Kjeldearkiv:Veier til Norge - Milena

Hun kom fra Serbia i 2004
Kjeldeinformasjon
Tidsrom: August 2008
Metode for nedtegning: Intervju
Intervjua av: Guro Langedok Bjørnstad
Beskrivelse: Dette intervjuet var en del av prosjektet Mangfoldige minner som ble drevet i samarbeid mellom Norsk lokalhistorisk institutt, Norsk folkeminnelag og Landslaget for lokalhistorie i 2008.
Viktig: Denne artikkelen kan kun endres av administratorer. Dersom endringer trengs, vennligst ta dette opp på artikkelens samtaleside eller med en administrator.

Jeg heter Milena. Jeg er født i Montenegro, men har bodd i Serbia siden tenårene.

Jeg har en tante i Kristiansund som er gift med en nordmann. Da jeg studerte i Beograd anbefalte hun meg Norge som et land å pendle til for å finne nye utfordringer innen medisin. Jeg hadde flere studieophold i Norge. Jeg kom på turistvisum for å hospitere, og snart fikk jeg jobb her. Norge gir meg særlige muligheter med min spesialisering. The world is mine! Ha ha! Jeg er singel og har ikke barn.

Mitt første møte med Norge var jo Blindern i 2004. Jeg kom fra en storby med fire millioner. Førsteinntrykket av Oslo var at det var rolig og avslappende, ikke så mye som skjedde. Jeg likte tryggheten, du kan føle den i lufta. Du hører det alle steder: ”Det går bra.” Jeg likte ikke at alt var så dyrt.

Men jeg dro også for første gang til Kristiansund og jeg forelsket meg i naturen! Etter en måned i Norge visste jeg at norsk natur ikke har konkurranse. Jeg var ikke en person som var glad i natur, men her ble jeg forelsket i den! Den er så rik, og ser så sunn ut. Hos oss er ikke trærne så store og så grønne og rike. Og så var det første gangen jeg så fjord. For dere er det kanskje vanlig. Geirangerfjorden!

Norge begynte som et eventyr. Da jeg var i USA i sju måneder, før jeg reiste til Norge første gang, var det også et eventyr. Men etter første hospitering var ikke Norge et eventyr lenger, men et konkret prosjekt. Under det andre året mitt av spesialisering, da jeg hadde vært her en måned, skjønte jeg det. Jeg var overrasket over utstyret, mulighetene til å forske, den gode organiseringen og at hvis du har vilje har du også vei. Jeg var inne i en periode med store ambisjoner, og kom fra et samfunn som er dårlig organisert og har begrensninger når det gjelder forskning. Jeg kjente inni meg at dette ønsket jeg.

Jeg er skuffet over møtet med nordmenn, men jeg kan forstå at det er slik. OK, nordmenn er veldig reserverte, tilbakeholdne, skeptiske, ikke-inkluderende. Jeg kommer fra en helt annerledes kultur der folk er inkluderende, der man ønsker å få andre til å føle seg akseptert. Det jeg opplevde her var veldig vanskelig, men på den annen side må du gi nordmenn tid. For om de til slutt er vennene dine, så er de venner du kan stole på. Ikke som amerikanere, som er bestevennen din første dagen, og så har glemt deg tre dager senere. Om du har bestått testen i Norge, eller flere tester, kan du få bestevenner for livet. Men for en som kommer og ikke har andre venner, er det hardt. Selv om nye generasjoner er mer åpne. Hvis du er i en bursdag eller på hyttetur for eksempel, så har du det veldig hyggelig – men så holder man likevel ikke kontakten. Det er vel sånn det har vært i generasjoner. Nordmenn har arvet det med seg. Jeg har spurt flere og de sier det er fordi det er så kaldt her og fordi folk har bodd hver for seg. Men jeg forstår meg ikke på det. Jeg var på en hyttetur fra fredag til mandag, tjue stykker. Folk var utypisk norske, veldig åpne. Men så endte det likevel med at vi ikke utvekslet telefonnummer. Jeg følte vi var på nett og hadde mye å snakke om. Jeg føler dere har så mye å snakke med meg om, men plutselig slutter dere.

