Kjeldearkiv:Sydal s-lag som bidragsyter i samfunnsbyggingen

Høgskulen i Volda

HI 110: Lokalhistorie: Øyvind Nagy

Sydal samvirkelag Sydal s-lag, innledning og metode. Sydal s-lag gjennom skiftende tider. Sydal s-lag som bidragsyter i samfunnsbyggingen. Sydal s-lag kildearkiv.

Sydal s-lag sin rolle som samfunnsbygger i lokalsamfunnet

Denne delen av artikkelen skal dreie seg om Sydal samvirkelag som bidragsyter på det samfunnsbyggende og sosiale plan. Som det ble antydet innledningsvis, skal s-lagets rolle i lokalsamfunnet sees fra flere vinkler.

Verden var ”større” for noen år siden enn det den er i 2010. Noe som ikke minst gjaldt Sydal, som fikk elektrisk strøm først i 1957. I tillegg har vei forbindelsen mellom øyene i Lofoten vært under utbygging over tid. Vi skal ikke lenger tilbake i tid enn til 1960-tallet, for å finne at man i Straumanregionen var mer eller mindre avhengig av båt. Der E10 gjennom Lofoten i 2010 har broforbindelse, var det for få tiår siden fergeforbindelse. Små tettsteder, som Sydal, var mer isolert på den tiden, og var av den grunn mer ”selvstendige” enheter før, enn i det 21 århundre. Samvirkelagets helhetlige profil må vel derfor ha passet godt inn i ei lita bygd som Sydal: Butikken fikk status som en slags totalleverandør for bygda, spesielt når det gjaldt vareutvalg. Butikken ble et samlingspunkt for både gamle og unge. Især for barna, som samlet seg der etter skoletid.

Apotek

Henvendelse fra distriktsveterinæren i Svolvær til "Herr bestyreren ved Sydalen handelslag" henvendelsen gjaldt utdeling av dyremedisin. originalen finnes i Sydal s-lag arkiv

De vanskelige kommunikasjonsforholdene ledet til at s-laget påtok seg en mangfoldig rolle, og fungerte på 50-tallet som det lokale apotek for Straumanregionen.

Gjennom en ordning med Kabelvåg apotek formidlet Sydal samvirkelag medisiner til både folk og dyr. I januar 1957 kom distriktsveterinæren i Svolvær med en from henstilling til "herr bestyreren ved Sydalen handelslag". Anmodningen gjaldt utdeling av og oppgjør for medisiner. Denne ordningen skulle distribueres via Kabelvåg apotek. I 1957 var vanlig respthonorar pålydende kroner 5. Samtidig med henstillingen fra distrktsveterinæren kom en redegjørelse fra Svolvær offentlige kjøttkontroll, der det het at medisiner bare kunne utlveres etter direkte henstilling fra distriktsveterinæren.

Samvirkelagets "logg" viser at ordningen ble flittig brukt fram til 1969, og i 1971 ble det inngått ny kontrakt mellom Sydal s-lag og apoteket om slik virksomhet.

Identitet

Som identitetsskapende faktor fikk samvirkelaget stor betydning for bygda.

Daliglivet hadde jo også blitt enklere etter at butikken kom, og folk støttet opp. Dette var jo bygdas egen butikk. Lokalpatriotismen var like sterk i første halvdel av 1900-tallet, som den er i det 21. århundre: Etter at Sydal fikk sin egen butikk og samlingsplass, ble det nærmest regnet som et svik å handle hos konkurrenten i Gravermark. Den samme identitetsfaktoren var nok også mye av grunnlaget for at s-laget ble stående utenfor samlingsprosessen som etterhvert resulterte i Lofoten Samvirkelag.

Støtte til lag og foreninger

Helt fra s-lagets oppstart ble det gitt støtte til det lokale foreningslivet.

