Leksikon:Rentekammeret

Rentekammeret eller renteriet, sto for oppebørsel og revisjon av statens inntekter og var dertil rikets hovedkasse. (Kongen hadde til langt ut på 1700-tallet en egen kasse, også kalt partikulærkammeret eller chatolkassen, hvor blant annet øresundtollen, tollen fra det nordafjelske Norge og enkelte andre offentlige inntekter ble innbetalt. Dertil kom flere spesialkasser.)

Rentekammeret ble fram til 1660 ledet av rikshovmesteren (jf. riksembetsmenn). Rentekammerets ekspedisjoner gikk gjennom kanselliet (s.d.). Hvordan myndighetsområdet ble fordelt mellom rikshovmester og kansler, er ikke kjent. Den daglige virksomhet i rentekammeret ble forestått av et varierende antall rentemestre (i den nærmeste tiden før 1660 3 stk.) samt en rekke underordnede renteskrivere.

I 1660 fikk rentekammeret status av selvstendig regjeringskollegium under navn av skattkammerkollegiet eller kammerkollegiet. Ved siden av riksskattemesteren, som skulle være president, besto kollegiet av flere assessorer, generalprokurøren (s.d.), generalfiskalen (s.d. – begge de sistnevnte embetene fikk etter hvert løsere tilknytning til rentekammeret, og ble på 1700-tallet knyttet til kanselliet; generalfiskalens oppgaver i rentekammeret ble fra 1700 overtatt av en kammeradvokat), en generalbokholder, to sekretærer og fire kasserere samt flere renteskrivere og kopister. Kammerkollegiet ble inndelt i fire kasser under ledelse av rentemestre: hoffetatens kasse, sjøetatens kasse, landstridskreftenes kasse og forrådskassen. Riksskattemesterembetet ble stående ubesatt etter Hannibal Sehesteds død i 1666. Etter den tid ble kollegiets saker referert for kongen i plenum. Imidlertid kunne kongen nedsette spesielle kommisjoner til å utgreie viktige finanssaker. Senere ble større kammersaker forelagt for geheimekonseilet (s.d.).

Fra 1679 ble kammerkollegiet omorganisert. Betegnelsen rentekammer kom igjen i bruk. En rentemester skulle stå i spissen for rentekammeret, som ble inndelt i kontorer, de fleste etter lokal ressort. (Dette kontorsystemet besto i hovedtrekkene unions¬tiden ut. Island og Færøyene hørte under det norske kontoret.) Kontorene ble ledet av renteskrivere. Fra 1690 skulle lederen av rentekammeret kalles overrentemester.

Samtidig med nyordningen i 1679 ble det opprettet en hovedkasse for hele riket, zahlkassen eller zahlkammeret, under ledelse av en overzahlmester (senere zahlkasserer). Overzahlmesteren skulle foreta utbetalinger etter anvisning fra de forskjellige kollegiene og motta rikets inntekter etter årlige oppgaver fra stiftamtstuene. Stiftamtstuenes oppgaver ble formidlet via rentekammeret, som også skulle drøfte budsjett med de enkelte kollegiene. (Noe samlet dansk-norsk statsbudsjett eksisterte imidlertid ikke i foreningstiden.) Zahlkassens regnskaper skulle revideres i rentekammeret. Finansstyret ble fra år 1700 delvis utskilt fra rentekammerets alminnelige forretninger og lagt under de tre øverste embetsmennene i kollegiet. Disse såkalte deputerte for finansene (en for de danske, en for de norske og en for hertugdømmenes finanser) skulle sammen med de øvrige medlemmene i kollegiet, som ble kalt utilforordnede, og som hovedsakelig virket som regnskapsdesisorer, lede rentekammeret som helhet. Når de deputerte fungerte som finansråd, skulle det såkalte assignasjonskontoret virke som sekretariat.

