Leksikon:Sigill
Sigill (lat. sigillum, diminutiv av signum, segl). Brevseglet hadde opprinnelig funksjon som et av de rettslig bindende bevisene på et aktstykkes gyldighet. Sigillet var av voks og forbundet med dokumentet ved seglremmer. Bruk av sigill er kjent allerede i antikken, men først fra 1100-tallet kom det i bruk i Norden. Både organisasjoner og enkeltindivider, landskap og byer, kvinner og menn, adelige og uadelige, brukte sigill. Da papiret mot slutten av middelalderen tok til å erstatte pergamentet som brevmateriale, mistet sigillet – på grunn av sin tyngde – en del av sin betydning. (Sigill ble dog brukt langt opp i vår tid, men nå som forsegling.) Sigillets funksjon etter at papiret ble det vanligste brevmaterialet, ble erstattet av de såkalte papirsegl. Dette var segl som ble trykt i papir over underlagt voks. Fra 1500-årene ble voksen ofte erstattet med lakk. P.Ø.S.
 |
Norsk historisk leksikon. Kultur og samfunn ca. 1500 – ca. 1800 Hovedside | Forord | Forkortelser | Forfattere | Artikler | Kilder og litteratur |
 |
Denne artikkelen, med evt. tilhørende illustrasjoner, er hentet fra Norsk historisk leksikon 2. utgave, 3. opplag (2004), og er beskyttet av opphavsrett. Den er publisert på lokalhistoriewiki.no etter avtale med Cappelen Damm Akademisk. Formateringen er tilpasset wikipublisering og forkortelser er skrevet helt ut, men teksten er ellers ikke endret i forhold til den trykte utgaven. Videre bruk av tekst eller illustrasjoner forutsetter avtale med Cappelen Damm Akademisk. |