Laugsvesen

Laugsvesenet var en ordning med profesjonsorganisasjoner for håndverkere i byene. De var ansvarlige for utdanning innen sine fag, gjennom læretid, svenne- og mesterprøver. De arbeida også for å sikre at de som tilhørte lauget hadde lokalt monopol på yrkene, og de sto sammen i konflikter med sentrale eller lokale myndigheter. I Europa går laugsvesenet tilbake til middelalderen, men med unntak av tyske laug i Bergen og noen få norske gilder eller laug var det først på 1500-tallet at de ble vanlige i Norge. Fra slutten på 1700-tallet begynte laugsvesenet å smuldre opp, og på 1800-tallet begynte myndighetene å aktivt begrense deres virke. Laugene ble, med ett unntak, oppløst ved lov i 1869.

Organisering og virkemåter

Laugene ble leda av oldermenn, som satt på åremål. De fikk hjelp av tillitsvalgte, som kvartalsmesteren og stykkmesteren. Blant mestrene var det en forholdsvis flat struktur, der oldermannen fungerte som først blant likemenn.

Det var gjerne ei grense for hvor mange mestre som kunne bli med i lauget, og hvor mange som kunne avlegge svenne- og mesterprøver. Slik begrensa man antallet håndverkere, for å sikre seg mot for mye intern konkurranse. I tillegg til antallsbegrensning ble det ofte lagt høye avgifter på medlemskap for nye medlemmer, og mesterstykket som krevdes kunne ha så høye materielle krav at en svenn ikke hadde råd til å gjennomføre det.

Når man først kom inn i lauget, skulle alle opptre solidarisk mot hverandre. Det var ikke lov å lokke drenger eller svenner fra andre laugsmedlemmer, og man kunne ikke ta på seg så mye arbeid at det ikke ble nok til de andre. Mange laug hadde et eget møtelokale, mens andre møtes hos oldermannen. Det var vanlig å ha fond til fordel for medlemmene, der man kunne få støtte ved sykdom eller fattigdom. Det var også vanlig å gi økonomisk støtte ved begravelser, og medlemmene var forventa å møte opp i begravelsene til sine kolleger. Svennene organiserte seg også i egne laug, om enn med langt mindre omfattende rettigheter, og disse sto i nær forbindelse med mesterlaugene.

Lauget skulle også stå sammen mot andre. De hadde lenge nokså omfattende rettigheter overfor de som «fuska i faget», ofte omtalt som bønhaser. De kunne for eksempel, i samarbeid med byens myndigheter, lovlig bryte seg inn hos ikke-medlemmer og beslaglegge verktøy og annet utstyr. Det er også kjent en rekke tilfeller der svenner og drenger ble sendt ut for å trakassere eller bruke vold mot ikke-medlemmer.

Lauget hadde en laugslade der arkiv og regnskap ble oppbevart. Denne hadde gjerne to låser, slik at oldermannen og laugspatronen måtte åpne den i fellesskap.

Laugene var i utgangspunktet bare åpne for menn. Når kvinner allikevel fikk et visst innpass var det via ektemannen, ettersom mange deltok i et felles famliieforetak. Det er også en del tilfeller der enker tok over sin manns virke, og da fikk kalle seg mester og ble laugsmedlem.

Utvikling over tid

De første laugene i Norge finner vi blant tyskerne i Bergen i middelalderen. Det kom også noen norske laug eller gilder i middelalderen, blant annet tre i Oslo og noen tre mesterlaug og et svennelaug som er nevnt i Bergen i 1293/1294. Men disse ser ikke ut til å være organisert helt etter vanlig mønster for laug, og kan ha vært mer uformelle sammenslutninger. Ved reformasjonen var det sju tyske laug i Bergen. De ble oppløst i 1559, og i løpet av 1560-åra ble det første virkelige norske lauget grunnlagt i Bergen. løpet av 1600- og 1700-tallet fikk de fleste byer flere laug.

Sentrale myndigheter var på 1500-tallet lite interessert i laugene, og overlot til lokale myndigheter å forholde seg til dem. Laugene lagde sine egne regler, kjent som laugsartikler eller laugskrå; de eldste vi kjenner er fra rundt 1600. Trolig var de utvikla i et visst samråd med lokale myndigheter. Først i 1614 kommer det første inngrepet fra sentrale myndigheter gjennom to reskripter som oppløste alle laug i Bergen og skredderlauget i Oslo. Bakgrunnen var at monopolet førte til for høye priser. Dette fikk ikke noen merkbar virkning, da laugene bare fortsatte mer eller mindre som før. I 1621 og 1622 kom det forordninger med noen prinsipper for laugsvesenet. Blant annet skulle lokale myndigheter regulere læretida, og mesterstykket ble avskaffa for å gjøre det lettere for nye medlemmer å få innpass. Videre skulle prisene settes av borgermester og byråd, ikke av lauget. Men heller ikke dette førte til noen særlig endring.

I 1681 og 1682 kom det nye forordninger, og denne gang ble de også fulgt opp. Det ble bestemt at oldermannen skulle velges av magistraten blant tre kandidater foreslått av lauget, og dette ble fulgt opp. Reglene for bedømmelse av mesterstykker ble også endra, og også dette ble fulgt. Det kom også et påbud om å begrense nye mestres utgifter, og dette ser det ut til at laugene i større grad overså. Magistraten skulle også kontrollere møtevirksomheten, men dette ble omgått gjennom hemmelige møter. Svennelaugene skulle oppløses. Dette punktet måtte myndighetene gi opp å få gjennom, og svennelaugene besto helt til 1869.

Laugenes virksomhet kom etter hvert stadig med tydelig i strid med myndighetenes næringspolitikk. I 1761 kom en regel om at det i byer uten laug var tillatt å drive håndverkervirksomhet for enhver som ville det. Det var egentlig ikke så dramatisk, ettersom det allerede var vanlig praksis – uten laug var det heller ikke noen som forsøkte å kontrollere virksomheten. Men omkring 1800 begynte myndighetene å komme med flere regler som skulle begrense laugenes makt. Håndverksloven av 1839 ble det første store vendepunktet. Da ble det forbudt å opprette nye laug, og de eksisterende skulle oppløses når den siste mesteren som var medlem i 1839 døde. Læretvangen ble oppheva, slik at det ikke lenger var et laugsmonopol på opplæringa i faget. På landsbygda, der laugene i utgangspunktet hadde hatt lite makt, ble det nå lovfesta at det var fritt fram til å drive med håndverkervirksomhet. Mesterstykket ble beholdt, men ved plakat av 1841 kom det nye forskrifter omkring både svenne- og mesterprøver.

I 1866 ble det vedtatt en lov om at alle eksisterende laug skulle oppløses innen utgangen av 1869. På grunn av gamle privilegier ble Bergens bakerlaug unntatt fra dette, og besto helt til 1894. Etter 1869 har det vært en rekke profesjonsforeninger som kaller seg laug, men det er da snakk om tradisjonsbaserte navn som ikke har noe juridisk innhold.

Kilder og litteratur

• Laugsvesen i Norsk historisk leksikon.
• Laug i Store norske leksikon.
• Laug på Wikipedia på bokmål og riksmål.