Koleratilfeller i Son

Koleratilfeller i Son omhandler utbrudd av den smittsomme sykdommen kolera i Son i Akershus på 1800-tallet. Sykdommen, som uten korrekt behandling har svært høy dødelighet, kom første gang til Norge i 1832, og utbrudd er kjent frem til omkring 1870.

Utsnitt fra kirkeboka, med tre koleradødsfall i Sonsområdet i 1853. Havnebyer og ladesteder var spesielt utsatt for smitte som kom med sjøfolk.

Son hadde på 1800-tallet omfattende handel med utlandet, og det var med skip at koleraen kom til landet. Alle havner hadde karantenekommisjoner som skulle undersøke mistenkelige skip, og i protokollen til kommisjonen i Son og Hvitsten, som ble ført fra april er det dokumentert to tilfeller av kolera.

1849

Den 14. september 1849 kom skuta «Emilie», som var registrert i Son, tilbake fra Frankrike. Kokken var syk, og døde kort til etter hjemkomsten. Det ble konstatert kolera, og kokken ble derfor ikke gravlagt på kirkegården, men ifølge protokollen på «et Stykke Jord på Øren i Nærheden av Skibet». Eiendommen det dreier seg om er gården Øra på Kolås, som var eid av konsul Wold. Konsulen eide også «Emilie», og avstod noe av sin eiendom til graven.

1853

Den 8. september 1853 kom fraktmann Hans Torgersen hjem til Son fra Christiania. Han la iland ved Tangen under Stavnes gård. Etter en halvtimes tid dro han videre til Kråkstad i Råde, hvor han ble syk. Etter at en lege hadde undersøkt ham ble skuta seilt tilbake til Son tidlig neste morgen. Torgersen døde underveis. Legen konstaterte overfor karantenekommisjonen at det dreide seg om kolera. Det ble bestemt at man straks måtte gravlegge mannen, og oppsitteren på Stavnes avga jord slik at dette kunne gjøres «i en 10 alens avstand fra Fartøiet». Det er uklart nøyaktig hvor bryggen på Tangen lå, men graven ligger altså rett ved denne.

Andre undersøkelser

Det ble i perioden 1849–1893 foretatt 39 undersøkelser av mulige koleratilfeller i Son og Hvitsten, men de to tilfellene i 1849 og 1853 var de eneste hvor man konstaterte sykdommen. Dette stemmer overens med kirkebøkene for Såner prestegjeld i perioden hvor kolera forekom, fra ca. 1830 til ca. 1870.

«Hollenderlunden»

Rett sør for Saltbua, på Ørastranda som nå er på Sonskilen Båthavns område, ligger en almelund som er kjent som «Hollenderlunden». Ifølge lokal tradisjon ble fem hollendere, et foreldrepar med tre barn, gravlagt der omkring 1850. De skal ha kommet med skuta «Concordia», og døde av kolera. Skuta ble satt på land ved Ørastranda, hvor restene var synlige helt til omkring 1940.

Det er ingen skrevne kilder som bekrefter dette; verken karantenekommisjonens protokoller eller kirkebøkene bekrefter historien. Den eldste muntlige kilden var et utsagn fra Karl Johan Holter, som ble født i Son i 1870. Han fortalte at han som barn ble fortalt om hollenderne som døde av kolera og som ble gravlagt på Øra.

Det er flere mulige forklaringer på dette:

• Hendelsen kan ha funnet sted før april 1849, da karantenekommisjonen ble opprettet. Den burde allikevel ha stått i kirkeboken, men dette kan skyldes en inkurie på grunn av de spesielle omstendighetene.
• Familien kan ha dødd av andre årsaker, slik at karantenekommisjonen ikke førte det i protokollen. Det er få grunner til at en hel familie skulle omkomme uten at det dreier seg om en smittsom sykdom, men f.eks. kullosforgiftning har ført til slike tragedier. Også i dette tilfellet skulle man forventet en oppføring i kirkeboken.
• At skipet stod på grunn inntil det hadde råtnet bort omkring nitti år senere er et faktum, og historien kan ha oppstått som en vandrehistorie for å forklare hvorfor et tilsynelatende brukelig skip ble stående slik. Kolera kan da ha blitt blandet inn fordi kokken som døde i 1849 ble gravlagt på Øra.

Litteratur

• Gudmundsen, Ivar (red.): Son leksikon = : Encyclopaedia Sonensis. Utg. Vestby historielag. 2002. Digital versjon på Nettbiblioteket