Morgengave

Morgengave er en gave fra ektemann til hustru, tradisjonelt gitt på morgenen etter bryllupet. Tidligere var dette en viktig den av ekteskapsinngåelsen, og særlig viktig for de mer velstående. Morgengavens verdi ble da gjerne bestemt av størrelsen på medgiften, det konas familie ga til ektemannen. Morgengaven skulle være en sikkerhet dersom hun ble enke eller fraskilt. I dag er morgengaven av symbolsk art, og det har blitt vanlig at man utveksler morgengaver.

Det gammelnorske ordet for morgengave var mundr, og overlevering ble ansett som nødvendig for at ekteskapet skulle være gyldig. I Gulatingslova ble det satt en minsteverdi på 12 øre, men størrelsen skulle justeres opp i tråd med medgiften. Gaven ble hennes særeie, men falt tilbake til mannen dersom hun gikk fra ham uten gyldig grunn, eller dersom hun døde barnløs. Døde hun med levende barn, ble dette en del av deres morsarv.

Blant de rikeste, og ikke minst i fyrstelige familier, var det fra senmiddelalderen vanlig å skriftfeste ekteskapsavtaler, inkludert størrelsen på medgift og morgengave. Dronningenes morgengaver var gjerne inntektene av et len. Et eksempel på dette er at Blanca av Namur i 1335 fikk inntektene av Tønsberg fehirdsle da hun gifta seg med Magnus VII Eiriksson.

Ordningen med morgengave ble mindre viktig etter hvert som felleseie ble vanligere fra senmiddelalderen.

Morgengave ved trontiltredelse

Morgengave har også blitt brukt som navn på den gaven en monark tradisjonelt gir folket ved sin tiltredelse på tronen.

Oscar I ga Norge et eget orlogsflagg, lot riksvåpnene til de to landene bli like store i unionsvåpenet og ga Norge en egen kongekrone. Han endra også sin formelle tittel i Norge til 'Norges og Sveriges konge'; hans forgjengere hadde kalt seg 'Sveriges og Norges konge' i begge land. Karl IV planla å fjerne stattholdertittelen som morgengave, men etter press fra svenske politikere gjorde han det ikke. I stedet ble det Oscar II som avskaffa stattholdertittelen som sin morgengave til Norge.

Kilder og litteratur