I følge Roald Reinholdsen gjaldt ordningen også mens han var bestyrer. Denne støtten ble ofte gitt i forbindelse med basarer og andre utlodninger, og da i form av tilskudd til premier og lignende. Dette velferdstilbudet var likevel hele tiden i nokså liten skala. Selv om S-laget opprettholdt dette ene tilbudet gjennom alle drifts årene, hadde ikke Sydal samvirkelag hadde noen andre faste støtteordninger. Det var heller ikke kjøpt inn verktøy eller lignende til felles bruk for bygda.

Tettstedsutvikling og samlingspunkt

S-lag og ny kai

I forgrunnen midt i bildet ser vi kaien. Til høyre for kaien ligger det første s-lag naustet. Tyskerbrakka er den hvite bygningen like til venstre for naustet. Til høyre i bakgrunnen ser vi den nye skolen. Bildet finnes i Lofotmuseets bildesamling.

I forbindelse med opprettelsen av s-laget, på 40-tallet, ble det også bygget kai, der bygdas fiskeflåte kunne legge til direkte ved s-laget. Der hadde man alt på et sted:

Mens s-laget lå i tyskerbrakka nede ved sjøen, var det også oljetank (Esso) på utsiden. Her kunne båtene fylle drivstoff, før de la ut på neste økt. I tillegg kunne fiskerne samtidig "bunkre" dagligvarer og annet, på vei til eller fra båten. Foruten selve butikken, ble også kaien med tilhørende fasiliteter et betydelig bidrag til bygdas infrastruktur.

Bygging av kaien ble stort sett utført av bygdas egne: Birger Pedersen eide også båten ”Sverre”, med registreringsnummer N 66 GM. Birger var sentral i byggingen av denne kaien. På båten sin hadde han en ”rambukk”, som ble brukt til å slå ned pæler. Jernbaneskinner til dekke fikk de hentet fra Narvik, og sveise arbeidet ble utført av Odd Hovde sveiseindustri fra Henningsvær. I forbindelse med kaien ble det også bygget do, slik at bestyreren kunne gjøre sitt fornødne på sivilisert vis. Etter at samvirkelaget flyttet bort fra kaia og over i nye lokaler, ble bygdas fiskebåter henvist til å fylle drivstoff andre steder, for eksempel i Gravermark. Det at både s-lag og kai ble bygget gjennom et samarbeid bygdefolket selv sto bak, var noe som styrket folks opplevde tilhørighet til både prosjektet og bygda.

Her, på bygdas kai, ventet Bjørnar og de andre barna spent på at fedrene deres skulle komme hjem fra fiske på Henningsværstraumen. Bygdas båter talte blant andre: ”Duen”, ”Sverre”, ”Lyn”, ”Lofottrål”, ”Pilen”, ”Flotra”, ”Arken” og ”Fram”. Denne fiskeflåten med tillegg av sauehold, utgjorde bygdas økonomiske ryggrad.

Foruten å stå sentralt i å forsyne den lokale fiskeflåten med varer og tjenester av ulike slag, fikk s-laget en naturlig sosial funksjon. S-laget ble et samlingspunkt for både barn og voksne. I et hjørne av butikklokalene var det satt opp bord og stoler, der gamle som unge slo seg ned for en prat når de var innom. Diskusjonen kunne gå livlig når bygdas fiskere diskuterte fangst og praktiske problemer. Andre ganger var det "verdensproblemene" som ble løst. Det var vel heller ikke fritt for at bygdas kvinnner benyttet anledningen til å oppdatere seg på siste nytt, når de likevel var på handlerunde.

I tillegg til leveranser til fiskebåtene leverte jo s-laget også kunstgjødsel, kraftfor og redskap til bygdas fiskerbønder. I den første driftstiden hadde s-laget også lokalbåtanløp av postbåten. ”Melkeruta” ankom 2 – 3 ganger i uka, og Sydal ble med dette et fjerde anløpspunkt for passasjertrafikk i Strauman. Fra før av var det dampskipsekspedisjon i Gravermark, Kleppstad og Lyngvær. Denne ruta ble senere overtatt av Ingar Løyning fra Laukvik. Båten hans het Ruth, på folkemunne kalt Rut – H.