Når det gjelder første møte med Norge – det glemte jeg å si – jeg ble så overrasket over hvor mye folk drikker. Vi drikker og, men jeg ble interessert i dette som fenomen. Jeg leste i avisa at av alle narkomane i verden tar norske narkomane størst doser. Jeg leter etter årsaken, men jeg har ikke funnet den. Selv trenger jeg ikke bli full for å ha det gøy. Folk her må det; for å snakke, for å trives.

Og en ting til! Likestilling. Det har gått for langt i Norge. Jeg merket med en gang at kjønnsrollen nesten er omvendt. Selvfølgelig er jeg en moderne kvinne som ønsker å være på samme nivå som mannen. Men er det ikke feil om kvinnene begynner å bli maskuline og menn feminine? Hvis jeg hadde vært mann og bodd i Norge hadde jeg vært redd norske kvinner. Jeg har snakket med mange norske menn som sier at de ikke orker mer. Derfor er det ikke så ulogisk med menn som reiser til Filippinene eller Thailand for å finne en kvinne.

Livet i Norge. OK. Det jeg liker er at man kan planlegge livet sitt. I de fleste land i verden er det ganske kaotisk. Her slapper man av og planlegger. Det eneste, det viktigste er å unngå stress. Og hvis det er utgangspunktet, fører det til et veldig organisert liv. Men i det norske systemet – på grunn av dette – så skjer alt så veldig sakte. For eksempel er administrasjonen så robust og sterk at du må vente utrolig mye for å løse et problem. Lange ventelister for å få undersøkelse hos spesialist. Jeg er fra et annet system og forstår ikke hvorfor et land som er så rikt ikke kan takle det? Flere leger har fortalt at de har sammenliknet undersøkelser her og i Frankrike, og mens de norske har store mengder papirarbeid og administrasjon, har de franske kun undersøkelser.

Jeg kan si noe om systemet fordi jeg har opplevd det. Jeg har flere kjente som har opplevd at nordmenn – mer presist den eldre generasjonen – er rasistiske. Mitt spørsmål er; om jeg ikke hadde lignet en norsk dame, ville det vært annerledes? Det er lettere når man ser norsk ut.

Men jeg må bare si noe om kjærlighet. Jeg er singel og det betyr: love is in the air! Men det jeg merker, og som jeg ikke er tiltrukket av, er at norske menn ikke tør! Fortell meg, hvor skal man gå ut i denne byen? Hvordan kommer man i kontakt med menn?

Er det sånn at kjærlighet har en mindre rolle i den norske kulturen? Jeg har snakket med to store intellektuelle om det. De mener at siden Montenegro er et land med store problemer og færre muligheter i hverdagen, fokuserer man mer på kjærlighet som et hjelpemiddel. Jeg mener dette er feil. Jeg vil si vi klarte å verne om kjærligheten i kulturen vår. Uansett setter vi av mer tid til kjærlighet og sex. I hverdagen, ikke bare i helgene. Her kan du ikke ha sex hele natta. Du blir for sliten når du jo skal på jobb tidlig og i tillegg må ordne hundre ting som tar masse tid.

Angående Håp og tanker om framtida: The world is my playground! Alt i rosa ha ha ha! Jeg er optimistisk og ser alle ting på den måten. Men Norge hjelper til med muligheter. For eksempel at jeg bare har vært her i to måneder nå, og i går fikk jeg invitasjon fra sykehuset om å besøke Australia hele februar for å skaffe inspirasjon til forskningsprosjektet. Er det ikke helt fantastisk? Rosa surfing!

Og i den sammenheng; vi har en vits i vårt land: En far hadde to gutter, en var optimist og en var pessimist. Så var det et rom med hestemøkk. Først tok faren den pessimistiske gutten inn. Og gutten sa ”Nei det lukter vondt, jeg må løpe ut!” Etterpå tok faren den optimistiske gutten inn. Og gutten spurte: ”Pappa, hvor er ponnien?!”.

Så jeg spør alltid: Hvor er ponnien?