Kjeldearkiv:Johan Borgen om rotteinvasjon til Sjursøya

Johan Borgen om rotteinvasjon til Sjursøya

Johan Borgens far hadde en sommervilla på Sjursøya og der tilbrakte familien hver sommer fra mai til september. Om våren flyttet de ut med hushjelper og viftepalmer til en hvit villa i sorenskriverstil. Sjursøya var en idyllist øy med 13 villaer og historien utspant seg i året 1910. Dette er jo lenge før Sjursøya ble jevnet ut til industriområde. I boken ”Barndommens rike” forteller Johan Borgen om somrene på Sjursøya. En av opplevelsene var den enorme rotteinvasjonen. Da han i april 30 år senere opplevet den tyske invasjonen, grøsser han i kroppen. Han sammenligner de to invasjoner, begge hadde den nådeløse pågangsvilje hos massene og med samme disiplin.

En gang opplevde jeg en rottevandring. Det var tidlig om våren. Sammen ,med far og bror var jeg ute på Sjursøya - for å se til huset, som det het, når lengselen efter landsted og sommer begynte å ta overhånd. Det var en sånn marsdag som er så full av motsetninger. Sterk vår i luften, på bakken is og vinter. Fjorden bedragersk blå og varm å se på, men bare en stakk en tå i sjøen var det som selve kong Kulde bet tåen av. Sammen med oss var en mann som het Halvorsen, et av min barndoms idealer, av to grunner: fordi han kunne alt med hendene - og det var derfor han var med, for å gå over alle reparasjoner for sesongen, og så det at han luktet så godt. Han var nemlig arbeidsformann og - så vidt jeg kunne oppdage - eneste ansatte på det bek-kokeriet som lå på Kongshavn i de dager, mellom Kongshavn Bad og det berømmelige forlystelsesstedet. Vi fire - to voksne og to barn - sto på nordsiden av øya, den som vendte mot byen. Da pekte Halvorsen utover sjøen, mot Bleikøya. Han så allting før andre. Og det han så, og som vi altså efter hvert også oppdaget, var en bred, mørk stripe i vannet. Sjøen lå speilblank ellers. Det kunne se ut som en helt lokal vindrosse, som pløyde vannet opp i bittesmå svarte bølger.

Rottene kommer

«Rotter!» sa han. Stemmen var merkelig spent og engstelig. Vel mislikte vi rotter, og det var ofte sørgelig mange av dem der ute om somrene. Men så farlig kunne det da ikke være? Det neste jeg husker er at de to voksne karene satte av gårde til båten og kom løpende tilbake med hver sin åre. Nå først så jeg rottene for alvor - kanskje ikke det enkelte dyr, men jeg så at den mørke gaten i vannet virkelig besto av noe levende. Og at denne levende, svarte strømmen hadde retning hit. Så husker jeg at Halvorsen løp nedover berget til vannkanten og tente fyr på noe pistrete gress eller lyng som vokste der, for å lage en slags skanse. Men som forsvarstiltak var det mislykt. Ilden hadde ikke nok å bite i. Den svarte fronten var plutselig helt nær. Siden har jeg sikkert tatt flukten. Det har dessverre vært mitt mest benyttede kampmiddel gjennom årene. Men før så skjedde, så jeg de to mennene bakse med årene til alle kanter, slå, skyve, fekte, daske. Rotter i mengdevis ble hivd på sjøen i samme nu de satte labb på land. Men hva hjalp det? Nye vrimlet frem, på en front jeg vil anslå til tre-fire meters bredde. Det var rotter over alt. Noen gjorde omgående bevegelser og var for lengst bak oss. Andre styrtet nesegrus på, og det var naturligvis bare et fåtall som falt for de klossede årene. Resten er som sagt taushet for mitt vedkommende. Det var for øvrig ikke annet å gjøre for de voksne heller enn å gi opp kampen.