Nytt s-lag og sentrumsdannelse på 60-tallet

Bilde av nybygget med s-logo er ikke tilgjengelig. Men dette er et foto av bygget, slik det så ut i 1987/88. På dette tidspunkt hadde Sydal handel overtatt lokalet. Bensinpumpa er borte, men telefonkiosken er intakt

Det nybygde s-laget som sto ferdig i 1963, var en sentral del av moderniseringsprosessen på slutten av femti og begynnelsen av sekstitallet. Sammen med ny skole og tannlegekontor, bidro s-laget med sitt brede vareutvalg til at Sydal fikk en sentrumsfunksjon i regionen. Dette ble et ledd i en utvikling der man nå samlet flere funksjoner på ett sted . Barna i Sydal og nærmeste omegn trengte ikke lenger reise til Henningsvær for å gå til tannlege, og fra høsten 1962 måtte barna i Brenna, Kleppstad og de andre små bygdene rundt omkring begynne på skolen i Sydal. Som en naturlig konsekvens av dette ble småskolene i Brenna og Kleppstad nedlagt.

Dette var i høyeste grad en tettstedsutvikling i miniatyr.

Selv om flytting av s-laget førte til at fiskebåtene mistet det lokale drivstofftilbudet, ble det i stedet opprettet et nytt tilbud: S-laget ble nå den lokale bensinstasjon, med tilbud til privatbilister og landbruksmaskiner. Nybutikken ble oppført og drevet før mobiltelefonens tidsalder, og bygdas telefonkiosk stod selvsagt utenfor s-laget.

Arbeidsplassen

Selv om s-laget ikke fulltidssysselsatte mer enn tre personer på det meste, betydde det mye for bygda, og var et viktig tilskudd i det lokale arbeidsmarkedet. I et forsøk på å illustrere arbeisforhold til ulike tider, følger her tre intervju.

Bjørnar i tyskerbrakka

Bjørnar, og brødrene hans på sykkeltur en gang i første halvdel av femtiåra. Fra venstre ser vi Bjørnar, Gunnar, Henning og Per. Rolf sitter på bagasjebrettet.

Bjørnar Martin Pedersen er pr. 01. 02. 10 pensjonert rektor ved Kabelvåg barne- og ungdomsskole. I 1956 arbeidet han en kort periode ved s-laget. Dette arbeidsforholdet begynte utpå vårparten, og varte fram til jul samme året. Han var akkurat ferdig med framhaldsskolen, og trengte til å tjene seg litt penger. Stillingsinstruksen gjaldt som ekspeditør i butikken, men han deltok også i diverse annet forefallende arbeid. Idet lønna på ca. 100 kroner i måneden var i minste laget, søkte Bjørnar styret om tarifflønn, som på denne tiden var omkring 175 kroner måneden. Den søknaden ble kronet med blankt avslag.

Arbeidstiden var delt inn i ”etapper”: Butikken var først åpen fra klokken 0900 til 1300. Deretter var butikken stengt mellom kl. 1300 og 1430, for så igjen å holde åpent fra kl. 1430 til ca. 1730. Denne åpningstiden gjaldt seks dager i uken. Som det går frem, var det halvannen time stengt midt på dagen. Dette var standardisert middagstid for hele bygda! Lørdag kunne det bli sene kvelden før man kom seg hjem. Dette var fordi man måtte vente til alle båtene hadde kommet i havn: Alle måtte jo få handlet inn til helga.

Når det gjelder interiøret i det gamle lokalet i ”tyskerbrakka” kunne Bjørnar fremdeles huske hvordan dette så ut: Lokalet var dominert av en stor disk, som gikk i vinkel. Fra sin plass bak denne hadde bestyreren full oversikt! Bak disken var det hyller og skuffer, der betjeningen øste opp for eksempel mel, i ønsket mengde. Herfra hadde bestyrer også utgang til kontor og lager. På disken var det også en selvbetjeningsanretning for salg av kokesjokolade. Denne anretningen kunne nok by på store fristelser for enkelte .

