Leksikon:Leilendingsskatt

Leilendingsskatt, betegnelse på hovedskatten på landbefolkningen, spesielt i tidsrommet 1646–1816 (offisiell fra 1671), men brukt også i tiden før 1644. I realiteten var leilendingsskatt hele tiden en misvisende betegnelse. Ordbruken skyldtes at leilendingsskatt ble oppfattet som et motstykke til odelsskatt (også misvisende, s.d.). I praksis måtte som regel også selveiere betale leilendingsskatt av den jorda de brukte selv (fast regel etter 1647).

I. Landskatt eller alminnelig skatt var fra 1620-årene og fram til 1643 den vanligste betegnelsen på hovedskatten. Ved siden av landskatt forekom ellers betegnelsen unionsskatt (s.d.), og i 1500-årene bl.a. landehjelp. Også brudeskatt, krigsstyr og annet var i virkeligheten det samme som landskatt.

Land­skatten ble innkrevd med års mellomrom på 1500-tallet, oftere etter 1600, og årlig eller flere ganger pr. år i tidsrommet 1623–1643. Ifølge skattebrevene skulle landskatten være en personskatt og betales med faste satser av hver «bonde», «leilending» eller liknende. Fra 1571 til 1623 var høyeste sats 1 daler, senere ble den ofte satt høyere. Det var forutsetningen at bøndene (oftest 10 og 10) skulle slås sammen i skattelegder, og at «den rike skulle hjelpe den fattige». Legdsinndelingen fikk ingen reell betydning, men i skattelistene er ofte bøndene ført opp i timannsgrupper. Etter hvert ble det foreskrevet særskilte, lavere skattetakster for en del grupper av bygdefolk.

I praksis ble landskatten utlignet etter varierende prinsipper. Bare på Vestlandet og i Nord-Norge hadde den et klart preg av personskatt. På Østlandet ble den dels utlignet pr. skattegård, dels etter prinsipper som kombinerte påbudet om utligning pr. bonde med utligning pr. skattegård: På en bruksdelt gård betalte bare én av oppsitterne full landskatt, de øvrige halv skatt («husmannsskatt»). Slik ble det også gjort på Agder, i det minste før 1639. Deretter skulle landskatten på Sørlandet betales med faste satser pr. landskyldenhet. I Trøndelag var utligning pr. bonde det vanlige.

II. Ved ordinans 20. mai 1644 (se HT 38 s. 216f.) opphevet stattholder Hannibal Sehested både den eldre landskatten og en del særskatter (bl.a. båtsmannsskatt, garnisonsskatt og offisersskatt, s.d.). I stedet ble det påbudt en svær kontribusjonsskatt, som over hele landet skulle utlignes etter gårdklassesystemet og betales med 12 rdlr. av fullgårder, 6 av halvgårder og 3 av ødegårder; hver mann «ved sjøkanten» skulle gi 8 rdlr. om fisket var godt, 4 dersom det var dårlig. Iøvrig ble det satt opp særskilte satser for andre kategorier bygdefolk (husmenn, håndverkere o.a.). Fra 1646 ble kontribusjonen satt ned til det halve.

Bare på Østlandet og Sørlandet, der det fantes en gammel inndeling i full- og halvgårder, ble gårdklasseprinsippet også anvendt i praksis. På Vestlandet ble kontribusjonen utlignet etter land­skylda, slik at det f.eks. av en skyld på 3 lauper smør ble betalt fullgårdsskatt (12 rdlr.), mens en bonde som brukte 4 lauper, måtte ut med 16 rdlr. Trøndelag sto i en mellomstilling: Landskylda dannet grunnlaget, slik at en bonde som brukte 2 spann (sjeldnere 1 eller 3 spann) jord eller mer, betalte fullgårdsskatt og de som brukte mindre, ga halv- eller ødegårdsskatt. Skatteenhetene her var enkeltbrukene. I Nord-Norge ble kontribusjonen en personskatt; fiskerbøndene skattet som fullgårdsmenn eller halvgårdsmenn avhengig av inntekten av fisket.

