Leksikon:Riksembetene

Riksembetene var aristokratiets viktigste posisjoner i riksstyret under riksrådskonstitusjonalismen (s.d.). Liksom senmiddelalderens nordiske riksråd vokste fram av høymiddelalderens kongsråd, hadde riksembetene sitt opphav i tidligere hird- og hoffembeter.

Reaksjonen mot dronning Margaretas og Erik av Pommerns dominale unionsregime etter 1434 påskyndet denne utvikingen. For de nordiske riksrådene var målet å omdanne unionen til et løsere fellesskap samlet under et konstitusjonalistisk monarki og med betydelig selvstyre for de enkelte rikene under ledelse av sine respektive riksråd og med riksembetsmennene i spissen for riksstyret. Dette kan dokumenteres gjennom en rekke forfatningsutkast i 1430-årene, og ble først forsøkt realisert under Christoffer av Bayern i 1440-årene, og senere under vakansene 1448–50, 1481–83 og i 1512, skjønt allerede i 1481 synes de separatistiske tendensene å ha vunnet et overtak over de konstitusjonalistiske i Sverige.

Selv om utviklingen av riksembetene var et fellesnordisk fenomen i senmiddelalderen, kom de til å spille en langt mindre rolle i Norge enn i de andre nordiske land. Vi kan i grunnen bare tale om ett riksembete hos oss i denne perioden, nemlig drottseten, da de øvrige hirdembetene, så som stallare og merkesmann, forsvant allerede tidlig på 1300-talet. Drottseten, som ifølge Hirdskråen fra 1270-årene var et forholdsvis beskjedent hirdembete med ansvar for hirdens forpleining, fungerte fra 1320-årene som kongens stedfortreder når kongen selv ikke kunne forestå styret, som f.eks. mens Magnus Eriksson var umyndig (1323–32) eller da han i 1330-årene var på frierferd i Flandern. I egenskap av riksvikar framstår drottseten samtidig som riksrådsformann. Dette skjedde første gang i 1323 og siste gang fra 1439. Det er grunn til å tro at drottseteembetets sentrale plassering i Norge fra 1320-årene av skyldes svensk innflytelse. Embetet sto for øvrig ofte ubesatt.

Den siste norske drottseten, Sigurd Jonsson, som ble utnevnt av Erik av Pommern i 1439 (NglL 2. r. I s. 185ff.), må ha stått i embetet fram til Christoffer av Bayern ble valgt til norsk konge i 1442 (omtales som drottsete så sent som 8. feb. 1442, DN II nr. 747). Den samme Sigurd ble etter kong Christoffers død riksforstander og riksrådsformann (se eksempelvis DN I nr. 806, NglL 2. r. II s. 4 og s. 13), som i virkeligheten var den gamle drottsetestillingen med nytt navn. Når tittelen rikshovmester dukker opp i 1450-årene er det sikkert etter innflytelse fra Danmark. Vi kjenner bare to norske rikshovmestere før 1537: Hartvik Krummedike (1455–57) og Nils Henrikssøn Gyldenløve (1515–23), som vel nærmest må betraktes som titulær rikshovmester, ettersom han ble ustyrt med den fine tittelen da han sammen med erkebiskop Erik Valkendorf i 1515 ble sendt til Nederlandene for å forhandle om Christian II’s ekteskap med Isabella av Habsburg.

Til forskjell fra svenskene lyktes det aldri nordmennene å etablere noe institusjonelt grunnlag for et norsk riksrådsstyre, verken under unionsstridighetene i 1430-årene og Christoffer av Bayern (1442–48) eller etter 1450, og det enda Christian I’s norske valghåndfestning av 1449 siktet mot det. I stedet for en riksembetsmann var det erkebiskopen i Nidaros som etter 1450 kom til å fungere som riksrådsformann og riksvikar. Heller ikke den norske kansleren fikk den rollen i riksstyret han opprinnelig var tiltenkt.

Etter 1536/37 ble de danske riksembetenes myndighetsområde utvidet til også å gjelde Norge, og ettersom riksembetene ikke lenger skulle representere enkeltrikenes interesser innenfor unionen, ble de nå sett på som riksrådsaristokratiets viktigste middel til å kontrollere forvaltningen og påse at kongen overholdt forfatningen og de forpliktelsene han hadde påtatt seg ved kongevalget. (Jf. valghåndfestning.)

Riksembetene inntok altså en sentral plass i den danske forfatningen og var tillagt viktige oppgaver i det danske sentralstyret. I Christian III.s håndfestning av 1536 ble riksembetenes plass i forfatningen lovfestet. Bestemmelsen om riksembetene ble gjentatt i håndfestningene av 1559, 1596 og 1648. Håndfestningene vitner tydelig om riksembetenes dobbeltstilling som opprinnelig kongens embetsmenn og samtidig riksrådsrepresentanter i forvaltningen. Formelt sto det kongen fritt å utnevne riksembetsmenn, men det var samtidig bestemt at riksembetsmenn måtte være innfødt, av adel og ha sete i rådet. Riksembetsmennene skulle kontrollere kongemakten, men denne oppgaven ble vanskeliggjort ved at embetsmennene, som ofte også var lensherrer og dess¬uten hadde sine godseierinteresser å røkte, ikke alltid kunne være til stede ved hoffet. Heller ikke hadde riksembetene noe eget sekretariat, men var henvist til å bruke kanselliet, regjeringens eneste kontor.