Han kan også berette om den gangen Bjørn Solberg, til sin store ergrelse, mistet kokesjokoladen sin ut av baklomma da han skulle på do på kaia. Ungene fant den da det ble fjære sjø- til deres store glede.

Lillian i nybutikken

Lillan Pettersen anno 2010 bor i Brenna, og driver pr 01. 01. 2010 sin egen butikk, ”Nærmat”. Denne butikken ligger i Gravermark, ca. tre kilometer fra Sydal. I disse lokalene har det vært ”nærbutikk” i de fleste årene s-laget drev, og dermed også den argeste konkurrenten. Hun bodde i Brenna også i 1975-78 da hun jobbet på Sydal s-lag. Her var hun fulltidsansatt, med varierte arbeidsoppgaver. Arbeidsdagen innebar alt fra kassabetjening og vanlige butikkrutiner, til vasking av lokalet. Tunge løft og utkjøring av varer var det bestyrer Reinholdsen som tok seg av. Hun titulerer seg som ufaglært. Men før hun begynte på s-laget, hadde hun arbeidserfaring som ”avløyser” i landbruket allerede fra 10-12 års alder. Det ble gitt enkel opplæring internt i butikken, og det meste ble innlært underveis i arbeidet. Hun trivdes i jobben, og var godt fornøyd med at det var arbeid å få i nærmiljøet.

I 1975 hadde Lillian en ordinær lønn på 2340 kroner. Med et tillegg på 200 kroner måneden for vasking av lokalene, ble Lillians brutto månedslønn 2540 kroner. Til sammenlikning hadde bestyrer Reinholdsen på samme tid en ordinær månedslønn på kroner 4269.

Idet de for det meste bare var to ansatte på jobb samtidig (inklusive bestyrer), var det sosiale noe begrenset i arbeidshverdagen. Imidlertid var det hele tiden kunder innom, som hadde tid til litt småprat. Det fungerte bra i arbeidshverdagen, og det var ikke noen form for konflikter. Hun kan heller ikke erindre å ha vært fag organisert. Når det gjelder innflytelse på arbeidsplassen, var hun nokså anonym: Styret tok de fleste avgjørelser uten noe om og men. Det går fram av lønningslistene at relativt mange av bygdas innbyggere var engasjert i regi av s-laget gjennom 60-, 70- og 80-tallet. Mange av disse hadde små stillinger som vikarer og ekstrahjelp, men s-laget må likevel ha vært en betydelig arbeidsgiver i bygda gjennom sin levetid. På det meste var det tre ansatte, pluss vikarer (1978).

Roald Reinholdsen, bestyreren i nybutikken

Roald Reinholdsen anno 2010 er pensjonert, og bor på Sortland.

Reinholdsen er født 17. 07. 39. og var den siste bestyreren. Han styrte omtrent hele den tiden s-laget holdt til i de ”nye” lokalene, og sluttet i jobben i oktober/november 1987. Reinholdsen forteller selv at s-laget drev greit, og at det ”gikk rundt”. S-lagets økonomi var heller mager da Roald overtok som bestyrer i 1962, men det tok seg opp etter hvert. Reinholdsen var bare 23 år gammel da han begynte i jobben. Ved tiltredelse fikk Roald samme månedslønn som sin forgjenger, Egil Øyvann. Rundt årsskiftet 1962/63 var ordinær bestyrerlønn på kr. 1050 pr. måned. I 1975 hadde månedslønna hans steget til kr. 4269, og fra 01. 05. 85 var den oppe i hele 10330.

Etter 25 år i stillingen var han lysten på noe ”nytt”, og flyttet til Sortland idet han fikk tilbud om jobb som regnskapsfører på s-laget der. Dette var naturlig, også fordi han opprinnelig er hjemmehørende i disse traktene. Når det gjaldt avviklingen, visste han ikke hva som var den egentlige grunnen, idet s-laget la ned først etter at han sluttet. Det eneste Reinholdsen husket omkring nedleggelsen var at det ikke ble søkt etter ny bestyrer da han sluttet. Det var NKL som tok oppgjør og regnskap, så han kjente dessverre ikke til detaljer omkring dette.

