjomnes ved Ankenesstrand. Angivelig var det ingen særlig interesse i familien for Bibelen, boken var både slitt og gammel.
Det lyktes derfor min tante å fristille boken slik at jeg fikk den overlevert som julegave en julaften på begynnelsen av 1980-tallet. Ervervelsen av boken og overføringen av eierskapet fra Kirken til min farfar rører ved lokal idéhistorie og troens vilkår for over 100 år siden.
Læstadius's lære var av stor betydning for de fleste ved forrige århundreskifte. Pietistiske og uniformerende krefter regulerte den frie tanke i befolkningen. Å ta til en annen lære enn den etablerte Lutherske eller nord-norske Læstadius's lære var nesten utenkelig.
Min bestefar leste imidlertid Skriften nøye for å se om det var slik som han ble fortalt av de lærde. Bibelbokens mange understrekninger bekrefter den interessen som skomaker Johannes Klæbo Korsmo ga til studiet av Skriften.
Like mye som han leste og studerte Skriften, var han ivrig med å framlegge det han leste i Bibelen for folket på Liland. Han leste fra en annen gammel Bibel, denne er for lengst gått tapt. Skriftene i Det gamle testamentet leste han også nøye, og slik kom han til 2. Mosebokens framstilling av Guds 10 bud i det 20. kapittel.
Han fant et misforhold mellom det som ble lest i kirkens katekisme og det som sto skrevet i Gudsordet.
Johannes K. Korsmo mente at det var galt at kirkens lære om de bud avvek fra det bibelteksten sier om de samme 10 bud.
Når han slik gikk omkring blant folk i bygda med sitt skomakerhåndverk, framførte han tekster fra sin gamle Bibel. Det han framførte av tekstlesing, avvek fra det folket hadde hørt fra talerstolen, og derfor ble han den gang beskyldt for å ha en falsk Bibel.
Min farfar fant disse beskyldningene svært tunge å bære og gikk derfor til stedets prest, prost Jak. Anderssen, for å få Bibelen han leste fra "konfirmert" og påskrevet at den var identisk med enhver Bibel på den tiden.
Presten var etter det som fortelles, av en spesiell karakter, kjent for sin involvering i spiritistiske og okulte foreteelser.
Dette bidro for mange til at de hadde en ekstraordinær frykt for både presten, hans bolig og kirkebygningen. Om presten sies det at han aldri gikk gjennom grinda til kirken, men han skrevet over gjerdet -. Folk som så dette var ikke i tvil om at dette var en demonstrasjon av prost Anderssens forhold til overtro.
Da Johannes Klæbo Korsmo kom til presten med sitt ærend, ble det gjort klart at kirkens representant ikke ville gi hans gamle Bibel et velsignende stempel eller påskrift om korrektheten av teksten han leste fra.
Presten hadde imidlertid en prøve å sette min farfar på: Kirkens egen Bibel skulle tilfalle han dersom han kunne tenke seg å møte en fredag den 13. ved midnatt i kirkerommet og hente den selv. Ikke bare skulle han hente Bibelen på et spesielt tidspunkt, men han skulle gå opp til kirken over kirkegården. Kirkebibelen hadde et slikt stempel som han hadde spurt etter for sin egen.
Historien er enkel. Min farfar hentet Bibelen. Han gjorde dette som ellers den gang var en utenkelig bragd for selv den som hadde et betydelig mot. Ennå i dag ville nok mange føle ubehag ved å skulle møte en hvilken som helst dag alene ved midnatt på kirkegården og i kirken.
Johannes Klæbo Korsmo hadde ikke noen tro på gjenferder eller annet skrømt, dette hadde han fra bibelteksten. Han så derfor den framlagte prøven som en nesten minimal oppgave og ikke som en handling med betenkelighet eller noen form for risiko.
Ved gjennomgang av kalenderen for tiden fra 1900 til og med 1902 framkommer det en del fredag 13. De mest sannsynlige er fredag 13. september 1901 og fredag 13. desember 1901. Jeg har ikke tro på at presten ville latt prøven skje i full midnattssol eller i den lyse årstiden for øvrig. Jeg tror det ble en mørk vinternatt. Da Bibelen har fått påført 1902, er nok den 13. desember 1901 den mest sannsynlige datoen.
Et interessant aspekt ved den tro han utla for folk på Liland var det forhold at han forkynte helligholdelse av lørdagen som sabbat for Herren. Dette gjorde han før han visste om noen andre (enn eventuelt jøder) i den vide verden som gjorde det samme.
Dette er en tidlig del av historien knyttet til Syvende dags adventistene i Norge. Johannes Klæbo Korsmo sluttet seg til denne trosretningen så snart han ble kjent med at deres første predikant var på "misjonsreise" til Nord-Norge for å forkynne budskapet om Jesu snart ventende gjenkomst til denne jord og om at lørdagen var helligdag. Han ble da kjent med at han ikke var alene om sin forståelse av Skriften som selvforklarende. Han ble klar over at han hadde mange trosfeller både i Norge og i andre land.
Hans ekstraordinære og urokkelige bibeltro, vist ved hans selvstendighet i trosspørsmålene, har hatt konsekvenser for trosvalget til mange av hans etterkommere i flere generasjoner.
Gamle bilder
| |
Finn O. Suseg har sendt bygdeboknemnda to interessante bilder. Bildet over er tatt ved stua til Lorentz Suseg ca 1935. De sitter på trappa utenfor huset. Mannen til venstre er Emanuel Winnem, Lorentz i midten og Julie. Både Lorentz og Emanuel Winnem var i tjeneste hos lensmannen. Siden de har på seg stasklær, tyder det på at bildet er tatt en søndag. Jenta som står i døråpningen, er Jennv Rishaug, barnebarn av Julie og Lorentz. Fotograf er Ena Kongsvoll som også var barnebarn. Begge jentene var bosatt i Narvik og var på helgebesøk hos besteforeldrene. |
| |
Bildet er av Liland tatt i 1897 av en fotografi Bodø. Utlånt av Finn O. Suseg. |
| |
Fra Nergård-stua på Nergården på Lakså. Bildet er tatt da tuberkulose-foreninga for Leirosen/Lakså/Dragvik blei starta. På slutten av 1930-tallet. Fra venstre: Lilly Rones, (usikker), Hansine Seljeli, Konstanse Leiros, Oluf Nergård (med hatt), Ingvalda Jentoft, Antone Nystad, Anna Johansen, Jonette Korsmo, Magda Bjørkmo, Gunvor Seljeli (usikker), Johanna Haldorsen, Alida Berg, Hilda Hansen, Haldis Villumsen (usikker), Herlaug Hansen. Lånt hos Laura Rones. |
| |
Her er medlemmene samla til møte i foreninga igjen, men nå har de hatt møte i Arnt-huset - også på nedre Lakså - tatt bilde ved stueveggen.
Lånt hos Laura Rones. |
| |
Bilde fra Dragvik. Fra venstre: Johanna Nystad, Jillie Johansen med barnebarnet Anne Julie, Lilly Rones. Lånt hos Laura Rones. |
| |
Familien Tverfjell med barna Dagrun, Oddmund, Håkon og Asmund foran låven på Nystad. Bildet tatt sist i 20-åra. Lånt hos Asmund Tverfjell. |
| |
Familien Tverfjell fotografert i 1938. Oddmund, Dagrun, Håkon, Asmund, Anna Marie og Hans Fredrik. Lånt hos Asmund Tverfjell. |
| |
Anna Marie født Dalbakk, gift med Hans Fredrik Tverfjell. 1955. Lånt hos Asmund Tverfjell. |
| |
Treningsleir i 1954 for Nordland skikrets i Medkila. Bak fra venstre: Asmund Tverfjell, (ukjent), Hårek Hansen, ? Hansen, Kurt Kristensen, (ukjent). Foran fra venstre: Helmer Jørgensen, Kåre Pedersen, kursleder Bernt Østerkløft, Oddmund Josefsen, (ukjent). Lånt hos Asmund Tverfjell. |
Et himmelsk møte - og ett til
av Arne Rasmussen
Et lite tilbakeblikk til den tiden da Anders Aschim var prest på Evenes.
Da var det Andreas Strand som var klokker.