Felttog

Invasjonen skyldtes grunnarbeidene med nye kaier inne ved Bispebryggen. Senere ble det satt i gang et mektig felttog med bikkjer og gift, og ut over sommeren omhyggelig brenning av alle søppelbinger. Det står for meg som det lå en dis av søppelbrann fra alle de pyntelige eiendommene, med alle de høyst upyntelige avfallsdyngene, i regelen godt gjemt bak frodige vekster og kratt av alle slag. Utpå forsommeren var det noen av landliggerne som hadde ment å iaktta at en lignende rottevandring forlot øya i retning sør, i retning av Langøyene, som den gang var hovedstadens tømmeplass for møkk og søppel. Der ute var et virkelig rottesamfunn. Jeg delte en gang sykehusrom med en kar som hadde vært vaktmester der ute i alle år; han fortalte at selve grunnen levde av disse dyra. Han hadde ikke noe vondt å si om dem. Men han var nå også av det slaget fugler kommer og setter seg på. Bare han sto ved det åpne vinduet på Ullevål sykehus ble han full av fugler. Sånne folk misunner jeg. Fordi de blir fulle av fugler? Nei, fordi de har en hemmelig kontakt vi savner.

Rottesommer

Men enten det nå var riktig eller ikke at rottene vandret videre, så ble det en sørgelig rottesommer. På stien til de nærmeste uthus, som heldigvis lå nokså langt borte, der tuslet og taslet det i busk og binge. Jeg husker godt jeg var livredd for å sette pompen på et visst hull - det var tre av dem, i tre forskjellige størrelser, og jeg satt på minstehullet. Livredd for at rottene skulle hoppe opp og bite meg bak. Og nå kan den slags ting naturligvis godt bli overdrevet i erindringen. Men sikkert er det at rottene denne sommeren og mange somre fremover kom til å spille en mørk rolle i det daglige liv - for ikke å snakke om det nattlige. For selv i drømme - ja nettopp da - myldret de frem fra over alt. Og det i de store, luftige, lakkerte værelsene med alle tidens hygieniske krav på topp. Likevel det var rotter i luften, ja i bokstavelig forstand. Vi så dem hoppe og sprette i mørkningen. En gang vi hadde stilt ut en masse feller på de mest strategiske punkter, så vi et skremmelig syn. Det var en sensommerkveld og måneskinn. Ut i måneskinnet på plassen foran huset danset og hoppet rotter, jamrende, med fellen om halsen. Garanterte og patenterte rottefeller - de viste seg å være for små, eller rottene for store. Vi innførte en ny slags feller, et innviklet apparat med et rør som bikket over når rotten gikk frem mot sitt eget speilbilde innerst i fellen, og så datt den ned i et kar med vann. Det kunne ligge mange voksne karer druknet der når vi så til fellene om morgenen. Men var de dyrevennligere enn de elendige giljotinene de hadde danset med? Hva skulle man gjøre? De var sannelig ikke dyrplagere av lyst, folket i vårt hus. Det ble så mye rottesnakk den sommeren at til slutt ble det forbudt å si rotte. Om det hjalp? Ikke på fantasien, iallfall ikke på barnefantasien. Jeg syntes det oppsto rotter av at vi ikke sa det. Jeg fortalte om eksemplarer jeg hadde møtt som var så store som katter. Og jeg tålte ingen motsigelse, de var så store. Rottene hadde på en eller annen måte forlatt sin naturlige eksistens som dyr, tilhørende gnagerne; de var blitt symbol, de var blitt makter i mørket, en gift i selve forestillingsevnen, de var ikke til å ryste av seg. Jeg tror det var synet av den vandringen om våren som hadde satt seg så fast. Det var i 1910.

Tyskere og rotter

Tretti år efter fikk jeg samme grøss i kroppen da jeg så tyskerne marsjere inn i Oslos gater. Den samme nådeløse pågangsvilje hos massene, den samme av-individualiserte disiplin, soldatens umenneskeliggjørelse til rotte. Underjordisk, dyster og bisk.

Kilder

• Pedersen, Gunnar: B.4: Aktuell historie IV : Nordstrand og Østensjø - før og nå. 2011. 163 s. Utg. Dreyers Forlag. ISBN 978-82-8265-025-0. S. 69: Johan Borgen om rotteinvasjon til Sjursøya.

Artikkelen er basert på «Aktuell historie», Gunnar Pedersens spalte i Nordstrands Blad, som senere har resultert i seks bøker. Den ble opprinnelig publisert som NB 331 den 15.03.2005. Litteraturlista er den Pedersen oppga i sin utgave av artikkelen. Flere artikler finner du i denne alfabetiske oversikten.