Den tiden han var bestyrer i Sydal bodde han i overetasjen i s-lag bygningen. Trekkoppgave i lønnsboka avslører at husleien var på 300 kroner i 1977. I 1985 hadde dette beløpet steget til svimlende 575 kr. Reinholdsen fortalte at han stortrivdes i jobben - og i Sydal, de årene han var der. I tillegg kunne Roald fortelle at s-laget også i hans dager tjente som et sosialt samlingspunkt, hvor bygdas folk pleide å treffes.

Revisjons protokollen avslører at Reinholdsen gjennom hele sin tid var en meget dyktig og ryddig regnskapsfører. Gjennomgående i årene 1962-87, påpeker revisor med jevne mellomrom Reinholdsens ryddige stil, der ”feilføring er et bortimot ukjent begrep”.

Han dro heller ikke ”tomhendt” fra bygda, idet han ble gift med Jorun Nilsen fra Rystad. Revisjons protokollen avslører at Reinholdsen gjennom hele sin tid var en meget dyktig og ryddig regnskapsfører. Gjennomgående i årene 1962-87, påpeker revisor med jevne mellomrom Reinholdsens ryddige stil, der ”feilføring er et bortimot ukjent begrep”.

Sparing

S-laget i Sydal fungerte tidvis som den reneste lokale sparekassen. Samtidig som samvirkelaget var avhengig av denne innskuddskapitalen, kunne det tilby bygdefolket god rente tilbake. Her sparte lokale småsparere sine opptjente skillinger og skoleklasser ved Sydal skole sparte til turer og andre aktiviteter. Attpåtil var det en egen spareklubb - ”Spareklubben rundtomkring”. Sydals beliggenhet dannet mye av grunnlaget for butikkens rolle. Med tre mils vei til kommunesenteret Svolvær, var det et stykke inn til byen, der man underveis også måtte ta ferge over Olderfjorden.

Jon Rune Nilsen var fra 1974 av, en av bygdas ivrigste småsparere. For ham fungerte s-laget som den reneste sparebank. Han kan selv fortelle at han begynte sparingen i ganske ung alder. Inntektene kom fra blant annet snømåking og skjæring av torskehoder: Betalingen var 25 øre pr. ”bånd” for torskehodene. Han minnes også da han kjøpte sitt første par ski på 70-tallet. Disse ble selvsagt kjøpt på Sydal s-lag, der det ikke var den ting som ikke kunne skaffes – til og med påhengsmotor til båt.

Fikk nedleggelsen noen konsekvenser for bygda?

S-lag tomta anno 2008. Det gamle naustet der s-laget først startet opp skimtes lengst til venstre. Man ser også restene av den en gang så prektige kaien.

Det er klart nedleggelse av butikk får betydning for et lite tettsted, der det ikke finnes noe alternativ. Riktig nok ble ikke bygda fri for butikk med det samme. Anders Nilssen startet jo like etter nedleggelsen opp privat butikk i lokalene til s-laget, og drev fram til 2002. I begynnelsen prøvde han å opprettholde noe av det breddetilbudet bygda var vant til, men begrenset seg etterhvert til dagligvarer.

Likevel må det ha vært merkbart, idet den nye butikken ikke på noen måte kunne tilby samme varespekteret. Dette omfangsrike tilbudet måtte man nå utenbygds for å finne. Da s-laget forsvant mistet bygda også sin naturlige møteplass i hverdagen. For mange av bygdas stolte sjeler var det heller ikke greit å miste en institusjon man hadde investert mye tid og krefter i.

Butikken ble nedlagt i bilens tidsalder. Her kan det nok skytes inn at økt mobilitet blant folk, og konkurranse fra butikker andre steder førte til tapte markedsandeler. Dette var en del av bildet i Sydal, og kan bety at folk i en stor grad handlet andre steder likevel. Men uansett hvordan man vrir og vender på det, mistet Sydal et lokalt tilbud med bredde, for dem som ønsket det. I 2010 får befolkningen i Sydal til en viss grad dekket behovet for nærbutikk, i og med at butikken i Gravermark fremdeles er i drift. De få kilometrene til Gravermark føles nok ikke så lange i bilens tidsalder, som de må ha gjort på 40-tallet. Mange av bygdas voksne har jo arbeid utenbygds, slik at daglige innkjøp likevel blir gjort annetsteds.

