Formannskapslovene

Formannskapslovene var to lover som ble vedtatt i 14. januar 1837 og som gjaldt fra 1. januar 1838.

Det ble opprettet nye folkevalgte organer i henhold til disse lovene både i bygder og byer. Landet ble delt inn i formannskapsdistrikter, 355 på landet og 37 for byene. Ved siden av disse primærdistriktene ble det opprettet amtsformannskap som omfattet alle formannskapsdistriktene i et amt.

Loven

Forslaget om å innføre en formannskapslov kom i 1833 fra bonderepresentanten Jon G. Neergaard. Dette forslaget samlet 25 underskrifter og gikk ut på at hver kommune skulle styres av et formannskap ved svært vide fullmakter. Dette forslaget ble imidlertid nektet sanksjon av Kongen i statsråd. Loven var en del av et større program for bondekommunalisme, nemlig større lokalt selvstyre og overføring av makt fra byene og byborgere og overføring av skattebyrder fra herredene til byene.

Gjennom formannskap og representantskap fikk lokale, valgte representanter på landet bevilgende, forvaltende og kontrollerende myndighet i lokale saker.

I byene skulle forvaltningen derimot utøves av magistraten (embetsmann) ved siden av de folkevalgte. Videre gav lovene bestemmelser for styring av amtene gjennom amtsting.

Lovene la den kirkelige administrative inndelinga til grunn for organiseringen av lokalstyret. § 1 i "Lov om Formandskaber paa Landet" slo fast: "I ethvert Præstegjeld paa Landet skal være et Formandskab, der skal bestaae af Formænd fra ethvert af Præstegjeldets Kirkesogne".

Det var likevel to unntak fra prestegjeldsprinsippet. Dersom et prestegjeld var delt mellom to amt, "skal hver Deel deraf udgjøre et særskilt Formandskabsdistrict". Det andre unntaket var frivillig: Dersom tinglagsinndelinga var forskjellig fra prestegjeldsinndelinga, kunne sognet som tilhører et andet tinglag enn de andre soknene i prestegjeldet velge å utgjøre et eget formannskapsdistrikt. Dette var opp til flertallet av de stemmeberettigede i sognet å avgjøre. Resultatet av disse unntakene var det i 1838 ble etablert 355 formannskapsdistrikter selv om det bare fantes 320 prestegjeld. Besto et prestegjeld av flere sokn, skulle hvert av disse velge sine formenn og representanter.

Formannskapslovene av 1837 ble senere avløst av nye kommunelover av henholdsvis 1921, 1938 og 1954.

Utover 1800-tallet ble det vanlig å kalle formannskapene for herred, og på 1900-tallet ble kommune den mest vanlige betegnelsen.

Lovenes forhistorie

Grunnloven av 1814 medførte ingen forandringer i embetsmannsstyret i norske byer og bygder. Mangelen på lokalt selvstyre ble opplevd som et misforhold av nordmenn som nå skulle være et «fritt» folk.

Det var i første rekke bøndene som fremsatte krav om lokalt selvstyre. Inspirasjonen ble hentet både fra idealene som lå til grunn for den franske revolusjon og fra grunnlovens ånd.

Argumentene gikk i første rekke på at de som måtte bære kostnadene forbundet med lokale tiltak, også måtte styre dem. Dessuten var lokalkunnskapen og erfaringen langt større hos innbyggerne enn hos innflyttede embetsmenn.

Det utviklet seg til en hard politisk kamp. I 1833 brukte også kongen sin vetorett til å stoppe ny lovgivning på området. Men den 14. januar 1837 fikk Norge nye lover om formannskap på landet og i byene, formannskapslovene.

I ettertid er det sagt at det «... fantes på denne tid neppe noen europeisk stat, hvor det kommunale selvstyre var så vel organisert og gjennemført i så vid utstrekning som det ble i Norge ved lovene av 1837». (Johan Ernst Sars, Norges historie, bind IV).

Videre utvikling

Matrikkelloven som kom i 1853 innførte betegnelsene kommune (herred) og herad (nyn) til erstatning for formannskapsdistrikt.

100 år etter at formannskapslovene var innført (1936), var det 682 herreder (landkommuner) og 65 bykommuner i Norge. Blant byene hadde 43 status som kjøpstad og 22 som ladested.

