Kjeldearkiv:Lysekronen i Bakke kirke (Eikerminne 1963)

Lysekronen i Bakke kirke av Ada Polak

Gjengitt fra Eiker Historielags årbok Eikerminne 1963, s.39-44

(Side 39)
Idag henger der i Bakke kirke ved Skotselv en vakker gammel lysekrone av glass. Den har sikkert vært i den nåværende bygning siden 1884, og trolig har den også vært inventar i dens forgjenger, den første kirken i Bakke, bygget 1803-1804. Sannsynligvis har kronen opprinnelig vært en gave fra familien Neumann ved Hassel Jernverk. Høsten 1962 tok Eiker Historielag initiativet til å få kronen gjennomfotografert, Hokksund Fotoklubb leverte en serie nydelige bilder, og dermed ble det mulig å gjøre en mer detaljert undersøkelse av dette fine stykket gammel glasskunst. Den viser seg å være en seks-armet konsollkrone i nyklassisk stil fra omkring 1770-90. Den har sterk engelsk karakter, men det er allikevel grunn til å tro at den er blitt til ved et tysk-bøhmisk glassverk. For å forklare Bakke-kronens eiendommelige stilhistoriske plasering er det nødvendig å ta opp noen hovedlinjer i glasslysekronens alminnelige historie. De første tilløp til glasslysekroner finner en i 1500- og 1600-årene, da det ble vanlig å pryde lysekroner av metall med et geheng av løse ornamenter, først av bergkrystall, siden av glass. Akkurat når og hvor lysekronen helt av glass (dvs. med akse og armer også av glass) strides de lærde om, men meget taler for at det er skjedd i de store tysk-bøhmiske glassverkssentra engang omkring 1720. De tidligste glass-lysekronene er tydelige «oversettelser» til glass av messingkroner av den kjente barokktypen, som er representert i en rekke kirker bl. a. i Norge, med et par store kuleformer på aksen og S-bøyde armer stillet radiært på denne i en eller flere høyder. Snart ble det så vanlig å besette og behenge grunnformen med løse glassornamenter, stående spir, hengende pendelokker, og blomster, spiralformer og horn plasert inniblant armene. «Ziratene», som disse ornamentene kaltes i tidens glassverkssprog, hadde naturligvis til hensikt å øke refleks-

(Side 41)
mulighetene for armenes blafrende lys, og gjøre kronen til ett glitrende, skimrende, festlig hele. I annen fjerdedel av 1700-årene må der være blitt laget store mengder av lyekroner av denne typen i det tysk-bøhmiske glassverksområde, og mange av dem ble eksportert til Danmark—Norge; før de norske glassverkene ble rikenes hovedleverandør for glass, fikk tvillingrikene som kjent det meste av sitt glassbehov tilfredsstillet sørfra. I Danmark finner en mange tysk-bøhmiske eksportkroner både på herregårdene og rundt i landsens kirker, mens kroner av samme type i Norge mest ser ut til å ha vært brukt i herskapshusene. Iallfall fra omkring 1730 ble der produsert glasslysekroner også i England; de tidligste var sannsynligvis laget etter tysk-bøhmisk mønster. Men i annen halvdel av 1700-årene begynner England å utvikle en selvstendig dekorativ stil, som bl. a. kom til uttrykk i glasslysekroner. Den engelske motestil er en spinkel og elegant nyklassisisme, og dens mest berømte representanter er arkitekten Robert Adams nette herregårdsinteriØrer, mahognymØbler i de stilarter vi forbinder med navn som Hepplewhite og Sheraton, og steintØyserviser fra Josiah Wedgwoods fabrikk. Ingen eksisterende engelsk lysekrone kan idag forbindes med kunstnernavn, men det er all grunn til å tro at store dekorasjonskunstnere som Robert Adam og George Hepplewhite har gitt tegninger også til lysekroner. Iallfall ble der utviklet en engelsk lysekrone-genre, som i stil ligger disse kunstnernes arbeider meget nær. Karakteristisk for den engelske glasslysekronen er at aksen domineres av en urneformet del, at kronens øvre og ofte også nedre avslutning har form av en baldakin, og at hele kronen er omdrapert av lenker av små slepne prismer av rund eller oval form. Kronene ble laget i det tunge, vannklare blykrystall, som var britenes storartede råmateriale, og rikt slepet, slik at de gnistret og skjøt festlige lyn når de var tent. Rent teknisk sett er de engelske kronene nydelig utført, armene er således gjerne satt ned i fine små holdere av messing eller sølv. Glasslysekroner har neppe i større utstrekning vært serieprodusert ved engelske fabrikker; de har vært kostbare enkeltprestasjoner, laget på spesiell bestilling og i individuell utformning for den enkelte fornemme og rike kunde. I annen del av 1700-årene blir så den engelske nyklassisisme spredt langt utenfor Øyrikets grenser på den bølge av «anglomani» (voldsom begeistring for alt som er engelsk), som da grep Europa, og engelske stilformer ble kopiert og etterlignet fra St. Petersburg til Antwerpen og fra Roma til Trondheim. Også engelske lysekroneformer ble gjen-

