Leksikon:Gårdklasser

Gårdklasser. Ved betaling av skatter og andre utlegg til staten kunne gårdene i eldre tid være inndelt i klasser. Fullgårdene (helgårdene) utgjorde øverste klasse, mens halvgårder og kvart-, fjerdings- eller ødegårder sto for tilsvarende brøkdeler av fullgårdssatsen. Halve ødegårder, rydningsplasser og tredingsgårder (se dette) forekom også som skatteklasser.

Systemet kan ha sitt opphav i det skattesystemet vi kjenner fra indre Østlandet (Opplandene), og som går tilbake til Håkon V’s tid (cirka 1300) og den skatten han introduserte der, vissøren (se dette). Vissøren ble utlignet på to skatteklasser: full­bøndene og einvirkene, som i jordebøker fra 1500-tallet er erstattet av fullgårder og halv­gårder. Fullbøndene var de best holdne bøndene, de som drev sine gårder med ekstra arbeidshjelp og som hadde jordegods attåt, mens einvirkene var de småbøndene som drev sine bruk stort sett ved egen arbeidskraft og en dreng alene. Disse kategoriene var imidlertid ikke spesielt østnorske. Vi finner denne tvedelingen av bøndene både i Gulatingsloven og i Frostatingsloven, og Hirdskråen fra cirka 1273 regner som normalt at offentlige byrder skal fordeles ulikt på fullbønder og einvirker (NglL II s.426). Det som altså var et landsomfattende system i høymiddelalderen, utviklet seg i og med omgjøringen av bondeklas­sene til gårdklasser til et spesifikt østnorsk eller sørnorsk system senest på 1500-tallet.

Østafjells ble de to gårdsklasser også anvendt ved de and­re jordeboksskattene, leidangen og foringen. Gårdsklassesystemet ble noe senere tatt i bruk ved utskriving av ekstraskatter, først bygningsskatten til Akershus fra 1593, som ble pålagt hele Østlandet og Agder. Her kom ødegårdene inn med kvart ytelse; de hadde da i noen tid stått som egen gruppe i landskatten, men der med halv ytelse. Også over det meste av Agder synes inndelingen i full- og halvgårder å ha vært kjent på forhånd.

Gårdklasseinndelingen ble utvidet til hele Sør-Norge med garnisonsskatten 1627, fulgt av båtsmannsskatten 1631 og offisersskatten 1640. Fra 1644 gikk alle disse inn i landskatten, «den store kontribusjon», som da ble lagt om til en gårdklasseskatt. På Østlandet og Agder kunne den historiske gårdklasseinndelingen legges til grunn (en del endringer ble riktignok foretatt). Ellers i landet måtte gårdklasser konstrueres, og det skjedde på skiftende grunnlag (se leilendingsskatt I og IV). Selv om denne utligningsmåten for landskatten ble forlatt i slutten av 1600-årene, hadde gårdklasser fortsatt viktige funksjoner.

Ved organiseringen av militærvesenet fra 1640-årene ble soldatlegdene, som hver skulle stille én soldat, sammensatt av skattegårder etter gårdklasseprinsippet. Det samme gjaldt en rekke mindre militærskatter; de mest langlivede var munderings- og utrednings- og standkvarterpengene. Fra 1768 ble de formelt lagt direkte på skylda; i praksis var dette de fleste steder skjedd lenge før, og soldat­legdene hadde fått sitt grunnlag tilsvarende end­ret.

Endelig var mange småavgifter til lokale formål i en del distrikter fordelt etter gårdklasser, for eksempel skrivertoll, skyss-skaffertoll, lensmanns- og klokkertoll. Her ble systemet lengst bevart, iallfall inn i forrige århundre. S.I./K.J.

Norsk historisk leksikon. Kultur og samfunn ca. 1500 – ca. 1800 Hovedside  | Forord  | Forkortelser  | Forfattere  | Artikler  | Kilder og litteratur

Denne artikkelen, med evt. tilhørende illustrasjoner, er hentet fra Norsk historisk leksikon 2. utgave, 3. opplag (2004), og er beskyttet av opphavsrett. Den er publisert på lokalhistoriewiki.no etter avtale med Cappelen Damm Akademisk. Formateringen er tilpasset wikipublisering og forkortelser er skrevet helt ut, men teksten er ellers ikke endret i forhold til den trykte utgaven. Videre bruk av tekst eller illustrasjoner forutsetter avtale med Cappelen Damm Akademisk.