Metode
En lokalhistorikers metoder er de prinsippene han bruker for å stille de rette spørsmålene til kildematerialet og for å komme fram til hypoteser, teorier og konklusjoner. Kort sagt beskriver metode hvordan lokalhistorie utføres. Metode i lokalhistorie skiller seg ikke vesentlig fra metode i historiefaget for øvrig.
Arbeid med lokalhistorie
Den enkleste måten å arbeide på, som kanskje ikke egentlig er noen metode, er å sette sammen ubearbeidede opplysninger fra forskjellige kilder. Resultatet kan bli en grunnleggende oversikt, men den vil ofte være lite tilfredsstillende. Kanskje strider to eller flere opplysninger mot hverandre, eller vi sitter igjen med ubesvarte spørsmål av typen: «Slik var det altså, men hvorfor?»
Utfordringen er, i tillegg til å finne fram til kildene, å bruke dem på best mulig måte. Det innebærer at en må stille spørsmål til kildene, tolke og vurdere dem og veie dem mot hverandre. En gjennomgang av allmenn litteratur om det emnet en undersøker, vil her bidra. Forhåpentligvis danner dette grunnlag for å lage ei framstilling om det aktuelle emnet.
Kildekritikk
Tolking og vurdering av kildene, hver for seg og opp mot hverandre, går inn under kildekritikk. Lokalhistorikeren må undersøke i hvilken grad kildene er samtidige med hendelsene de beskriver, om de er av primær eller sekundær art, om de er tendensiøse osv.
Teoridannelse
Neste steg på veien for lokalhistorikeren er å danne seg teorier. På grunnlag av eksisterende litteratur eller en foreløpig gjennomgang av kildene setter en da opp hypoteser eller antagelser som en ønsker å teste mot kildematerialet. Hvis ei hypotese ikke stemmer med kildematerialet, må den forkastes. Om hypotesa består av flere ledd, kan noen bli bekreftet og noen bli motbevist av kildene. De sistnevnte leddene må da forkastes, og ei justert hypotese må settes opp.
Når en lokalhistoriker skal formulere hypoteser på grunnlag av eksisterende litteratur, er det viktig å være bevisst på hvilke områder litteraturen beskriver. Det kan være lite hensiktsmessig å lage seg hypoteser om giftermålsmønster i Nordfjord på bakgrunn av litteratur om giftermålsmønster i Østfold.
Tilbakeslutning
Tilbakeslutning, også omtalt som retrogressiv eller retrospektiv metode, går ut på å trekke slutninger om fenomener og samfunnsforhold i én tidsperiode på bakgrunn av kjente opplysninger om de samme fenomenene og samfunnsforholdene i andre, som regel senere, tidsperioder.
Professor Andreas Holmsen brukte retrospektiv metode da han, på bakgrunn av opplysninger om hvordan eiendomsretten til jorda i Norge fordelte seg mellom institusjoner og samfunnsgrupper i 1661, trakk slutninger om hvordan jorda var fordelt i middelalderen og helt tilbake til rikssamlinga. Holmsens konklusjoner har i senere tid møtt mye kritikk, noe som demonstrerer at man bør være varsom med å bruke tilbakeslutning som metode.
En grunnleggende forutsetning for å bruke tilbakeslutning som metode, er at fenomenet som skal granskes var meget stabilt og at tilbakeslutningene tar utgangspunkt i en periode der fenomenet er godt belyst fra før. I tilfellet med Holmsen og eiendomsretten til jorda har nyere forskning vist at det var store omskiftninger i jordfordelinga i tiåra før 1661. Perioden som det ble tatt utgangspunkt i var altså ikke godt nok undersøkt fra før, og det viste seg at fenomenet jordeiendomsfordeling var mer ustabilt enn tidligere antatt.
Slutninger fra taushet
Slutninger fra taushet, conclusio ex silentio, er mye benyttet. Når ingen gårder i Harran i Nord-Trøndelag er nevnt i tiendpengeskatten fra 1520-1521 og skattelista ellers synes å være temmelig fullstendig, er det rimelig å anta at bygda lå øde på dette tidspunktet. Verken tiendpengeskatten eller andre kilder sier dette direkte - vi trekker slutningen på bakgrunn av kildens taushet.
Slutninger fra taushet må brukes varsomt. En kan ikke uten videre anta at et hvert fenomen som kildene ikke forteller om, virkelig ikke fantes. For det første må mengden av kilder vurderes. Kan det tenkes at de kildene som fortalte om det en er ute etter, er gått tapt? En må også vurdere hvorvidt det er sannsynlig at fenomenet ville manifestere seg i kildene. I eksempelet med Harran er det ganske opplagt at eventuelle bønder der ville blitt skattlagt. Om vi derimot skulle komme over en reisebeskrivelse fra 1500-tallet, der noen av dagens gårder i det beskrevne området ikke nevnes, er det risikabelt å tro at de den gang lå øde. En kan ikke forutsette at en reisebeskrivelse nevner alle gårdene som de reisende passerte.
Litteratur
- Sandnes, Jørn: Handbok i lokalhistorie. Faget og metodene, Universitetsforlaget (1983).