Magistrat

Magistrat, ofte satt i bestemt form magistraten, var etter 1660 den vanlige betegnelse på byers styringsorgan, sammensatt av byrådet og borgermestrene. Innføringa av magistrater markerte en overgang fra en tidlig form for kommunalt selvstyre til et kommunalt embetsstyre som svarte til hvordan statsforvaltninga fungerte i enevoldstida.

Historie og organisering

De første byrådene i Norge går tilbake til andre halvdel av 1200-tallet. De besto av borgere som administrerte byen sammen med kongelige tjenestemenn. Ordninga ble formalisert i Magnus Lagabøtes bylov fra 1270-åra. Rundt midten av 1300-tallet fikk byrådet mer makt, på bekostning av de kongelige tjenestemennene. De ble gjerne dominert av de mest velstående borgerne. Gjaldkeren, som opprinnelig var en kongelig tjenestemann, ble underordna rådet. Fra 1346 fikk Oslos borgere sterk innflytelse ved tilsetting av ny gjaldker, og stillinga fikk navnet byfogd. Lagmannen var fra starten en del av byens administrasjon, men ble tidlig fjerna fra byrådet. Rundt midten av 1400-tallet kom han inn igjen. Sysselmannen, og senere lensherren, fikk gjennom senmiddelalderen stadig mindre innflytelse på byens administrasjon. Fra 1400-tallet fikk byrådet egne formannsverv i form av stillinga som borgermester.

Etter 1537 forsøkte de dansk-norske kongene å få mer kontroll med de norske byene. i 1619 fastslo Christian IV i sin bylov at lensherren skulle føre kontroll med byrådet. Samtidig ble borgerrepresentasjonen svekka. Da eneveldet ble innført i 1660 ble dette tatt et skritt videre, ved at rådet ble en del av det kongelige embetsverket og fikk navnet magistrat. Det ble også omtalt som 'underøvrighet', mens stiftamtmannen var 'overøvrighet'. En viss selvstendighet fra stiftamtmannen ble sikra ved at magistraten kunne henvende seg direkte til sentralmyndighetene i København dersom de var uenige med stiftamtmannen.

Alle medlemmer av magistraten ble tilsatt gjennom kongelig bestalling, oftest etter innstilling fra enten stiftamtmannen eller magistratens øvrige medlemmer. Antallet medlemmer varierte. Det var normalt to borgermestre, og fra 1619 måtte det være minst to. Antallet rådmenn, som var tittelen til de andre medlemmene, varierte fra fire og oppover, alt etter behov og lokal sedvane. En av borgermestrene fikk tittelen president, og leda magistratens arbeid. Størrelsen på byen betydde ikke nødvendigvis noe særlig for antallet rådmenn, og antallet medlemmer ble også redusert over tid flere steder. I 1774 hadde Christiania bare to rådmenn, og i mindre byer kunne det være bare byfogden som utgjorde magistraten. De rettslige oppgavene kunne også bli lagt til sorenskriveren i det omliggende distriktet.

I større byer hadde man også tjenestemenn som assisterte magistraten. Rådstueskriveren bevarte noe av sin tidligere selvstendighet, men fungerte i stor grad som medhjelper for magistraten. Det gjorde også hans sekretær, byskriveren. Også disse stillingene ble besatt gjennom kongelig bestalling. Lønna kunne være fast, men i mange tilfeller ble de lønna med skattefritak eller en andel av de offentlige inntektene.

Da innføring av magistrat førte til en svekking av borgerrepresentasjonen, ble det oppretta nye organer. Taksérborgerne deltok i skatteutlikninga, og la ofte press på magistraten på vegne av grupper som ikke var representert der. Borgerutvalg, ofte under navnet eligerte menn, var også vanlige. Man hadde også bymøter der saker ble drøfta i større forsamlinger. Borgervæpninga kunne også fungerer som et uoffisielt organ.

Mens styret på landsbygda ble omorganisert gjennom formannskapslovene av 1837, fortsatte magistraten å fungere i byene også etter dette. Først i 1917 ble alle magistrat- og rådstueskriverembeter vedatt avskaffa ved lov, og denne trådte i kraft i 1922. Borgermestertittelen ble brukt også etter dette, som tittel på en tilstatt kommunal tjenestemann. Først i 1938 ble også den tittelen avskaffa.

Arbeidsoppgaver og ansvarsområde

Magistraten var både et administrativt og et juridisk organ. Byrådene hadde fungert som domstol siden midddelalderen, og særlig var dette tydelig etter at lagmannen kom inn i byrådet igjen. Lagtingene eller lagmannsrettene oppsto som et samarbeid mellom lagmann og byråd. Men i 1607 trådte lagmannen igjen ut av byrådet, og byrådet skulle da dømme alene i første instans i byens saker. Denne nye domstolen ble kalt rådstueretten. Den ble avskaffa i 1797, men også etter dette hadde magistraten noen juridiske funksjoner, som brannretten og gjeldskommisjoner.

En del av magistratens ansvarsområde var de statlige oppgavene. Magistraten var ansvarlig for oppebørsel av skatt. De skulle også sikre at det var nok av alle fornødenheter i byen, og i garnisonsbyer skulle de skaffe husrom til soldatene. De hadde også ansvar for å ivareta andre statlige interesser i byen. Forskjellige kongelige tjenestemenn assisterte magistraten i disse oppgavene.

Det var også mange kommunale oppgaver. Magistraten kunne her selv tilsette tjenestefolk, som vektere, stadsmusikanter og kemnere. Disse ble lønna fra byens egen kasse. I samarbeid med byfogden skulle de sørge for sikkerhet for borgerne, og mot slutten av 1600-tallet ble det tilsatt politimestre for å hjelpe til med dette. Magistraten tildelte borgerskap og førte kontroll med handel. Det ble blant annet fastsatt priser på ulike varer, og man fastsatte normalvekt og -mål. Videre førte magistraten tilsyn med laugsvesenet. De enkelte medlemmer av magistraten satt også i forskjellige kommisjoner, som kirkeinspeksjonen. skoleinspeksjonen, havnekommisjonen og fattigkommisjonen. De administrerte også byens utmark.

De fleste medlemmer av magistraten var sentrale også i byens næringsliv.

Kilder og litteratur

• Magistrat i Norsk historisk leksikon.
• Magistrat på Wikipedia på bokmål og riksmål.
• Magistrat i Store norske leksikon.