Kvikne kobberverk

Kvikne kobberverk i dagens Rennebu kommune ble grunnlagt i 1630, og var det første større kobberverket i Norge. Det var i kongelig eie fram til 1653, og deretter i privat eie fram til nedleggelsen. Den kom offisielt i 1812, men helt fram til 1912 var det en viss drift der. Det ble tatt ut 6960 tonn garkobber fra omkring trekvart millioner tønner malm i løpet av denne tida.

Det første malmfunnet vi kjenner på Kvikne ble gjort av Gammel Nils i 1629, og det vakte raskt interesse i København. I 1677 ble drifta redusert etter at hovedgruva Gabes Gott raste sammen. Først rundt 1710 kom drifta i gang for fullt igjen. Verket ble da mekanisert med et vannhjul til steinheising, og det ble landets tredje største kobberverk etter Røros og Løkken. Det ble delt opp mellom seksten partseiere, med Abraham Dreyer som leder for partispantskapet. Rundt 1750 vokste kobberverkene Folldal og Selbu seg større enn Kvikne. I 1789 ble gruvene fylt av vann under Storofsen, og verket kom seg aldri riktig på fote etter dette. Dermed kom nedleggelsen i 1812, med sporadisk drift fram til 1912.

Det ble oppretta en rekke smeltehytter i området. Den eneste som står igjen finnes i Nåverdalen, og ble freda i 1959.

For gruvearbeiderne var Kvikne et spesielt farlig bergverk, fordi kobbermalmen inneholdt arsenkis. Denne er svært giftig, og påvirka arbeidernes helse.

Se også

Litteratur