Det er tydelig at det var en munter tone mellom presten og klokkeren, for en gang da de møttes i kirken før en Gudstjeneste, kunne presten fortelle til klokkeren at han hadde en drøm sist natt. Jeg var oppe i himmelen og møtte vår herre. Hva så du der - lurte klokkeren på? Jo - der var mange rom, men på ett av rommene var det et forferdelig bråk og støy. Jeg spurte da hvem i all verden det var som befant seg på det rommet. Det skal du få vite - sa vår herre. Dette er rommet for klokkere.
Dette hadde ikke klokker Strand så mye å si til, for han hadde jo ikke vært der. Men han tenkte vel sitt; jeg får vel muligheten jeg også. "Regner det på presten, så drypper det på klokkeren" sies det.
Og det skal dere vite kjære lesere; vi har en god og rettferdig gud - han lot også klokkeren besøke seg i himmelen. Neste gang presten og klokkeren møttes i kirken, kunne klokker Strand fortelle at også han hadde hatt en drøm der han var på besøk der oppe. Og det var riktig som du sa; det var mange rom der, og jeg hørte lyder fra alle rommene uten om ett. Der var det helt stille. Jeg spurte da hvilket rom det var? Dette er rommet for prester, men det har ennå ikke kommet noen.
Til dere prester som forskrekket leser dette - vil jeg bare si: Fortvil ikke - for vi har som nevnt en god gud - som i denne forandringens tid sikkert har latt det høres lyder også fra presterommet.
Gitte-stua i Tangen og han tykje i prestegårdsfjøsen
av Arne Rasmussen
Før i tiden - fjernt fra både fjernsyn, pc og mobiltelefon, var det ganske vanlig at det ble fortalt historier og skrøner rundt om på gårdene og der folk ellers møttes. En av dem som mestret fortellerkunsten bedre enn de fleste, var han Trygve Lakså. Han og familien bodde i sin bolig like ved Evenestangen - eller i Tangan - som vi sier. De bodde der inntil dem på slutten av 50-tallet flyttet til Narvik - der han hadde sitt arbeide.
Men huset ble flittig brukt på fritiden, og det ble det ikke mindre av da han Trygve ble pensjonist.
Som nabo til denne fritidseiendommen, kom jeg både titt og ofte i prat med ham. En gang kom jeg til å spørre han Trygve om "Gittastua" som sto like ved veien, nedenfor huset deres. Jeg visste at dette huset sto der før min tid, og at hun som sist bodde der hette Gitta.
Peder Hansen var visstnok den første eier av dette huset. Han kom fra Trøndelag, var skredder og ble derfor kalt "skredder Hansen".
Peder Hansen og hans kone fikk fem barn; to sønner og tre døtre.
Sønnen - Hans flyttet til Røros der han var politi.
Gerhard giftet seg med Emma, og bodde i Tangan. De fikk sønnene Hjalmar og Kristian. Etter at Gerhard døde, giftet Emma seg med Einar Didriksen, Sommervik.
To av døtrene til skredderen flyttet til Amerika, mens Gitta bodde det meste av sitt liv i barndomshjemmet i Tangan - derfor navnet "Gitta-stua".
Gitta var også en tid i Oslo - der hun arbeidet som hushjelp. Hennes språk var preget av tiden i Oslo; et noe "finere" ordbruk som hun holdt fast på resten av livet. Hun hadde nok "arvet" noe etter sin skredder-far, for det ble sagt at hun pleide å stelle og stryke klær for presten.
Det ble meg også fortalt at når Gitta holdt selskap, så var det ofte med både lensmann og prest tilstede.
Etter at Gitta døde, ble huset solgt like etter krigen. Det han Trygve da fortalte meg, var at huset ble solgt til en kar på Stunes - også han en god forteller og spilloppmaker. Han rev da huset, for senere å kjøre det hjem til Stunes. Dette huset var bygget av tømmer, så det var ganske lange stokker som skulle lastes og transporteres.
Denne transporten foregikk vinterstid med hest og slede. Før han kom seg av sted med ett av lassene, var det for lengst slutt på dagslyset, så det ble å kjøre siste lasset for dagen i mørket. Det eneste som lyste var da det gnistret under sledemeiene da de traff steiner som stakk opp av snøen.
På den tiden var han Trygve i prestegårdsfjøsen og arbeidet hos han Sverre Rørvik - som da var forpakter på prestegården. Dette visste "stuneskaren" om, og nå fikk han lyst til å gjøre dem et spek. Han parkerte da hest og slede ved fjøsen, og gikk inn. På den tiden var det ikke elektrisk lys, så den lille parafinlampen som hang inne i fjøsen - ga langt fra nok lys til å kunne se hvem som befant seg der inne.
Han Trygve var da oppe på låven og lempet fram høy, så han var akkurat ved takluka da døra ble åpnet, og ble dermed vitne til det som så skjer.
"Stuneskaren" ser seg om i halvmørket - og lenger inne i fjøsen får han så øye på en av dem han ser etter - tror han. Og så roper han: "No kjæm han tykje å tar dæg". Da lød en velkjent stemme inne fra fjøsen; "Nei du sier ikke det". Da var det sogneprest Anders Aschim som akkurat da var en tur innom.
Han "tykje" bråsnur og legger på dør det forteste han kan - tar taumene og hopper opp på lasset og jager på hesten. Men lasset var tungt og hesten ikke av de aller sprekeste, så det tok litt tid før han fikk opp fart - nok tid til at presten og han Trygve rakk å komme seg ut, og fikk da se at det gnistret i sledemeiene da han "tykje" passerte prestegården. Da sa presten: "Ja så var det han allikevel".
Det hører også med til historien at "stuneskaren" en dag senere gikk inn til presten og beklaget det han hadde sagt - han trodde det var han Sverre Rørvik han så inne ifjøsen. Var det bedre at han hadde tatt Rørvik, enn at han hadde tatt meg var prestens kommentar.
Gnr 9 Fjellkroken i Evenes
Gården Fjellkroken ble skyldsatt i september 1829. Rydningsplass forhen ikke matrikuleret. Nytt Matrikkelnummer 9 Løpenummer 20. Ny skyld 2 ort 20 skilling. Statens eiendom forhen ikke skyldsatt av årsak at den i likhet med andre ei har været dertil Qvalifiseret. Frihetsårene utløpen. Ifølge J. Qvigstad er det samiske navnet på Fjellkroken, Varre-moskie.
I matrikuleringen i 1819 og 1827 er oppsitteren i Fjellkroken John Amundsen. I folketelling 1835 er John Amundsen flytta til Kjeldebotnmark. I hans sted er Anders Larssen oppført som bruker av jord i Fjellkroken. I 1838 er Anders Larssen oppført som leilending på gården.
Den 21. mai 1842 ble en bøkselseddel utstedt for Nils Olsen for 25 spesidaler 48 skilling av fogd Berg.
Fjellkroken er en meget gammel boplass i Evenes. Man har dokumentasjon på bosetting i Fjellkroken ca 70 år før skyldsetting i 1829. Fra ca 1756 til 1775 bar Lars Nilssen og Karen Mikkelsdatter Nija barn til dåpen i Evenes kirke fra Evenesfjell som er det samme som Fjellkroken. I thingboka for 1776 finner man en Lars Nilssen som bor under Evenesfiell. Han betaler kvernskatt på 4 skilling. Lars Nilssen er også med i ekstraskattemanntallet fra 1763 til 1770.
Hvem er så denne Lars Nilssen? Han er sønn av major Peter Schnitlers 36 grensevitne af Ofodens Fiord i Saltens Fogderi, født Nordost fra Duodørek 1 dags reise på det Field Sorgos. Paa den Kongelige Svenske side, Nils Johnsen.
Opplært i Norge af Missionarien i sin Christendom, Siden han var bleven Mand har han om vinteren ligget i Torne Lappmark i Jokkasjerv Sogn, og om sommeren i Norge, og sendt sine Dyr med nogen anden om høsten over til Sverrig. Er imot 60 år gammel, gift og har 3 børn.
I Ankenæss Annex Kirke ved Ofodens Fiord nu siste Vaar været til Guds bord. Sitat fra major Peter Schnitlers grenseeksaminasjons protokoller år 1743 den 12. august.
Nils Johnsen har slektsnavnet Øreløs. Det vet vi fra en rettssak i 1726 der Nils Johnsens bror, Ole Johnsen, major Schnitlers 35. grensevitne, blir av Nils Schjeldrup i Tovik anklaget for ildspåsettelse. Der blir Ole Johnsen kalt "Ørelaus Olle". For øvrig går det fram av skattelister fra Torne Lappmark at Øreløs er et slektsnavn. I skattelister i Astafjord opptrer det en Lars Johnsen Øreløs.