(Side 42)

stand for beundrende imitasjon: ved de tysk-bøhmiske glassentra ble engelske lysekroneformer tatt opp, og omsatt til rimeligere produksjonsformer, slik at de kunne friste en større kundekrets enn den de engelske glassverkene arbeidet for. Lysekronen i Bakke kirke er et typisk eksempel på en slik forenklet etterligning etter en engelsk praktkrone. Vi kjenner igjen alle dennes hovedkjennetegn, urneformen på aksen, baldakinen oppe og nede og guirlandrene av slepne småprismer. Men Bakke-kronen er laget av et mindre edelt glassmateriale enn det engelske blyglasset, og den kostbare slipningen er blitt redusert lengst mulig: urnen i aksen er ikke slepen, men blåst i form; armene og spiralformene som står

(Side 43)
innimellom dem er snorvridd, ikke slepne, selv der hvor slipning er anvendt, som på baldakinene og lyskravene, er mønstrene forenklet til skarpe skjær i flaten; englenderne selv arbeidet med fasetter og rikere relieffvirkninger. Og konsollen som bærer armene på Bakke-kronen er ikke formet som et lite knippe av metallhylser, men som en massiv treblokk med huller til armene innskåret i overflaten. Den tunge trekonsollen er lagt ned i en skål av glass med blåst mønster, som kamuflerer den grove kjernen. Tegningen på side 42 viser en lysekrone som ligner den i Bakke kirke meget nær. Vi kjenner igjen aksen med dens urneform, de snorvridde armer og spiralformer i veksel på konsollen, baldakinene oppe og nede og guirlandrene av slepne prismer. Tegningen stammer fra en modellbok som nå oppbevares i The Francis du Pont Wintherthor Museum, Delaware, USA. Den kan dessverre ikke nøyaktig tid- eller stedfestes; men det er klart at den viser produksjonen ved et stort glassverk i et tysktalende land fra perioden 1770-1800. Mange av bokens andre typer er rene empireformer, og «Kronleuchter no. 1» må være en av de eldste modellene i boken. For det om tegningen og kronen i Bakke kirke stemmer svært nøye overens, behøver ikke dette å bety at vi i tegningen har Bakke-kronens direkte forbilde. Likheten må heller tydes derhen at Bakke-kronen representerer en type, som ved slutten av 1700-årene var vel kjent og innarbeidet innen det tysk-bøhmiske glassverksområde. Vi kjenner en håndfull andre tysk-bøhmiske varianter av engelske praktkroner i Danmark—Norge f. eks. en på Rosendal i Hardanger og et par på Frederiksborg slott på Sjælland. Noen ekte engelsk krone kjenner jeg ikke fra dansk-norsk område, det måtte da være om lysekronen i havesalen på Bogstad skulle være et virkelig engelsk arbeide. Lysekronen i Bakke kirke ser ut til å ha fått henge vidunderlig uforstyrret i de snart 200 år som må være hengått siden den ble laget. Dette er noe helt eksepsjonelt, for de aller fleste gamle lysekroner er jo ved vask eller flytning eller ved forsøk på modernisering blitt sterkt forandret, noen deler er gått tapt eller er fjernet, andre er satt til, og alt for mange av dem er blitt ommontert til elektrisk lys, med slett kamuflerte ledninger til å skjemme det vakre glassarbeide, og vonde harde elektriske pærer. En sammenligning med tegningen fra den gamle modellbok viser at Bakke-kronen har bevart alle de vesentligste hovedtrekk fra 1700-årene. Dette, sammen med dens skjønnhet og alder, gjør den til litt av et klenodium, og en må gratulere Eiker Historielag som har hatt øye for dens verdi.

(Side 44)
Jeg vil få takke Historielagets sekretær, fru Helga Werp Gevelt, for opplysningene om Bakke kirkes historie og tilknytningen til familien Neumann, og Robert J. Charleston, Victoria and Albert Museum, London, for delaktighet i hans store viten om engelske lysekroner.

Ada Polak.