Kunstsilkefabrikken (Notodden)

Kunstsilkefabrikken på Kasinmoen på Notodden ble stiftet som et aksjeselskap 22. januar 1936. Fabrikken ble kalt KUFA på folkemunne, og hadde også denne forkortelsen i logoen.

Tegning av Kunstsilkefabrikken på Notodden i 1946. Fabrikken hadde ca. 9 000 kvadratmeter gulvflate.

Foto: Ukjent / Sætherskar, Johs. (red.), Det Norske Næringsliv 4, Telemark Fylkesleksikon, Bergen, 1949.

Historikk

KUFA, forkortelsen til Kunstsilkefabrikken på Notodden.

Foto: Ukjent / Sætherskar, Johs. (red.), Det Norske Næringsliv 4, Telemark Fylkesleksikon, Bergen, 1949.

Sementvarefabrikken til Raguel Bjarnason var utgangspunktet for Kunstsilkefabrikkens etablering i 1936. Sementfabrikken til Bjarnason hadde produsert kloakkrør, betongtrapper og takstein, men flyttet nå til Heddalsveien og fortsatte produksjonen i en mindre målestokk derifra. Kunstsilkefabrikken inviterte til aksjetegning for i alt 1,85 millioner i 1937. Blant aksjonærene var industrigrunder Sam Eyde og forretningsmannen Felix Hartmann. Selskapet, med direktør Arne Bergsvik og diplomingeniør Oscar Wahlberg i spissen, nådde ikke mer enn 1 million. Kunstsilkefabrikken fikk innvilget et statsgarantert lån på 500 000 kroner, og driften ble startet opp sommeren 1937. I løpet av få år sysselsatte fabrikken 150 arbeidere.

Det første produktet fabrikken prodserte var cellull. Interessen for dette produktet var heller laber, og allerede to år senere var cellull-anlegget demontert. Derimot ble kunstsilke med viskose som grunnmateriale en stor suksess. Fabrikken var en tid den eneste produsenten av kunstsilkegarn i landet. Viskose kom fra trevirke. Den ble ekstrudert inn i et syrebad bestående av m.a. svovel og kullstoff. Viskosefiber ble laget med en spinrette, som var en dyse med mange små hull. Om dette arbeidet forteller veteran Per Larsen til avisa Telen:

Da vi kom på kino lukta det så ille av oss at folk i salen sa: «Jøss, er det folk fra Silken her». Vi måtte kjøpe «Klorofyll» på apoteket fordi arbeidsmiljøet ga så dårlig ånde, slett ikke greit. Det hente at noen ble blåst på gangen om de røyka på doen og kasta fyrstikken i doen fordi avløpsvannet var så cella av gasser.

Bedriften leverte til hele den norske tekstilindustri inkludert veverier, trikotasjefabrikker, bånd- og lissefabrikker. Bedriften utviklet både matt og glatt garn. Ved igangsettelsen sommeren 1937 hadde anlegget en kapasitet på 400-500 kilo kunstsilkegarn per døgn. Kapasiteten økte til 1500 kilo per døgn på 1940-tallet.

Etter krigen vokste kunstsilkefabrikken raskt. Bedriften disponerte nær 8 000 kvadratmeter produksjonslokaler. Maskineriet var det mest moderne som kunne oppdrives og arbeidsstokken var kort tid etter krigen oppe i hele 480 ansatte. 51 av disse var funksjonærer. Utover på 1950-tallet økte arbeidsstyrken til mer enn 500 menn og kvinner. Arbeidsplassen var den desidert største kvinnearbeidsplassen på Notodden og var en foregangsbedrift på dette området.

Spinnerisalen laget et forferdelig leven. Dette var før hørselvern og HMS fikk fokus. Mange ble rammet. I spinneriet gikk hundrevis av spoler i full fart, og kvinnene hadde ansvaret for at trådene gikk som de skulle. Viskose var et svært anvendelig fiber og gav samme følelse som naturlige fiber. Det kunne erstatte silke, bomull, ull og lin. Fibrene lot seg lett farge. Viskosetøy var mykt, behagelig og absorberende. Tøyet isolerte kroppsvarme dårlig og gjorde det derfor ideelt for anvendelse i varmt og fuktig klima. På fargeriet ble garnet senket ned i store bad med farge, vendt og behandlet av de ansatte. Knut Etholm var fagsjefen og hadde dyktige medarbeidere med seg i laget. Dette var en kunst og et kritisk punkt fordi alt garnet skulle få lik farge. Fra fargeriet gikk garnet til store tørkeovner, videre til pakkeriet og derfra ut til kundene.

Arbeiderne ved Kunstsilkefabrikken på Notodden skipet fagforeningen Kunstsilkefabrikkens Arbeiderforening. De hadde mange tøffe kamper mot fabrikkens eier, skipsreder Lorentzen, som etter fagforeningens mening tok overskuddet fra fabrikken og førte det inn i shipping. Arbeiderne følte også de lå «himmelvis» under Tinfos og Hydro i lønn.

Sammen med Tele Silkeveveri lagde Kunstsilkefabrikken på Notodden drakter av kunstsilke for Snøggs gode fotballlag i 1939. Håkon Lien, som spilte på 39-laget, uttalte til Telen:

Klart vi så flotte ut og i media ble vi kalt silkegutta fra Notodden. [...] Problemet med silkadraktene var jo at kunstsilka ble iskald om høsten og i kaldt regnvær var de som fryseposer å regne. Ofte måtte vi bytte drakter i pausa.

Kunstsilkefabrikken ble drevet fram til 1966. Arvtakeren Platon ble etablert i 1959, og de to bedriftene ble slått sammen i 1966 med skipsreder Lorentzen som eier.

Kilder

• Sætherskar, Johs. (red.), Det Norske Næringsliv 4, Telemark Fylkesleksikon, Bergen, 1949. Digital utgave på bokhylla.

Eksterne kilder

• Fotoreportasje i Telen, Kunstsilkefabrikken/Platon - historiske fotografier, 2014.
• Hougen, Julius: «Eventyret om kunstsilken. Vi besøker den nye kunstsilkefabrikken på Notodden i Telemark», radioinnslag fra NRK, Notodden, 26. juni 1937. Digital utgave på bokhylla.

Videre lesning

• Høydal, Hallgrim: «'Fra tømmerstokk til silkeskurd', Kunstsilkefabrikken A/S - ein kvinnearbeidsplass», i Andersen, Aud Sandaaker (red.): Glimt fra arbeiderbevegelsens historie i Telemark: LO 100 år 1899-1999, Skien, 1999. Digital utgave på bokhylla.