Nils Johnsen Øreløs er oppført i ekstraskattemanntallet fra og med 1763 til og med 1770. Ettersom Nils Johnsen i 1743 forteller til Schnitler at han nu i 4 år er stedse forbleven i Norge, så må han ha tatt opphold her ca 1739-40, og da er eldste sønn Lars Nilssen og eldste datter Anna født i Jukkasjärvi.
I 1994 ble det av arkeolog doctor artium Oddmund Anderssen gjort et prøvestikk i en av tuftene i Fjellkroken.
Sitat fra arkeologen: Med utgangspunkt i kurven 68,2 % sannsynlighet finner jeg ut at bosettingen kan ligge innenfor tidsrommet mellom 1510-1820 etter Kristus. Ut ifra den kalibrerte 14c dateringen er det ikke mulig å si noe mer presist om alderen på bunnlaget.
Videre sitat av arkeologen: Nils Johnsen opptrer i flere lister over norske "fieldlapper" fra midten av 1700 tallet. I to spesifikasjoner av Henrik Ruuth fra 1745-1747 er det en Nils Johnsen fra Herjangsfjord som oppgis å ha 66 rein. Det er også oppgitt en Nils Johnsen i en liste over "de Inføjde bøyde lapper" fra 1752 av Lars Engebrektsen Aas på Tårstad i Evenes. Ut fra dette mener jeg at bosettingen på gården Varre moskie kan gå tilbake til midten av 1700 tallet. Sitat slutt.
Arkeologens antakelse om bosetting fra midten av 1700 tallet i Fjellkroken stemmer godt overens med Nils Johnsens utflytning fra Jukkasjärvi til Norge ca 1740. Vi må anta at han ved siden av sitt nomadeliv også hadde tilhold i Fjellkroken. 5 av hans barn bosetter seg der omkring. Åsel i Nordmarka, Elen på Elvebakken, Karen på Svartvannshaugen, John på Gallogieddi og Lars i Fjellkroken.
Lars er født i Jukkasjärvi ca 1730-32 og han dør i Fjellkroken 10 juli 1787 av langvarig sykdom 57 år gammel. Hans kone Karen Mikkelsdatter Nija er født i Rautasvuoma, Jukkasjärvi 23. mars 1726 og dør i Fjellkroken 15. juni 1822. Hennes foreldre er Mikkel Nilssen Nija og Anna Eriksdatter. I manntall over søefinner og skovlapper i Saltens Fogderi for så vidt de til skatts erleggelse i året 1801 er ansatte, betaler Lars Nilssens enke 16 skilling.
John Amundsen som er oppført som oppsitter i Fjellkroken i 1819 er der allerede i 1814 da han gifter seg med Inger Andersdatter født 1785 datter av Anders Tommessen (Rik-Anders) og Karen Nilsdatter på Svartvannshaugen, (datter av Nils Johnsen Øreløs). John Amundsen er født 1783 på Herjangsfjellet og dør 1871 i Kjeldebotnmark. Han er sønn av Amund Larssen født 1763 i Fjellkroken, Lars Nilssens 3dje barn. Han bor i Vassdalen og dør der i 1803. Hans kone er Synnøve Olsdatter Inga.
I innrulleringslisten i 1814 er John Amundsen oppført å være 13 år. I virkeligheten er han 21 år. Det var om å gjøre å oppgi lavest mulig alder for å slippe militæret. Til sølvskatten i 1816 betaler han 2 spesidaler. Og skoleskatten samme år betaler han 24 skilling. Han er ennå i Fjellkroken i matrikuleringen 1827. Etter den tid flytter han til Kjeldebotnmark.
I folketelling 1835 er Anders Larssen bruker av jord i Fjellkroken. Han er Lars Nilssens barn nummer 5, født 1766, gift med Anna Eriksdatter født 1784 død 1864 i Osmarka. Hun er datter av Erik Pedersen født 1748 død 11. februar 1794, kjempen på Kjempetoften i Osmarka, og Kirsten Pedersdatter født 1739 død 1834.
I 1835 i Fjellkroken har Anders Larssen 2 kyr, 6 sauer, 4 geiter og 8 reinsdyr.
Anders Larssen og Anna Eriksdatter er foreldrene til den beryktede Varge-Pål og broren Erik. Deres boplass heter Sirigamman i Osmarka. Deres datter Siri født 1825 bosetter seg senere i Siriåsen. I kirkeboka finner man ikke anmerket begravelse verken av Anders Larssen eller hans elste datter Karen født 1814 og datteren Siri. Man antar at det er deres gravplass, de 3 gravene som er på Liksletten i Siriåsen.
Hvorfor flytter Anders Larssen fra Osmarka til Fjellkroken? Ble han fortrengt av bufolket som invaderte Osmarka i det tidsrommet.
Den 21. mai 1842 ble en bøkselseddel på denne gården utstedt for Nils Olsen for 25 spesidaler 48 skilling av fogd Berg. Nils Olsen født 1809 i Bogfjell (Snubba) død 1899 er sønn av Ole Larssen født 1773 i Fjellkroken død 1855 og Susanna Olsdatter Matti født 1779 i Talma, Jukkasjärvi død 1862. Ole Larssen er sønn av Lars Nilssen og Karen Mikkelsdatter Nija. Nils Olsen er gift med Andrea Maria Nilsdatter 1820-1897 født på Svartvannshaugen, datter av Nils Anderssen 1772-1859 og Synnøve Johnsdatter Pingi født 1778 i Jukkasjärvi død 1835.
I folketelling 1845 er det i Fjellkroken 9 personer. Sår ¼ tønne bygg og ¼ tønne poteter. Der er 1 hest, 6 stor kvæg, 8 sauer, 3 geiter og 33 reinsdyr.
24. april 1883 får Nils Olsen kongeskjøte på Fjellkroken for kr 300.
Skylddelingsforretning 5. okt 1885
- Hovedbruket Vindal 1 ort 10 skilling.
- Fjellkroken 1 ort 10 skilling.
Nils Olsen skjøter til sin sønn Johan Nikolai Nilssen hovedbruket Vindal bruksnummer 1 og bruksnumer 2 Fjellkrok til sin datter Anne Maria Nilsdatter og hennes mann Anders
Amundsen født 1858 sønn av Amund Anderssen og Anne Amundsdatter fra Planterhaug, Johan Nilssens kone Anne Susanna Nilsdatter født 1860 er datter av Nils Peder Amundsen Boltås.
Johan Nilssen skjøter hovedbruket bruksnummer 1 Vindal til sin sønn Peder Johansen gift med Inger Olaussen født 1895 datter av Olaus Johnsen og Inger Anna Henriksdatter, Storelv.
Stervboenkemannen etter Nils Olsens datter Anne Maria gifter seg opp igjen med Anne Nikoline Maria Nilsdatter født 1872 datter av Nils Olsens eldste sønn Nils Andreas Nilssen 1842-1873 og Inger Olsdatter.
Dette ble en 7-8 generasjoner i nedadstigende linje etter Nils Johnsen Øreløs i Fjellkroken.
Bruksnummer 3 Nyland utskilt 21. oktober 1909 fra bruksnummer 2 Fjellkroken til Lars Olaussen. Da Lars Olaussens foreldre Olaus Eriksen og Berit Johanna Johnsdatters 4. barn har
forskjellig fødested ser det ut for at de ikke har fast bosted før de bosetter seg på bruksnummer 3 Nyland. Lars Olaussen fortsetter å bo på Nyland inntil han gifter seg med
Sara Storelv og flytter dit. Deres datter Petra Indianna Otelia overtar Nyland, og 3 av hennes sønner og en datter har bosatt seg der og bygd store flotte bolighus. Det samiske navnet på Nyland er Njargagieddi.
Gnr 7 Storelven i Evenes
Rettelse tatt inn i "Fimbul" nr 28
Bildeteksten på side 38 i "Fimbul" nr 27 er feil. Bildet er også feil plassert. Det burde vært plassert på side 35. Den rette teksten skal være: "Olaus Johnsen, Storelv født 1859".