Når det gjaldt de administrative oppgavene, var ikke de enkelte riksembetenes funksjonsområder klart avgrenset fra hverandre. Disse uklare kompetanseforholdene besto perioden ut. Maktforholdet konge-riksembetsmenn varierte mye. Mot slutten av Christian IV.s regjeringstid, da rådet/r. sto sterkt, ble kongen tvunget til store innrømmelser. Ved valget i 1648 måtte Frederik III gi avkall på kongens suverene rett til å utnevne riksembetsmenn: heretter skulle kongen være forpliktet til å utnevne en av tre foreslåtte kandidater til riksembetsmann. Enkelte embeter sto ofte ubesatt.

Riksembetene ble ikke opphevet ved forfatningsendringen i 1660. Kongen utnevnte endog flere riksembetsmenn i årene etter eneveldets innførelse. Men embetenes forfatningsrettslige basis forsvant i 1660. Etter reformene i forvaltningen kom riksembetsmennene til å presidere i de forskjellige kollegiene. Riksembetene forsvant etter hvert av seg selv. Lengst besto kanslerembetet som først opphørte å eksistere i 1730.

II. Omkring år 1500 regner man med tre danske riksembeter: rikshovmesteren, kansleren og riksmarsken. I 1576 ble riksadmiralen riksembetsmann, og så sent som i 1646 ble rikskanslerembetet opphøyet til et riksembete. Fordi rikskanslerembetet ble anerkjent som riksembete på et så sent tidspunkt, er det ikke behandlet i denne sammenhengen (se rikskansler).

Rikshovmesterembetet var det fornemste av disse embetene. Rikshovmesteren var en slags førsteminister og stedfortreder for kongen. Embetet, som vi møter for første gang i 1430-årene, kan betraktes som en fortsettelse av et tidligere prostembete som hadde stått ubesatt siden dronning Margaretas tid. Ved siden av sin framtredende konstitusjonelle stilling ble rikshovmesteren tillagt viktige administrative oppgaver, selv om hans plikter ikke var klart definert. På 1500-tallet og senere hadde han tidvis viktige oppgaver innenfor finansstyret. Etter hvert fikk han overtilsynet med rentekammeret (s.d.) og tollvesenet. Dessuten ser det ut til at han har hatt en viss innflytelse på utenrikspolitikken. Imidlertid var utenrikspolitikken et område av regjeringens virksomhet som i høy grad var unndratt konstitusjonell kontroll. (Jf. kanselliet.) Etter innføringen av eneveldet og de derpå følgende reformene i forvaltningen ble han leder for det nyopprettede statskollegiet (s.d.).

Kansleren. Fram til 1536 var det to kanslere i Danmark. Danmarks rikes øverste kansler, også kalt erkekansler, var nominell leder av kanselliet (s.d.). Han var alltid en biskop, vanligvis Roskildebispen, og hadde derfor liten anledning til å skjøtte sine kansleroppgaver. Det ble derfor tilsatt en mann som skulle forestå den daglige kanslerforretningen. Denne kansleren fikk tittelen kongens kansler. Som et fast embete møter vi det første gang i 1412. Etter reformasjonen ble kongens kansler den eneste kansleren, og embetet steg raskt i anseelse. Han rangerte nest etter rikshovmesteren og skulle være kongens stedfortreder når rikshovmesterembetet ikke var besatt. Fra nå av ble embetet alltid rekruttert fra riksrådsaristokratiet. Foruten sine kansleroppgaver hadde han periodevis viktige funksjoner innen lensadministrasjonen, kirkeadministrasjonen m.m. En tid var han leder av rentekammeret og kunne også pålegges politiske oppgaver.

Riksmarsken kom nest etter kansleren i rang. Riksmarskembetet hadde utviklet seg av middelalderens stallarembete. Marskens hovedoppgave var å være leder for det adelige militæroppbudet, samtidig som han var en slags nominell øverstbefalende for hæren. Imidlertid ble hans militære stilling betydelig svekket i tiden etter 1536. Faktisk lå store deler av hæren utenfor riksmarskens kontroll og funksjonsområde. Framveksten av leietropper og tradisjonelt ikke-adelige forsvarsgreiner bidro til denne utviklingen. Riksmarskens administrative oppgaver var mindre viktige enn for de andre embetsmennene. Hans oppgaver var svært vagt definert, og han ble aldri noen virkelig krigsminister. På den annen side fikk embetet økt betydning på 1600-tallet ved at riksmarsken ble adelens hovedtalsmann overfor kongen.

Riksadmiralen ble riksembetsmann etter at han allerede lenge hadde vært flåtens øverste leder. Hans forhold til flåten var svært likt riksmarskens forhold til hæren, men riksadmiralens embete var av en noe mer administrativ karakter. S.I.

Denne artikkelen, med evt. tilhørende illustrasjoner, er hentet fra Norsk historisk leksikon 2. utgave, 3. opplag (2004), og er beskyttet av opphavsrett. Den er publisert på lokalhistoriewiki.no etter avtale med Cappelen Damm Akademisk. Formateringen er tilpasset wikipublisering og forkortelser er skrevet helt ut, men teksten er ellers ikke endret i forhold til den trykte utgaven. Videre bruk av tekst eller illustrasjoner forutsetter avtale med Cappelen Damm Akademisk.