III. Skattebrev 2. juni 1647 (NRR VIII s. 503 f.) forsøkte å kombinere gårdklassesystemet med utligning etter skyld. Fremdeles skulle kontribusjonen, eller leilendingsskatten som nå ble den vanligste betegnelsen, betales som fullgårds-, halvgårdsskatt osv., men samtidig ble det angitt hvor stor skyld en skulle regne på en fullgård (normalt 2 skippund tunge, 4 huder, 2 lauper smør, 2 spann eller 4 våger fisk). Det som ennå var uklart, var om en gård på f.eks. 4 skippund tunge skulle gi dobbel fullgårdsskatt (12 rdlr.). Praksis var skiftende. På Østlandet ble det tatt i bruk utligningsregler som på en inntektsgivende måte kombinerte prinsippene om skyldbeskatning og gårdklassebeskatning: Tradisjonelle fullgårder som skyldte mindre enn fullgårds­målet, måtte likevel gi hel fullgårdsskatt, mens høytskyldende fullgårder (over 2 skippund tunge) i tillegg til klassesatsen måtte betale forhøyelsesskatt av den overskytende skylda. I landet for ­øvrig var utligning pr. skyldenhet det vanligste (3 rdlr. pr. laup, spann osv.).

Landskylda var likevel ikke noe godt utligningsgrunnlag. Temmelig likeverdige gårder i samme bygd kunne ha svært forskjellig skyld. Bakgrunnen var bl.a. at landskylda hadde falt ujevnt i senmiddelalderen, og at den ikke tok hensyn til tilliggelser som først hadde fått verdi i ­nyere tid (f.eks. sagfosser, sagtømmerskog).

Problemet ble i de følgende skattebrevene søkt løst ved hjelp av et økende antall særregler, blant annet om lokalt skiftende skattesatser pr. skyldenhet og lokalt skiftende skyldtakster for fullgård, halvgård osv. I årene 1663–67 var normaltaksten på fullgården 1 1/2 skippund tunge i Kristiania stift, 2 lauper smør i Stavanger og Bergens stift, 1 1/2 spann i Trondheims amt, 4 våger fisk i Nordlands amt og 6 våger fisk i Vardøhus amt. Innenfor hver landsdel var det lokale avvik.

Så lenge en måtte bygge på den gamle landskylda, som hadde festnet seg i senmiddelalderen, var det imidlertid uråd å få en skatteutligning som kunne virke rimelig. Gjennom matrikulerings­arbeidet i siste halvdel av 1660-årene ble grunn­laget lagt for en riktigere fordeling av skatte­byrden (jf. matrikkel), og fra og med 1668 forsvant gårdklassene som utligningsgrunnlag for leilendingsskatten; den ble heretter beregnet utelukkende på grunnlag av skylda (ev. en egen off. skatteskyld), helt til leilendingsskatten ble opphevet ved skattelov 1. juli 1816.

Fremdeles var det ulikheter distriktene imellom, for skattesatsene pr. skyldenhet var faste bare innenfor hver enkelt bygd, hvert enkelt fogderi eller hvert enkelt amt. De lokale avvik ble faktisk flere og flere en tid framover, men utpå 1700-tallet stabiliserte forholdene seg. Skatte­brevet for 1746, som ble gjeldende inntil 1802, gir satsene for de ulike distriktene (i hovedsak gjengitt i Heimen IX s. 172f.). Finnmark var fritatt for l. fra 1691.

Fra 1671 var høyeste skattesats pr. skippund tunge eller tilsvarende skyld 5 rdlr. Denne satsen sto uforandret inntil forordn. 1. okt. 1802, som opphevet en del eldre, særlige skatter og til gjengjeld forhøyet leilendingsskatt.

IV. Skattelov 1. juli 1816 opphevet leilendingsskatten og innførte en alminnelig landskatt, som skulle utgjøre 4/5 av hele statsskatten (1/5 kjøpstadsskatt). Av den nye landskatten skulle halvparten utlignes på landskylda etter forskriftene i skattebrevet for 1746, halvparten etter en særskilt verdiansettelse for jordbruk som var utført for å gi utligningsgrunnlag for jordavgiften 1802 (s.d.).

Landskatten og kjøpstadsskatten ble opphevet ved besl. 21. jan. 1837. H.W.

Norsk historisk leksikon. Kultur og samfunn ca. 1500 – ca. 1800 Hovedside  | Forord  | Forkortelser  | Forfattere  | Artikler  | Kilder og litteratur

Denne artikkelen, med evt. tilhørende illustrasjoner, er hentet fra Norsk historisk leksikon 2. utgave, 3. opplag (2004), og er beskyttet av opphavsrett. Den er publisert på lokalhistoriewiki.no etter avtale med Cappelen Damm Akademisk. Formateringen er tilpasset wikipublisering og forkortelser er skrevet helt ut, men teksten er ellers ikke endret i forhold til den trykte utgaven. Videre bruk av tekst eller illustrasjoner forutsetter avtale med Cappelen Damm Akademisk.