Gården Storelven ble skyldsatt i september 1829. Rydningsplass forhen umatrikulert. Nytt Matrikkelnummer 7, Løbenummer 18. Ny skyld 4 ort 16 Skilling. Statseiendom. Forhen ikke skyldsatt Af årsak at den i lighed med andre ei har været dertil Qvaliseret. Ifølge Qvigstad er det samiske navnet på Storelven Stuor-Johka eller Moske-Dalkroken.
Ved Matrikulfortegnelsen 1819 er Storelven nevnt som rydningsplass, umatrikulert. Oppsitteren er Lars Johnsen. I samme matrikulfortegnelse 1819 er Lars Johnsen også oppgitt som oppsitter på løpenummer 13 og Matrikkelnummer 99 Osmarken med skyld 1 pund og 12 mark. I 1816 betaler han 3 spesidaler til sølvskatten og 24 skilling til skolevesenet.
I Distrikskommisjonens Sammenligningsprotokoll for Salten Fogderi 1827 er Lars Johnsen oppført som besidder av Storelven og Osmarka. Petra Storelv har fortalt at hennes tippoldefar Lars Johnsen bodde i Osmarka en tid.
Denne Lars Johnsen er sønn av John Nilssen Øreløs og Marit Paulsdatter på
Gallogieddi. Han blir første gang gift i 1812 med enke Ragnhild Eriksdatter Svonni fra Vassdalen. Hun dør i 1813, begraven pinsedag 1813. Han gifter seg andre gang 30 desember 1813 med Karen Johanna Johnsdatter født 1792 død 1871, datter av John Olsen av slekten Øreløs født 1720 død 1793, (blant samene kalt Vuolla Jomna) og hustru Margrete Johnsdatter Nija fra Jukkasjärvi født 1754 død 1844. Hun ble kalt "Snevda Magge". Lars Og Karen fikk 7 barn. Eldste datteren Maren født 1814 gift med Nils Nilssen bodde i Holla, nåværende Lundamo. Barn nummer 4 John født 1820 på Storelv død 1861 samme sted. Han ble kalt "Monka-Galles", gift med Anne Knutsdatter Partapuoli født 1830 død 1891. De fikk en sønn døpt Lars Olai født 1855 på Kvitfors. Han ble kalt "Monka-Lasse" og bodde i Ner Helleren i Grovfjord.
Lars Johnsen og Karen Johannas yngste datter Elen Anna født 1831 i Bogfjell (Snubba) gifter seg i 1857 med John Peder Knutsen født 1830 på Steinjord sønn av Knut Reiersen og Åsel Tomasdatter. John Knutsen dør i 1878.
Lars Johnsen er reineier. Han har en dreng, reinpasser, som heter Ole Larssen. I følge Petra Storelv er han ikke same. Lars Johnsen dør 16. juli 1834. Den 5. august 1835 gifter enka Karen Johanna seg med drengen, reinpasseren Ole Larssen. Ved matrikkelen i 1838 sitter Ole Larssen på gården. Han er å betrakte som leilending.
Den 15. september 1841 får Ole Larssen bygsel på Storelven for seg og sin kones levetid. Ingen jordavgift. I folketelling 1845 er der 2 husstander, 10 personer. Sår ¼ tønne bygg og ½ tønne potet. Der er 1 hest, 7 stort kvæg, 16 smått kvæg, 4 geiter og 4 reinsdyr.
Det ser ut som han har minsket på reinpassingsarbeid og satser mer på jordbruk. I folketelling 1865 er der på gården Storelv 1 hest, 5 kyr, 12 sauer og 2 geiter Utsæden er 2 tønner bygg og 3 tønner poteter. Den 30. juli 1868 dør Ole Larssen 60 år gammel.
Ved folketelling 1875 hadde John Knutsen og Elen Larsdatter (Lars Johnsens yngste datter) overtatt bruket. Besetningen var nå 1 føll, 2 kyr, 3 kalver, 1 geit. Utsæden var 1 tønne bygg og 3 tønner poteter. Elen og John Knutsen får 7 barn.
Nest eldste sønn Olaus født 1859 gift i 1882 med Inger Anna Henriksdatter født 1853 på Sør Kvitfors datter av Henrik Johnsen og Sara Amundsdatter. De får 5 barn. Den 19. august 1879 får Olaus Johnsen kongeskjøte på Storelv, tinglest 18. oktober 1880 for kroner 240.
Deres elste datter Sara Katrine Helene født 1888 død 1968 på Storelv, gifter seg i 1919 med Lars Johan Olaussen født 1891 på Husjord, død 1922 på Storelv. Han er sønn av Olaus Eriksen født 1860 på Stuneshaugen død 1903 og Berit Johanna Johnsdatter, født 1863 på Dalhaug, Evenes. Sara og Lars Johan får datteren Petra Indianna Otelia født 29. september 1920 død 3. mars 2005.
Det må ha vært tøft og tungvint for Sara Olausdatter å bli enke etter bare 3 års ekteskap. Hun gifter seg ikke opp igjen og driver gården alene. Etter at datteren Petra gifter seg med Jonny Storelv fra Sandmark er gården Storelv drevet fram til et mønsterbruk med store velstelte driftsbygninger og velstelte bolighus.
Petra Storelvs far Lars Olaussen får utskilt en parsell fra gårdsnummer 9 bruksnummer 2 Fjellkroken den 21. oktober 1909 hvor han bosetter seg. Plassen får navnet Nyland. Det samiske navnet er Njarga gieddi. Der har nå 3 av Petra og Jonny sine sønner og 1 datter bosatt seg og bygd store flotte bolighus.
Gnr 6 Sør-Kvitfors i Evenes
Gården Sørkvitfors ble i september 1829, samtidig med de øvrige gårder i Evenes og Ofoten, matrikulert og skyldsatt.
Rydningsplass forhen umatrikulert. Nytt matrikkelnummer 6, løpenummer 17. Ny skyld 2 ort 20 skilling. Statens eiendom, forhen ikke skyldsatt af Aarsag at den ilighed med andre ei har været qvalifiseret. I følge stedsnavnforsker J. Qvigstad er det samiske navnet på Sørkvitforsen: Orjis Vilges bakte, (Sør-kvitberget). Det vanlige samiske navnet som blir brukt er Moske. Oversatt dalkroken eller en lukket dal, her i forbindelse med Kvitforselvas nedløp gjennom fjellkløfta. Sitat fra innsamlinga av samiske stedsnavn fra Sørkvitfors til Osmark av Martin Myrnes.
Det ser ut som den faste bosettinga på Sør Kvitforsen har sin begynnelse med at en familie fra Talma, Jukkasjärvi slår seg ned der i begynnelsen av 1800 tallet.
Ifølge August Ljungs familieregister i Jukkasjärvi forlater Henrik Johnsen stor født 1750 og hustru Elen Knutsdatter Nutti født 1755 forsamlingen i Jukkasjärvi i 1796.
De har med seg 3 barn: Sønnen Knut født 1777, sønnen John født 1779 0g datteren Karen født 1781.
Denne familien er på Sør Kvitforsen før 1812. Vi finner sønnen John Henriksen konfirmert i Evenes kirke i 1804.
John Henriksen gifter seg i Evenes kirke 21. januar 1812 med Karen Johnsdatter født 1774, datter av John Nilssen på Gallogieddi, søster av lappelensmannens kone Inger på Nord Kvitforsen.
Datteren Karen født 1781 gifter seg 9. januar 1813 med sitt søskenbarn John Pedersen, den legendariske "Konge-Jo" på Dalhaug, Trøssemark. Deres fedre er brødre. I ekteskapet får "Konge-Jo" og Karen 8 barn og de har en stor etterslekt. Etter Konge-Jo sin død i 1831 gifter Karen seg i 1837 med Ole Knutsen, Husjord.
Sønnen Knut født 1777 gifter seg 16. oktober 1816 med Karen Olsdatter fra Vassdalen og bosetter seg der. Hans boplass på nåværende Fedreheim eiendom heter den dag i dag Knutplassen. Der er ikke etterkommere etter Knut.
John Henriksen er ført opp i innrulleringslista 1814. I 1816 betaler han sølvskatten med 2 spesidaler og skoleskatten med 24 skilling.
Trefoldighetssøndag 1812 har Karen og John Henriksen sønnen Henrik til dåpen i Evenes kirke. De får en sønn til, Nils, født 1817 død 1824.
I matrikkelforarbeidet i 1819 og 1827 er John Henriksen bruker av Sør Kvitfors. I folketelling 1835 har vi ikke funnet ham. Han dør 5. januar 1839. Funnet død på stranden mellom Skraaven og --- uleselig. Antagelig på Lofotfiske. Kona Karen dør 14. juli 1840.
