Leksikon:Borgermester

Borgermester, betegnelse på byrådets, senere magistratens (se dette), formann. Etter tysk forbilde ble det etablert borgermesterstillinger i de større norske byene på 1400–1500-tallet, først sønnafjells, hvor det omtales borgermester i Oslo (1439) og Tønsberg (1444), Marstrand (1485), Sarpsborg (1489), Oddeval (1508), dernest nordafjells med Bergen (1528 eller 1536) og Trondheim (1549) og Stavanger 1558 (S. Grieg KLNM II sp. 162f.). Selve året for innføringen av borgermesterstillingene kjenner vi ikke. Det var vanligvis to borgermestere i byens råd, men det kunne også forekomme bare en om gangen.

Framveksten av borgermesterstillingene gjenspeiler byenes stadig sterkere preg av kommuner etter midten av 1300-tallet, da byrådet overtok mer og mer av byens indre styre til fortrengsel for kongelige tjenestemenn. Men til forskjell fra mange tyske byer som oppnådde stor grad av autonomi i forhold til fyrstemakten, bevarte de norske byrådene båndet til kongemakten. Knut Helle hevder således at «... den kongelige kontrollen (kommer særlig klart til uttrykk) ...i at byrådet i Bergen aldri i middelalderen fikk borgermestre som ledere. Det var kongens tjenestemenn, i første rekke lagmannen, som fungerte som rådsformenn.» (Bergen Bys Historie I s. 343.) Det var trolig kongen eller kongens representant (lensherren) som i kongens navn utnevnte rådmenn og godkjente borgermestervalg. Vi vet ellers ikke mye om borgermestertilsettingene før 1550.

Liksom bygdekommunen var den norske bykommunen kjennetegnet ved sitt relativt nære forhold til kongemakten, og inntil et stykke ut på 1500-tallet ser det ut til at det sosiale rekrutteringsgrunnlaget for de ledende posisjoner i by- og bygdekommunen også har vært mye den samme, nemlig et elitesjikt av bygdekakser/lavadel med sterke innbyrdes slektsbånd (se adel). (Men enkelte utenlandske navn forekommer også blant borgermestere og rådmenn i senmiddelalderen.) Fra dette sosiale sjiktet kom også de fleste lagmennene, og før reformasjonen medlemmene av domkapitlene, samt flere biskoper.

Borgermesteren var i den første tiden å betrakte som en borgerlig tillitsmann, og var kanskje, som Arnved Nedkvitne hevder, mye av en ærestittel for de best ansette medlemmene av byrådet (Oslo bys historie I s. 252). Men borgermesterstillingen fikk stadig større administrativ betydning utover 1500-tallet. Eldste borgermester har vanligvis ført tilsyn med byadministrasjonen, utstedt offentlige dokumenter på byens vegne, utnevnt lagrettemenn og registrert nykommere i byen. Mot slutten av 1500-tallet økte kongemaktens kontroll med bykommunen og ved innlemmelsen av byrådet i det kgl. embetsverk etter 1660 ble borgermesteren kgl. embetsmann. I flere av de mindre norske byene kom magistratsforretningene til å bli administrert av en borgermester, mens det i de større byene var et kollegium av borgermestere. Fra 1665 ble den eldste borgermester i stiftsbyene, en tid også i Fredrikstad og Skien, kalt for president (se dette). Med formannskapsloven av 1837 ble magistratens, og dermed borgermesterens, enestående stilling som byøvrighet betydelig svekket. Forholdet mellom statens og kommunens organer i byene forble imidlertid lenge noe uklare. Borgermesterstillingen ble omgjort til en rent kommunal stilling i 1921–22, da det også ble åpnet for å tilsette borgermester i de større landkommunene. I 1938 ble borgermesternavnet erstattet med rådmann. S.I.

Denne artikkelen, med evt. tilhørende illustrasjoner, er hentet fra Norsk historisk leksikon 2. utgave, 3. opplag (2004), og er beskyttet av opphavsrett. Den er publisert på lokalhistoriewiki.no etter avtale med Cappelen Damm Akademisk. Formateringen er tilpasset wikipublisering og forkortelser er skrevet helt ut, men teksten er ellers ikke endret i forhold til den trykte utgaven. Videre bruk av tekst eller illustrasjoner forutsetter avtale med Cappelen Damm Akademisk.