Leksikon:Høgstue

Høgstue.

I. Betegnelse på en toetasjes stuebygning (høgstuebygning) der både første og andre etasje hadde vanlig stueplan (oftest treroms- eller celleplan, jf. stuetyper), men hvor andre etasje var brukt hovedsakelig til gjesterom. Loftstue (s.d.) har til dels betegnet en annen hustype. Om oppstugu i Oppdal, se ramloftstue. ( P. Gjærder:­ ­Norske sove- og forrådshus s. 28 f .; H. Stigum: Byggeskikken i Eidsvoll s. 25f.)

II. Betegnelse på bestestua i 2. etasje. Også kalt oppåstue (Valdres), ivistog (Telemark). Jf. sal. H.W.

Norsk historisk leksikon. Kultur og samfunn ca. 1500 – ca. 1800 Hovedside  | Forord  | Forkortelser  | Forfattere  | Artikler  | Kilder og litteratur

Denne artikkelen, med evt. tilhørende illustrasjoner, er hentet fra Norsk historisk leksikon 2. utgave, 3. opplag (2004), og er beskyttet av opphavsrett. Den er publisert på lokalhistoriewiki.no etter avtale med Cappelen Damm Akademisk. Formateringen er tilpasset wikipublisering og forkortelser er skrevet helt ut, men teksten er ellers ikke endret i forhold til den trykte utgaven. Videre bruk av tekst eller illustrasjoner forutsetter avtale med Cappelen Damm Akademisk.