Forklaring forut for salg av statseiendom viser at de på Sør Kvitfors har skov kunst til brænde. Sår en ½ tønne bygg, avler 1½ tønne bygg. Der er 1 hest, 5 stort fæe og 12 smaat fæe, 2 gammer, 2 høelader og en bod, alle i brukbar stand.
I folketelling 1845 er der 2 husstander og 12 personer. Sår ¼ tønne bygg og ½ tønne poteter. Der er 1 hest, 4 stort kvæg, 6 faar, 2 geiter og 12 rensdyr.
John Henriksen Stor sin sønn Henrik Johnsen født 1812 har tilnavnet seksfinger Henrik for han har 6 fingre på hver hånd. Blant samene ble han kalt Godak på grunn av de 6 fingrene. Tallet 6 er gotta på samisk. Han gifter seg i 1836 med Sara Katrine Amundsdatter født 1814 på Planterhaug, datter av Amund Pedersen født 1770 død 1845 og Inger Olsdatter Partapuoli født 1778 død 1821. De får 9 barn.
- Amund Johan født 1838 død 1859.
- Anne Karoline født 1841. Gift 1875 med Peder Johnsen født 1851 på Karihaugen Kjeldebotnmark. Denne familie bosetter seg på gården Stimoen på Veggfjellet. Qvigstad oversetter Stimoen til Aidaras-bakti (stige-berget). Man må der gå ned etter en stige i berget.
- Margrete Inger født 1843 død 1849.
- John Peder født 1845.
- Henrik Olaus født 1847. Gift 1873 med Maren Marie Olsdatter et barnebarn av Konge-Jo født 1850 i Trøssemark, datter av Ole Johnsen og Inger Larsdatter på Dalhaugen, bosatt på bruksnummer 2 Erikjorden. Lysaker side 253.
- Nils Gudmund født 1850. Gift 1884 med Anne Mikkelsdatter født 1852 datter av Mikkel Knutsen og Elen Katrine Larsdatter Partapuoli i Boltås. Familien blir på Sør Kvitfors, på bruksnummer 1 Fjellelven.
- Inger Anna født 1853 død 1927. Gift 1882 med Olaus Johnsen født 1859 sønn av John Peder Knutsen 1830-1878 og Elen Anna Larsdatter født 1831, Storelv. Bosted gårdsnummer 7 Storelv.
- Karen Margrete født 1855 gift 1888 med Henrik Nilssen, Mattisjord, Håkvikdal, født 1835 bosted Mattisjord, sønn av Nils Nilssen og Helena Tomasdatter Vassdalen.
- Amund Mikal født 1859 gift 1885 med Marie Tomasdatter Påve født 27. april 1866 i Jukkasjärvi. Denne familien bosetter seg på bruksnummer 2 Sør Kvitfors.
Fortegnelse over det bortbygslede gods viser at Henrik Johnsen får bygsel på Sør Kvitfors for seg og sin kones levetid. Folketelling 1875 er det på gården 1 hest, 1 føll, 3 kyr, 1 kalv, 3 sauer, 3 geiter. Utsæd: 1 tønne bygg og 3 tønner poteter.
Henrik Johnsen dør juleaften 1880, begravet 18. juni 1881.
Det blir utstedt Kongelig skjøte til leilenningsenken Sara Amundsdatter på gården Sør Kvitfors 24. april, tinglest 7. juni 1883 for kjøpesum 300 kroner.
Skylddelingsforretning blir avholdt 1. juli 1886 tinglest 19. mai 1890, hvorved denne eiendom blir delt i to bruk.
Løpenummer 17a Fjellelven av skyld 43 øre til Nils Henriksen
Løpenummer 17b Sørhvidfors av samme skyld til Amund Henriksen.
Den 9. oktober 1883 tinglest 19. mai 1890 utsteder Sara Amundsdatter skjøte til sine to sønner.
Bruksnummer 1 (løpenummer 17a) Fjellelven til sin sønn Nils Henriksen for kroner 150 og kår.
Bruksnummer 2 (løpenummer 17b) Sør Kvitfors til sin sønn Amund Henriksen for kroner 150 og kår.
Sara Amundsdatter dør 13. mars 1893.
I liste over innflyttede fra Svensk Lappmark til Ofoten sogn finner man innflyttet i 1877 lapp Tomas Johnsen Påve født 1827 og hustru Helena Nilsdatter Matti født 7. oktober 1829 i Salangen og datter Marie Tomasdatter Påve født 27. april 1864 i Jukkasjärvi. I innflytningslista er det oppgitt at familien er innflyttet "for at drive renskjødsel". I familieregister for Jukkasjärvi er årstall for utflytting 1873. Familien bosetter seg på Sør Kvitfors. Tomas er født i Saarivuoma, Jukkasjärvi sogn, sønn av John Mikkelson Påfve født 1799 død 1881 og hustru Margit Henriksdatter Nupuka født 1800 død 1887. Helenas foreldre er Nils Olson Matti født 1800 og hustru Margareta Johansdatter født 1791 gift i 1829 og utflytta fra Saarivuoma til Norge.
Maria Tomasdatter Påve blir konfirmert i Evenes 1883. Hun gifter seg 13. juli 1885 i Evenes kirke med Amund Mikal Henriksen født 1859 på Sør Kvitfors, sønn av Henrik Johnsen og Sara Amundsdatter. De får 12 barn og har en stor etterslekt. De har sitt bosted på bruksnummer 2 Sør Kvitfors.
I Folketelling 1900 Sør Kvitfors er Tomas Johnsen Påve og hustru Helena Nilsdatter føderådsmann og føderådskone hos datteren Maria og Amund Henriksen. Helena dør på Sør Kvitfors 20. januar 1911. Maria Tomasdatter dør 17. april 1912. Bare 1 uke etter, den 24. april 1912 dør hennes far Tomas Johnsen Påve. Tomas var predikant i den læstadianske forsamling.
Den læstadianske menighet på Lavangseidet bygde et bolighus til Tomas Johnsen Påve på Sør Kvitforsen, som bevis for den aktelse og takknemlighet som de følte for ham. Den ble kalt Påvestua. Han bodde der helt til sin død. Etter Tomas Påves tid bodde hans datterdatter Anne og hennes mann Olai Olufsen der.
Av Amund Henriksen og Marie Tomasdatters 12 barn er det 2 som dør samme året de blir født og 3 dør bare 1 år gammel. Sønnen Anders Mikal født 1894 gifter seg med Anna Nilsdatter født 1895 datter av Nils Johansen og Elen Pedersdatter, Trøssemark. Bor på Sør Kvitfors. Datteren Sara Susanna født 1887 gifter seg med Lars Johnsen født 1884 i Boltås. Bosatt i Boltås. Datteren Inga Maria født 1898 gifter seg med Ole Larssen fra Kjeldebotnmark og bodde i Evenesmark.
Datteren Anne Henriette født 1902 gifter seg med Olai Olufsen født 1901. Bor på Sør Kvitfors. Datteren Marie Amanda født 1906 gifter seg med Nils Nordmark født 1903. Bor i Nordmark. De har 11 barn.
Anders og Anna Amundsens sønner Eilif og Adolf Anderssen gifter seg med søstrene Malene og Elvine Nilsen døtre av Martin Nilssen og Hilda på Nord Kvitfors. De er nåværende oppsittere på Sør Kvitfors.
Nils Henriksen født 1850 og Anne Mikkelsdatter på bruksnummer 1 Fjellelv får 4 barn. Alle dør ugift. Der er ikke etterkommer etter dem. Det blir Anders Amundsens sønn Adolf gift med Elvine, som overtar denne eiendommen.
Nils Henriksens sønn Ole Johan født 1892 hadde tilnavnet Goljat. Mora kalte ham Ol Ja, en forkortelse for Ole Johan, også var det fort gjort for en skjelm å legge til en g og en t. Det fortelles at han hadde en veldig flott sangstemme.
Kårbrev, datert 5. mai 1932 fra Anders og Anne Amundsen til Amund Henriksen og Ole Amundsen, (en av Marie Påve og Amund Henriksens 12 barn født 1900).
Auksjonsskjøte, datert 17. oktober 1932 fra Anne og Anders Amundsen for kroner 1600.