Amtet

Allerede ved loven av 1837 fikk man «amtsformannskap.» Amtstinget, som det snart ble hetende, var sammensatt av alle ordførerene i alle kommunene i amtet.

• Fra 1850-tallet fikk Amtskommunene nye store oppgaver, som ansvar for sykehusene, de videregående skolene og veitilsynet i amtet.
• I 1919 endret amtstinget namn til fylkesting, men valgordninga til fylkestinget var i det vesentlige uendret fra fylkesdemokratiet ble innført i 1838 og fram til valget i 1964: Fylkestinget var sammensatt av ordførerne i herredskommunene.
• I 1961 fikk man en egen lov om fylkeskommuner. Fra 1963, da denne nye fylkeskommuneloven tok til å gjelde, kom også byene med i fylkeskommunen,

og fylkestingsrepresentantene var fra da av valgt av kommunestyrene.

• I 1976 ble direkte valg på fylkesting innført.
• I 1992 ble det vedtatt en felles lov for kommuner og –fylkeskommuner. Denne omtales ofte som kommuneloven.

Amtsinndeling 1837

• Smaalenenes amt
• Akershus amt
• Hedemarkens amt
• Kristians amt
• Buskeruds amt
• Jarlsberg og Larviks amt
• Bratsbergs amt
• Nedenes amt
• Lister og Mandals amt
• Stavanger amt
• Søndre Bergenhus amt
• Bergen amt
• Nordre Bergenhus amt
• Romsdals amt
• Søndre Trondhjems amt
• Nordre Trondhjems amt
• Nordlands amt
• Finmarkens amt

Amtsinndelingen besto i hovedtrekk uendret på hele 1800-tallet, bortsett fra:

• 1842: Kristiania amt skilles ut fra Akershus.
• 1866: Tromsø amt skilles ut fra Finmarkens.

Opprettelse av kommunalordningen ved formannskapslovene av 1837 gjorde at et nytt system ble bragt inn i den lokale statsforvaltning, med følger for amtmennenes virksomhet. De fikk nå oppgaver som tilsynsmenn for kommunene og ble dessuten også administrative ledere av amtskommunene. Heller ikke frigjøringen fra Sverige i 1905 førte til noen endring i distriktsforvaltningen i Norge. Bergen og Søndre Bergenhus fikk felles amtmann i 1907, men forble to amt. I 1918 kom loven om endring av rikets inndelingsnavn, og betegnelsen stift ble endret til bispedømme og amt til fylke. Stortinget drøftet inngående både hensiktmessigheten av betegnelsen fylke og de geografiske navn som skulle velges.

Amtsinndeling 1905 (Fylkesnavn fra 1814)

• Smaalenenes amt (Østfold)
• Akershus amt (Akershus)
• Kristiania amt (Kristiania, omdøpt til Oslo i 1925)
• Hedemarkens amt (Hedmark)
• Kristians amt (Oppland)
• Buskeruds amt (Buskerud)
• Jarlsberg og Larviks amt (Vestfold)
• Bratsbergs amt (Telemark)
• Nedenes amt (Aust-Agder)
• Lister og Mandals amt (Vest-Agder)
• Stavanger amt (Rogaland)
• Søndre Bergenhus amt (Hordaland)
• Bergen amt (Bergen)
• Nordre Bergenhus amt (Sogn og Fjordane)
• Romsdals amt (Møre, omdøpt til Møre og Romsdal i 1935)
• Søndre Trondhjems amt (Sør-Trøndelag)
• Nordre Trondhjems amt (Nord-Trøndelag)
• Nordlands amt (Nordland)
• Tromsø amt (Troms)
• Finmarkens amt (Finnmark)

Eksterne lenker

• Lov om Formandskaber paa Landet samt om Bestyrelsen af Districternes almindelige Commune-Anliggender (14. januar 1837), i Samling af Love, Tractater, Kundgjørelser, Resolutioner, Departementsskrivelser m.m., som siden 1814 ere udkomne (Bd. 2, 1827-1838), s. 428ff. Digital versjon på Nettbiblioteket
• ”Kommunesektorens finansiering fra 1837 til i dag” (fra Odin)
• ”Kommunal virksomhet - organisering innenfor kommunelovens system - gjeldende rett” (fra Odin)

---