I 1719 ble rentekammerets alminnelige sekretariat reorganisert. Det ble delt i tre avdelinger, kammerkansellier, under ledelse av en dansk, en norsk og en tysk kammerkansellist. Kammerretten (se nedenfor) fikk snart egen sekretær som skulle motta alle supplikkene til rentekammeret, og de danske og norske kammerkanselliene ble derfor slått sammen. Fra 1721 ble tittelen kammerkansellist endret til kammersekretær.

Struensee-perioden i begynnelsen av 1770-årene medførte en omfattende omorganisering av finansstyret. Et nytt finanskollegium skulle ha den øverste ledelse av finansvesenet. Til finanskollegiet ble også de økonomiske sakene som hadde ligget til kanselliet henlagt, og likeledes generaltollkammerets og kommercekollegiets saker. Det reduserte rentekammeret ble delt i tre kamre som ble underordnet finanskollegiet. De tre kassene ble ledet av en deputert samt en rekke kommitterede, som skulle fungere som kontorsjefer i hvert av de departementer eller byråer som kamrene ble inndelt i. Departementene ble igjen delt mellom ekspedisjon og revisjon. Byråsjefene sto for ekspedisjonen, mens renteskriverne hadde revisjonen. For hvert kammer ble det innrettet et sekretariat. I 1773 ble rentekammeret gjenopprettet, stort sett i sin gamle skikkelse, selv om saksområdet var mer begrenset enn tidligere. Finanskollegiet fikk bestå, og finansvesenet var fra nå av definitivt utskilt fra rentekammeret. Men finanskollegiet fikk bare bestyrelsen av penge- og bankvesenet, og det skulle ledes av 1. deputerte i rentekammeret og 1. deputerte i generaltollkammeret, som også skulle stå for ledelsen av økonomi- og kommercekollegiet og bergverksdirektoriet. Kammerkanselliene ble gjenopprettet og de tre kamrene avskaffet. Som tidligere skulle det være et dansk-norsk kammerkanselli. Det fant deretter ikke sted noen vesentlige forandringer med rentekammeret før 1814.

Revisjon, oppebørsel og kassavesen hadde vært rentekammerets opprinnelige saksområde. Kassavesenet var blitt utskilt ved opprettelsen av zahlkammeret. Gjennom etableringen av finansrådet av 1700 og finanskollegiet fra 1771 var også finansvesenet blitt utskilt fra rentekammeret. Flere næringsveier var i tidens løp blitt overført fra kanselliets overoppsyn til rentekammeret. En del av disse ble imidlertid på 1700-tallet igjen lagt til spesielle side- eller underordnede næringskollegier som f.eks. bergverksdirektoriet fra 1773 (bergverkssakene tilbake til rentekammeret i 1791), og etableringen av generalpostembetet i 1711, generaløkonomi- og kommercekollegiet i 1735, generaltollkammeret i 1766, overskattedireksjonen i 1762, skattkammeret i 1769 og finanskassedireksjonen, som finanskollegiet skulle hete fra 1784, medførte ytterligere innskrenkning i rentekammerets saksområde. Men fortsatt hadde rentekammeret en sentral plassering i oppebørsels- og revisjonsvesenet, flere næringsområder var fortsatt under rentekammeret og dertil hadde rentekammeret ansvaret for folketellingene og den offisielle statistikk.

I tiden 1660–1771 var rentekammeret under navn av kammerretten domstol i første og siste instans i saker ang. kongens tilgodehavender eller andre rettmessige fordringer, og i saker vedr. oppebørselsbetjentenes embetsforhold. S.I.

Denne artikkelen, med evt. tilhørende illustrasjoner, er hentet fra Norsk historisk leksikon 2. utgave, 3. opplag (2004), og er beskyttet av opphavsrett. Den er publisert på lokalhistoriewiki.no etter avtale med Cappelen Damm Akademisk. Formateringen er tilpasset wikipublisering og forkortelser er skrevet helt ut, men teksten er ellers ikke endret i forhold til den trykte utgaven. Videre bruk av tekst eller illustrasjoner forutsetter avtale med Cappelen Damm Akademisk.