Bruksnummer 3 Solbakk. Utskilt 1. september 1920 fra bruksnummer 2 Sørkvitfors. Skjøte 1. september 1920 fra Amund Henriksen til Lavangseidets kristelige samfunn.
Bruksnummer 4 Nordheim. Utskilt 8. januar 1921 fra bruksnummer 2, Sør Kvitfors. Skjøte datert 15. februar 1922 fra Amund Henriksen til Anders Amundsen for kroner 1200. Auksjonsskjøte til Anders Amundsen født 25. februar 1894 for kroner 600.
Bruksnummer 3 Solbakk er tomta til det læstadianske forsamlingshuset på Myrnes som ble satt opp allerede i 1885. Huset ble senere flytta og bygd til kapellkirke.
Tilføyelser: Eilif Andersen døde i 1979, Adolf i 2002.
Ei ukjent historie fra "Dampkjøkkenet" i Bogen
En pensjonert lege i Oslo, Berit K. Olsen, rydda i papirer etter sin far. Da fant hun en del fotografier med, for henne, ukjent motiv. Hun fant også attester som viste til Bogen i Ofoten.
En bekjent av Berit K. Olsen, Kirsten født Lundemo fra Evenesmark, sa at hun kunne kontakte Evenes bygdeboknemnd om stoffet hun hadde etter faren. Slik gikk det til at stoffet havna hos oss.
Berit K. Olsens far het Lars Johansen og var født i 1891. Han seilte til sjøs som kokk og stuert som ung mann. Under 1. verdenskrig var han mannskap på skip som frakta våpen mellom England og Frankrike. De ble ikke torpedert selv, men redda et torpedert mannskap. Han fikk åpenbart nok av sjøen, og dessuten var han forlovet.
Hvordan han fikk stillinga som bestyrer av "folkekjøkkenet" (Dampkjøkkenet), vites ikke, men han reiste i alle fall til Bogen. Det var imidlertid ikke lett å få arbeid den gangen, men det kan jo også godt ha vært litt utferdstrang og eventyrlyst med i bildet. Hans forlovede ble ikke med nordover, så Johansen sendte bilder fra Bogen til henne. Han kalte folkekjøkkenet for "fremtidshjemmet" og hadde sannsynligvis et håp om at han og forloveden skulle stifte bo der.
Johansen fortalte svært lite om seg selv til dattera, men en hendelse fortalte han om og var hans personlige høydepunkt. Han hadde fått 5() kroner av Keiser Wilhelm da han var sjefstjener på panserskipet "Norge" mens han avtjente verneplikten i marinen.
Johansen reiste sørover for å gifte seg den 6. august 1918. Kona, Marie; ble da med nordover til "fremtidshjemmet", men hun trivdes ikke noe særlig i Bogen. Hun var nok en ganske urban dame som kom fra en bedrestilt familie. Lars og Marie fikk ei datter i 1921. Marie døde da dattera var 18 år. Seinere gifta Lars Johansen seg igjen og fikk dattera Berit.
| |
Her er altsaa "Fremtidshjemmet". Dette er tat fra en bro som gaar over elven der rinder ret forbi huset. Et x er bryggerhus og rulle. Den ene fløien av huset hvor jeg har ridset op i 2 etage, er mine to værelser. Her er sol hele dagen og utsig Over fjorden. (red.anm.: de to vinduene til høyre i andre etasje). |
| |
Her er "Fremtidshjemmet". 1. etage er messe, 2. etage er xx merk. for røgeværelse, x merk. vindu til mit soveværelse. Saa der er altsaa to vinduer i soveværelset mit, et vindu til dagligværelset. |
| |
Dette er "piren" hvor skibene laster malm. Du ser baaterne ligger fast i isen. Malmen gaar paa luftbane ut fra fastlandet. |
| |
Her ser du han som fant op hyssingen i kandissukkeret paa vei over isen til kraftstasjonen som ligger et godt stykke herfra. |
| |
Marie er kommet til Bogen. Her på trappa på øversida av "Fremtidshjemmet". |
"Dampkjøkkenet" i Bogen
av Trygve Lambertsen
Jeg vil tro at Dampkjøkkenet må være bygd i tidsrommet 1910-1913.
Det jeg vet om Dampkjøkkenet er at det var bygd som bevertningssted for gruvearbeidere ved malmgruvene i Bogen.
I 1. etasje var det en familieleilighet samt restaurant/spisested med tilhørende kjøkken for beboerne og andre tilfeldige spisegjester.
I 2. etasje var det to familieleiligheter samt flere enkeltværelser hvor det bodde anleggsarbeidere for kortere eller lengre tid, med delvis eller full pensjon.
Det var også to kvistrom, ett i hver ende av bygget helt på toppen (kvisten).
Drift og beboere
Da A/S Syd-Varanger drev gruvene i Bogen i tidsrommet 1936-1939, var det også full drift på Dampkjøkkenet. Det var en kokk fra Bogen som het Otto Kvitvik som drev bevertningsstedet i dette tidsrommet. Otto vokste opp i en søskenflokk på fem i Bogen: Albert, Otto, Helene, Kristine og Inge. Under krigen seilte Otto til sjøs som stuert om bord på hurtigruteskipet D/S Nord-Norge. D/S Nord-Norge ble torpedert og senket den 24. mars 1944 der mange omkom, og dessverre var Otto Kvitvik også blant dem.
9. april 1940 da tyskerne gikk til angrep på Narvik, bodde Ottos eldre bror, Albert, med familie i Narvik. De flyktet fra krigshandlingene og kom til Bogen og bodde ei stund hos oss hjemme i Strandmarka. Albert var gift med pappas søster Ester, så de var min onkel og tante.
Etter de verste krigshandlingene våren 1940, flyttet tante Ester og onkel Albert med familie til Dampkjøkkenet hvor de bodde i leiligheten i 1. etasje der Alberts bror, Otto, tidligere hadde bodd. Der bodde de til tyskerne okkuperte hele Dampkjøkkenet, og onkel Albert med familie ble sparket ut. Dampkjøkkenet ble brukt som hovedkontor for den tyske plasskommandanten og hans stab under hele okkupasjonstiden.
Etter krigen var det flere familier og enkeltpersoner som bodde på Dampkjøkkenet, blant annet Hanna og Sverre Sørensen med familie, Kåre Thrane med familie, Albert Stendahl med familie. Stendahl flyttet inn i forbindelse med at telegrafen ble flyttet fra kommunehus 1 og til Dampkjøkkenet hvor Stendahl ble ansatt som bestyrer.
Dampkjøkkenet / Evenes Samfunnshus A/L
På midten av 1950-tallet gikk flere foreninger i Bogen sammen om å bygge et samfunnshus i bygda. Dampkjøkkenet som den gang var eiet av Ofoten Jernmalmgruver A/S, ble overdratt til samfunnshuskomitéen. Styret i samfunnshuset engasjerte arkitekt Einar Karstad i Narvik og ba om et utkast til et samfunnshus hvor det gamle Dampkjøkkenet ble innbygget i det nye samfunnshuset. Karstads forslag ble enstemmig bifalt av styre og byggekomité i Evenes Samfunnshus A/L, så nå var det bare å sette i gang.
Sommeren 1960 startet arbeidet for fullt. Det gamle Dampkjøkkenet stod på betongpeler. Hele bygningen ble løftet opp 30 cm og flyttet 2,5 meter fra daværende veg mot nybrua. Det ble gravd og støpt ny grunnmur under bygningen og resten av det som skulle bli kommunens storstue. I dag er en del av hallen med garderobe / toalett og restauranten i 1. etasje samt en vesentlig del av biblioteket i 2. etasje, en del av det opprinnelige Dampkjøkkenet.
Historia om en spesiell nordlandsbåt - "Olav"
Denne teksten er satt sammen av tekst fra Harstad Tidende 28. august 2008 samt fra diverse brev og andre dokumenter angående båten, ved Kjellaug Kulbotten.
Denne båten blei bygd av en båtbygger på Helgeland i 1934 og var opprinnelig meint som gave til daværende kronprins Olav. Kronprinsen syntes imidlertid at gaven var for stor og uhåndterlig og takket nei. Man veit ikke annet om giveren enn at den var "en bestemt institusjon", noe navn framgår ikke av eksisterende dokument. Den flotte båten blei da solgt til Evenes kirkeforening som brukte den som premie i et lotteri til inntekt for restaurering av kirka.