Fram til 1980 var folketallet i Sydal/Gravermark ganske så stabilt: Folketellingen viste 235 innbyggere i 1946. Fjorten år senere, i 1960, viste tellingen at det fortsatt bodde 235 mennesker i regionen. Dette bildet snudde etter toppåret 1980, da tellingen viste at hele 239 var bosatt i området. I 1990 viste folketellingen en nedgang på 36, til 203. Denne trenden fortsatte, og i 2001 var bare 174 mennesker bosatt i Sydal/Gravermark. Omslaget kom omtrent samtidig som nedleggelsen av s-laget. Det er naturligvis sannsynlig at denne fraflyttingen for en stor del kom som følge av en generell trend i det moderne samfunn. På den annen side kan man vel ikke utelukke at tap av nærbutikk, og "funksjonstapping" av lokalsamfunnet også var en faktor i denne utviklingen.

Oppsummering

Bilde av s-logo. Lånt fra Sydal s-lag arkiv

Samvirkelaget var helt fra begynnelsen av et samarbeidsprosjekt mellom bygdas innbyggere. Slik sett har ikke Sydal gjort skam på benevnelsen kooperativ, som jo er et engelsk verb, cooperate, og betyr nettopp samarbeid.

S-laget fikk en sentral plass i bygda, der det hele tiden var et samspill mellom butikken og bygda. På den ene siden var bygdefolket både kunder og investorer. På den andre siden skapte s-laget arbeidsplasser. Enkelte fasiliteter, som kaien, ble jo også bygd opp som en direkte konsekvens av s-laget. Man kan også se hvordan s-laget gjennom vekst og fall, har utviklet seg i takt med bygda og samtidenens vekslende konjunkturer.

Når det ikke er s-lag eller annen butikk i Sydal i 2010, er vel det tildels et resultat av den moderne tidsalder(2010). Nedleggelsen av s-laget kan nok i stor grad tilskrives økt konkurranse fra tilbud i mer sentrale strøk. Bedret kommunikasjon langs landeveien, har ført til at folk i bygdenorge oftere drar til byen i 2010 enn for noen tiår siden. Dette gjelder også Sydal, der folk i økende grad pendler til jobb i Svolvær/Kabelvåg(ca. 30 km.), eller enda lenger borte. Moderne kommunikasjon og transportmiddel sammen med gunstige turnusordninger, gjør det jo til og med mulig å pendle til arbeid i andre enden av landet. De fleste landhandlerier av typen Sydal s-lag har derfor blitt borte.

Denne sentraliseringstendensen finner man også igjen på andre områder: I samvirkelagets dager hadde Sydal postnummer 8334 Gravermark, og det var tre postkontor i distriktet: Foruten Gravermark var det også postkontor på Kleppstad og Lyngvær. I 2010 er alle de små bygdesamfunnene samlet under 8313 kleppstad, og postkontorene er nedlagt. Kontoret i Gravermark ble nedlagt i 1997.

S–laget har engasjert og involvert en betydelig andel av bygdas innbyggere den tiden det bestod. Dette framgår blant annet av arkivets lønningslister fra 60- og 70-tallet. I tillegg viser medlemsprotokollen, at om lag halvparten av bygdas registrerte befolkning var medlem. Således skulle s–lagets historie i stor grad også være en sentral del av bygdas historie. Til slutt må det tilføyes en bemerkning. I denne delen av studien av Sydal og s-laget har bygdefolkets subjektive oppfatning av samfunnet fått lov til å farge framstillingen i ganske stor grad. Men så lenge man skal forsøke å framstille et identitetsskapende element, må den opplevde virkeligheten bli sentral.