Leksikon:Fjerding

Fjerding, (norrønt fjórðungr, m., firedel)

I. Navn på territorielle inndelingsenheter av uvisst opphav og alder. Fjerdinger finnes over store deler av landet. Enkelte steder, som for eksempel i Jemtland, går fjerdinger trolig tilbake til førkristen tid. Det er sannsynliggjort at hele landskapet har vært delt inn i tinglag kalt fjerdinger, og at denne ordningen er eldre enn sogneinndelingen. Andre steder kan fjerdinger være av nyere dato; det kan ikke utelukkes at fjerdingnavnet enkelte steder har vært produktivt opp gjennom middelalder og inn i nyere tid.

For øvrig kan det mange steder være vanskelig å se hva fjerdinger måtte være firedeler av. I Eiker for eksempel finner vi seks fjerdinger, og Rogalandsfjerdingene har bestått av varierende antall skipreider (A. Steinnes: Styrings- og rettsskipnad i Sørvest-Noreg i mellomalderen). Andre steder igjen kan vi se at fjerdinger har vært underdelinger av skipreider, fylker eller herreder (G. Indrebø: Fjordung). Fjerdinger synes i middelalderen hovedsakelig å ha vært knyttet til rettsvesenet, i noen grad også til det lokale kirkeholdet.

Noe enhetlig landsomfattende fjerdingsystem har altså ikke eksistert, men Gulatingsloven regner for Vestlandets del med en tingordning basert på tre geografiske nivåer: lagtinget for hele området, regionale bygdelagsting og lokale bygdeting. Det er uvisst hvorvidt det virkelig fantes slike regionale bygdelagsting vestafjells i høymiddelalderen, men på 1400-, 1500- og 1600-tallet kan de observeres fra Rogaland i sør til Namdalen i nord, og de kalles dels fylkesting, dels fjerdingsting. Rogalandsfjerdingene, som er best dokumentert, besto av grupper av skipreider, og fjerdingstingene der kan betraktes som fellessesjoner av skipreideting. Fjerdingstingene ble særlig benyttet som møteplasser for lensøvrighet-bygdefolk, men de kunne også behandle interne bygdesaker. Dessuten hadde de et visst preg av å være representasjonsting i og med at de enkelte skipreidene stilte med utvalg av lagrettemenn. Hvor gamle de sørvestnorske fjerdingstingene er, vet vi ikke, men ordningen med regionale bygdelagsting kan på Nordvestlandet dokumenteres tidlig på 1400-tallet, og kan godt være enda eldre. (S. Imsen: Norsk bondekommunalisme II s. 62f. og s. 135ff.)

Østafjells er det først og fremst Eiker som kan vise til et relativt fast fjerdingssystem i nyere tid. Der tjente fjerdinger som oppebørselsdistrikter på 1600-tallet. Ellers gjenfinnes på 1600-tallet og senere eldre tiders fjerdinger først og fremst i sammensatte stedsnavn. Fjerdinger ble en tid på 1700- og 1800-tallet benyttet som betegnelse på skolekretser, eller entydig med rode (jf. rodemester).

II. I mål og vekt 1/4 av en større enhet, særlig tønne, mil, alen, skippund (s.d.). S.I.

Norsk historisk leksikon. Kultur og samfunn ca. 1500 – ca. 1800 Hovedside  | Forord  | Forkortelser  | Forfattere  | Artikler  | Kilder og litteratur

Denne artikkelen, med evt. tilhørende illustrasjoner, er hentet fra Norsk historisk leksikon 2. utgave, 3. opplag (2004), og er beskyttet av opphavsrett. Den er publisert på lokalhistoriewiki.no etter avtale med Cappelen Damm Akademisk. Formateringen er tilpasset wikipublisering og forkortelser er skrevet helt ut, men teksten er ellers ikke endret i forhold til den trykte utgaven. Videre bruk av tekst eller illustrasjoner forutsetter avtale med Cappelen Damm Akademisk.