Foreldrene til Else-Marie Solstad kjøpte også lodd på båten, og den heldige vinneren av en flott båt var 3-åringen Else-Marie. Hun var naturligvis for lita til å bruke båten, så den blei stående på lager.
Så kom krigen. Far til Else-Marie var redd for at tyskerne skulle få tak i båten, så den blei gjømt på låven hvor den blei stående under heile krigen.
Det eneste minnet eieren har om båten, er at da hun var tenåring, lå båten ute på sjøen, men den var altfor tung å ro for henne, så hun kunne ikke bruke den.
Årene gikk, og båten blei stående på lager hos Else-Maries far, men så høvde det seg slik at en svenske som hette Gillis Ågren kom inn i bildet. I 1963 besøkte han Mangor Rasmussens båtbyggeri i Forra og nevnte da at han var interessert i å
skaffe seg nordlandsbåt.
Rasmussen nevner i et brev til Gillis Ågren at noen fra båtbyggeriet i Forra hadde vært i Rana og forhørt seg om det var mulig å få tak i en nordlandsbåt, men resultatet blei negativt. Det var de gamle båtbyggerne som bygde slike. Rasmussen nevner videre i brevet at han veit om en slik båt på Liland. Den hadde vært utloddet av Evenes kirkeforening og rodd fra Evenes til Liland, det var alt den var brukt. Båten var opprinnelig bygd som gave til daværende kronprins Olav og var meget pen og solid. Rasmussen sier at Ågren må svare snart slik at ikke båten blir solgt til andre.
Eilif Andreassen, Else-Maries far, skriver så til Ågren og tilbyr han båten for 1000 norske kroner. Eilif Andreassen forteller også at båten, en 2½ roms nordlandsbåt, opprinnelig var tenkt som gave til daværende kronprins Olav, nå Kong Olav. Han forteller at der hadde vært mange liebhabere som var meget begeistret for båten, men ikke noen av dem hadde penger til å dekke kjøpesummen.
Andreassen oppgir måla på båten:
| Lengde fra stemn til stemn: | 5,85 meter |
| Bredde: | 1,55 meter |
| Dybde: | 0,70 meter |
| Stemnhøyde: | 1,52 meter |
Andreassen sier at båten er i førsteklasses stand, og det følger med plikter og to par fullt opparbeidde årer. Prisen er 1000 norske kroner levert på Liland.
Andreassen skreiv dette 18. mars 1964, og allerede 23. mars svarte Gillis Ågren. Han takka hjerteligst for brevet og alle opplysningene om båtens historie. Han var svært interessert i å kjøpe båten. Han forutsatte at båten var i full sjødyktig stand uten "torrsprickor, blåtre eller liknande fel".
Ågrens kone hadde slektninger i Narvik. Disse skulle hun besøke i midten av mai, og da skulle hun ta kontakt med Eilif Andreassen og komme til Liland sammen med bror sin, Arne Gabrielsen; for å ta båten nærmere i øyesyn.
I mellomtida hadde Eilif Andreassen snakka med datter si om hun kunne tenke seg å selge båten for 1000 kroner. Else-Marie var ikke interessert i båten og var villig til å selge den til Gillis Ågren for den avtalte prisen. Svensken klarte imidlertid å prute ned prisen fra 1000 til 900 kroner.
Så hadde den tiltenkte "kronprinsbåten" gjort svenske av seg.
Ågren hadde hatt båten i 20 år da han skreiv brev til Kong Olav og fortalte at båten som var tiltenkt Kongen, var havna i Sverige. Han fikk også svar fra Det Kongelige Slott i Oslo.
I 1996 fikk det svenske selskapet "Vikingatida Skepp" snusen i at det fantes en nordlandsbåt i Sverige. Båten blei seinere testamentert til selskapet. Selskapets medlemmer syntes imidlertid at det var naturlig at båten kunne komme tilbake til Evenes og tok kontakt med Evenes Kystlag. Båten blei gitt kystlaget som gave. Sommeren 2008 kjørte kystlagets leder, Steinar Solaas, til Sverige og henta båten!
Dette blei holdt hemmelig, og den heimhenta nordlandsbåten blei "avduka" som stor attraksjon på bryggedagen 2008.
Nå var båten kommet heim etter 44 år i utlendighet.
Dette er jo ei litt artig og spesiell historie om en flott nordlandsbåt, "Olav".
Kanskje kommer den til å ligge sammen med storebror, "Ungsmaløy" og pryde Liland havn på fine sommerdager.
Lang veg til doktor
Denne artikkelen har vært publisert i "Årbok for Ofoten " i 1995.
av Kjellaug Kulbotten
Folk var nødt til å prøve seg fram og klare seg sjøl, for i gamle dager hadde ofotingene svært lang veg til lege og apotek. At de måtte ty til huskurer og alle slags råd, er helt naturlig når en vet at Nordlands Amt fikk sin første medikus i 1790 - eneste lege for 40 975 mennesker - derav 1 667 i Ofoten- med bopel på Alstadhaug. Det er ca 40 mil mellom Ofoten og Alstadhaug. Folk i Ofoten var akkurat like mye uten lege etter 1790 som før den tida. I 1825 ble amtet delt i tre distrikt: Helgeland, Vesterålen/Andenes og Lofoten/Salten. Ofoten kom inn under Lofoten/Salten. De første legene var danske og tyske! Ennå i 1834 var det bare 2 leger i Nordlands Amt. I 1854 ble Lofoten/Salten-distriktet delt slik at Ofoten kom inn under Hamarøy/Lødingen og hadde lege sammen med dem. Seinere fikk Ofoten lege sammen med bare Lødingen fram til i 1873 da Ofoten ble eget legedistrikt. Den første legen i Ofoten bodde på Tårstad, fra 1882 på Liland.
Det var nok ikke lett å få tak i lege den gangen, for så seint som i 1890 var det bare på Liland at det var telefon og telegraf, eneste telefon i hele Ofoten, og den var hos Willatz Ravn. Kjerreveger var det jo, men det mest vanlige var å bruke båt skulle man reise lengre strekninger. Man måtte ro eller seile til Liland for å hente legen, eller man kom med beskjed slik at legen kunne bruke sin egen skyssbåt med egne skyss-karer. Dersom det var austavindskuling, som det ofte er på Ofotfjorden, var det nok ikke greit å komme verken innover eller utover fjorden, så da hendte det vel mang en gang at legen ble liggende værfast.
Legehistorikken fra Ofoten har jeg tatt med for å belyse at det var helt nødvendig for folk å bruke naturmedisiner av den enkle grunn at her var ingen utdanna lege å henvende seg til. Plantemedisinene var altså ikke bare noe de hadde attåt apotekmedisinene, men var faktisk deres eneste hjelpemiddel. Det er egentlig ikke så forferdelig lenge siden Ofoten ble eget legedistrikt når en tenker generasjoner: Oldeforeldrene eller til og med besteforeldrene til en 70-åring i Evenes i dag ville ikke hatt tilgang til lege i Ofoten.
Når det gjelder bruken av plantene som jeg har valgt å ta med i artikkelen, har det vært litt vanskelig å være helt kategorisk, for mange - kanskje flesteparten - har vært brukt både i matlaginga og til medisin. Begge deler har vært viktig.
NOEN TYPISKE MEDISINPLANTER
| |
Groblad (Plantago major) hører med til kjempefamilien og blir ennå i dag brukt i folkemedisinen. Det skal være et godt gromiddel på sår, og framgangsmåten er å legge friske blad på såret. Groblad har også vært mye benytta som blodstillende middel og som et middel mot hemorroider. |
| |
Hestehov (Tussilago farfara) hører med til de kornblomstrede og har vært mye brukt mot hoste på grunn av slimløsende stoffer i blada. Her omkring har også hestehov vært brukt som gromiddel på sår som groblad, og den har også vært brukt som trekkplaster for svuller. |
| |
Kjerringrokk (Equisetum arvense) hører til snellefamilien og heter åkersnelle i floraen. Kjerringrokk låg har vært holdt for å være et godt blodstillende middel, spesielt å stanse blødning fra livmora med. Lågen skal også være virksom ved blære- og nyresykdommer da den er holdt for å være vanndrivende. Den skal også være et godt middel mot brystbrann. |
|
| |
| |
Skjørbuksurt (Cochlearia officinalis) hører til de korsblomstrede og har vært en svært mye nytta plante mot skjørbuk som var en vanlig og frykta sykdom i Nord-Norge før. Planten er en strandplante som holder seg grønn hele året og som derfor var en kjærkommen C-vitaminkilde også i vinterhalvåret. |
|
| |
| |
Vier (Salix - mange forskjellige sorter her i området) hører til pilefamilien. Vierkvister var et middel mot senekuler. Kvistene ble lagt på kulene, så 1a de ei fjøl oppå og slo på fjøla med kniven. Dette rådet mot senekuler (sennakuler) har spesielt vært brukt blant samene i Ofoten. Her sier vi via, ikke vier. |
| |
Knuskkjuke (Fomes fomentarius) er en snylter som for det meste vokser på bjørk. Det finnes mange forskjellige arter. Knusk har vært brukt når de slo ild i gamle dager, og som medisin har den vært brukt til å stanse blod med. De la knusken direkte på det blødende såret. Blant samene har knusk vært brukt til å ta bort verk og gikt med. De la små kuler av knusk på det vonde stedet - kulene ble holdt på plass av en messingring eller annen ring så tente de på, og knusken begynte å brenne. Den skulle brenne helt opp. Knusken skulle være skikkelig tørr og småspikka, og da tok "behandlinga" kort tid. De brente knusk for gikt, hodepine, tannverk, øreverk og andre smerter. Knusk er også blitt brent for å holde mygga på avstand. Jeg har snakka med en mann i Evenes som har sett når en annen brente knusk for gikt, og vedkommende ble heilt god. Han levde giktfri til han var 90 år. "Ondt skal ondt fordrive". |
| HVA BLE STORNESLE BRUKT TIL? Næringsinnholdet i planten. Anvendelse i husholdningen. Tekstilplanten nesle. Sprøytemiddel. Nesle "moderne" igjen. | |
| |
LILJEFAMILIEN (Allium sibiricum) Sibergrasløk (Allium sibeiricum) hører med til liljefamilien (Liliaceae). på dialekten sier vi bare grasløk (græssløk). I Lauklia vokser det rikelig med løk, men også i de sjøvendte bakkene mot Øysundet. Bruk og lagring. Løk rett fra bakken. |
| |
ÅKERMYNTE Åkermynte (Mentha arvensis) er også et medlem av leppeblomstfamilien. Planten har vært noe brukt som krydder i kjøttmat, men mer kjent er den som en slags parfymeplante. Go'luktplante. |
| |
BERGMYNTE Bergmynte (Origanum vulgare) hører også med til leppeblomstfamilien. Pizza-krydderet. Utbredelsen av origanum. |
| |
EINER Einer (juniperus communis) hører med til sypressfamilien (Cupressaceae). Det vokser rikelig med einer i Ofoten. Einerbær er egentlig ikke noe bær, men ei kongle som er vokst sammen på en slik måte at den ligner et bær. Den kalles ei bærkongle. Einerbæra trenger 2 somrer for å modnes. Første sommeren er de grønne, mens de året etter blir blå. Blåfargen skyldes utskilt voks, og det er disse blå einerbæra som har vært, og som fremdeles brukes som krydder. Einerbær som krydder. Skrubber og sopelimer. Det lukta "helg". Korsets tegn. Einer til frisk lukt og reingjøring. Ølbrygging. Til medisinsk bruk. Einerbæra - brukt også i middelalderen. |
Å stenge blod
av Lulli Westrheim
Så vel som håndspåleggelse har også evnen til å stenge blod vært en nødvendighet på grissgrendte steder der det var langt til doktor. Denne formen for helbredelse er en kunnskap som formidles fra den eldste i familien til den eldste i neste generasjon. Kunnskapen kan kun læres til en. I Bibelen skulle Esau komme til sin gamle far for å få velsignelsen, men ved lureri ble den tildelt Jakob. Hva var den hemmelige velsignelsen? En formel kanskje som han måtte lære til helbredelse og hjelp for folket som på den tiden var nomader.
Blodstenging er en urgammel tradisjon fra førkristen tid, hvor Odin og Tor var de personer bønnen henvendte seg til. Fra gammelt av betraktet kirka blodstenging som svart magi. Det førte til at denne kunnskapen var noe man ikke snakket høyt om. Forsker Roald Kristiansen sier følgende: "Jeg har omtrent ikke møtt en eneste nordlending som ikke på en eller annen måte kjenner til blodstenging. Taushet er her en grunnleggende faktor - en mur av taushet! Det er veldig betydningsfullt. Du vet ikke hva som leses - du bare merker hva som skjer. Blodstopping er et utbredt tema i Nord-Norge, mens det er forsvunnet i sentrale deler av landet hvor man har hatt bedre tilgang på legehjelp.
Blodstopping skaper en kontakt med krefter i tilværelsen og din egen plass i forhold til disse kreftene. Selve blodstoppingen handler om å sortere kreftene, " sier Kristiansen.
Rettelser til "Fimbul" nr 26
I "Fimbul" nr 26 i artikkelen om Anderssengården / Bergviknes har det sneket seg inn en beklagelig feil. På s.39 er det et fotografi av et ektepar, men teksten er feil. Bildet viser ikke Hans Jenssen med hustru (som utvandra til Amerika), men sønnen deres. I folketellinga av 1875 står Hans Jenssens sønn oppført som Hans Kristian Jenssen (født 30. april 1863), men i Amerika kalte han seg for Hans Christian Johnsen. Han hadde studert medisin og tatt doktorgrad i psykologi, DL i psykologi står det i ei heading på et brev.
Teksten til bildet på i "Fimbul" nr.26 skulle ha vært : Portrett av Hans Christian Johnsen m/amerikansk hustru, sønn av Hans Johan Jenssen og hustru Andrea Berg Amundsdatter.
- Original tekst: Første eier av gården, Hans Jenssen med hustru. Han flytta huset fra Bergvika til Bergviknes. Ekteparet utvandra til Amerika i 1882.
I "Fimbul" nr.8 er det en artikkel om emigranter og Amerikabrev, og der kan de som er interessert lese mer om Hans Christian Johnsen.
Rasulykka i Niingen i 1952
av Arne Rasmussen
Tillegg til artikkel i Fimbul nr 23 - 2005:
Da skrev Peder R. Bakkemo om rasulykka i Niingen i 1952.
Har i ettertid fått reaksjoner på at en del av denne historien ikke helt stemmer - eller at en del mangler i forhold til det vi har fått fortalt av min mor's bror, Laurits Arntsen og hennes svigerbror Hilmar Bergvik, som begge var inne i tunnelen da raset gikk. Det de fortalte var at de begge var på vei ut av tunnelen - da Hilmar som var bas sa: "Jeg er ikke sikker på om jeg sjekket om alle skuddene var gått av - jeg må gå tilbake". "Da går jeg i lag med deg" - sa Laurits. Denne tvilen reddet trolig livene deres, for mens de på ny var på vei ut - gikk lyset, og det ble mørkt. Åja sa Hilmar, "nå må vi vel opp i gammeldammen og grave sørpa." De trodde at det var det som var årsaken til strømbruddet, for det hadde hendt før.
Da de nesten hadde nådd tunnelåpningen, kom Leif Torbergsen løpende mot dem og fortalte at noe hadde skjedd - han så ingen ting - bare hvitt. Han jobbet på samme laget som dem, og var også på vei ut da raset gikk. Antagelig bare sekunder fra å bli tatt av raset - han også.
Deretter satte de i gang å måke seg fram til de som var innesperret i brakka.
(Det ble sagt at de ble så varm av arbeidet, at de fleste av dem etter hvert sto bare i makkoskjorta og måket.) Da de nærmet seg taket, var det en av dem der inne som ropte: "Når dere har måket dere helt ned, så skal jeg rive ut bord i taket."
Straks de hadde fått et lite hull i taket - var det at det med et smell tok fyr, og hele bygget eksploderte.
Så de to som Bakkemo skrev at "ennå ikke var kommet ut av tunnelen, var altså Hilmar Bergvik og Laurits Arntsen.
Dette er slik min mor Alvilde Rasmussen husker at de fortalte det; noe det i ettertid ble snakket mye om. Jeg har også snakket med Laurits sønn, Alfred Arntsen - som bekreftet at det jeg her har skrevet er riktig.
Medlemmene i nemnda
Kjell Asbjørn Pedersen
Martin Hansen
Arne Rasmussen
Aslaug Olsen
Kjellaug Kulbotten