Karl IV

Karl IV
Maths. Hansen (Stockholm) / Nasjonalbiblioteket
Personalia
Tittel:	Konge av Sverige og Norge
Regjeringstid:	1859–1872
Valgspråk:	Land skal med Lov bygges
Fødselsnavn:	Carl Ludvig Eugène
Fødselsdato:	3. mai 1826
Fødested:	Stockholm
Bortgang:	18. september 1872
Dødssted:	Malmö
Foreldre:	Oscar I og Josefine av Leuchtenberg
Ektefelle(r):	Louise av Nederland
Barn:	Lovisa Carl Oscar Vilhelm Fredrik

Karl IV (født 3. mai 1826, død 18. september 1872) var konge av Norge og Sverige (som Carl XV) fra 1859 til sin død.

Han var eldste sønn av Oscar I og Josefine av Leuchtenberg. I juni 1850 giftet han seg med Louise av Nederland. I juli samme år reiste de til Christiania og tilbrakte halvannen måned i Norge. Paret fikk tre barn. Datteren Louise ble Frederik VIII av Danmarks gemalinne. Gjennom henne var han Haakon VIIs morfar, og han var også mormors far til kronprinsesse Märtha. De to sønnene Carl Oscar Vilhelm og Fredrik døde begge som barn. Da Oscar I døde i 1859, overtok Karl tronen i begge riker.

Utdanning og personlighet

Karl IV var mer interessert i naturvitenskap, billedkunst og poesi enn i politikk. Han malte og skrev dikt, særlig dikt fra sagatiden. Kongen var også kjent som en levemann og kvinnebedårer. I barndommen fikk han en oppdragelse som var uvanlig for kongefamilier, med mye omsorg fra foreldrene. I utdanningen ble humaniora vektlagt, og han hadde lærere som filosofen Christopher Boström. Otto Aubert underviste ham i norsk. Etter et kort opphold ved Universitetet i Uppsala høsten 1844 reiste han til Norge, hvor han våren 1845 studerte ved Universitetet i Oslo under historikerne Rudolf Keyser og P.A. Munch.

Forholdet til Norge

Han ble en populær konge, ikke minst i Norge. Særlig hans uformelle væremåte høstet stor anerkjennelse her i landet.

Da Severin Løvenskiold gikk av som stattholder i 1855, ble kronprins Karl utnevnt til visekonge, noe som fra norsk side ble sett som en anerkjennelse av Norges likeverdige stilling i unionen. Han forsøkte bygge opp en støttegruppering i Norge, som kunne stå imot bondeopposisjonen på Stortinget og selvstendighetsfolkene i regjeringen med Jørgen Herman Vogt i spissen. Christian Birch-Reichenwald ble i dette en viktig støttespiller. Karl IV ønsket å revidere unionslovene, få en ny hærordning og anlegge jernbane. Bare det siste av punktene lyktes han med. I 1857 henla Stortinget et forsøk på å få en ny ordning for unionsforsvaret.

I september 1857 måtte Karl vende tilbake til Sverige, da Oscar Is langvarige sykdom hadde kommet så langt at kongen ikke selv kunne regjere lenger. Etter tiltredelsen som konge i 1859 fulgte kroning i Stockholm 3. mai 1860 og i Nidarosdomen 5. august samme år. Dette ble den første dronningkroningen i Norge siden 1299. Det var biskop i Christiania, Jens Lauritz Arup, som foretok kroningen.

I Norge fikk Birch-Reichenwald en ledende rolle i politikken. Stattholderembetet ble nå formelt opphevet, noe som ble godt mottatt. Riktignok var dette en symbolhandling, det hadde uansett ikke vært planer om å utnevne en ny stattholder. Men vedtaket i Stortinget om å fjerne stattholderembetet ble møtt med en langt kraftigere reaksjon i Sverige enn kongen hadde ventet. Svenskene mente at det krenket «den högre ställning som Henne [Sverige] i unionen tillkommer», en formulering som ikke falt i god jord i Norge. Kongen måtte gjøre retrett, men markerte sin mening ved å gi sanksjonsnektelsen i norsk statsråd i stedet for i felles statsråd. Stattholderstriden trekkes sjelden fram som en viktig punkt i forhold til unionsoppløsninga, men den utløste en del tanker som senere kom i full blomst gjennom andre saker.

Forsøk på å få gjennom en ny hærordning i Norge falt igjen sammen. I 1863 og 1866 forkasta Stortinget forslagene, og i 1868 måtte statsråd Harald Storm Wergeland gå av. Dette kan sees som parlamentarismens første seier i Norge, ifølge Halvdan Koht.

Til tross for at hans reformforsøk i Norge ikke førte fram var han livet gjennom godt likt av det norske folk, og blant politikere var man også oppmerksom på at kongen en rekke ganger hadde støttet norske krav men hadde blitt overkjørt av den svenske regjeringen.

Bortgang

Karl IV etterlot seg ingen mannlig arving. Hans bror Gustav hadde også gått bort, og det falt derfor på den tredje sønnen av Oscar I, Oscar II, å ta over tronen.

Selv regnet Karl IV sitt liv som bortkastet, og ønsket blant annet ingen store seremonier ved sin bortgang. Det skulle bare reises en enkel minnestein på graven, og det skulle ikke holdes taler i begravelsen. Dette ble ikke fulgt opp. Kongens popularitet førte til at det ble erklært landesorg, og i likhet med de andre medlemmene av den svenske kongefamilien ble han gravlagt i en prangende sarkofag i Riddarholmskyrkan i Stockholm.

Carl 15. gate i Tønsberg er oppkalt etter han.

Litteratur

• Langslet, Lars Roar: «Karl 4» i Norsk biografisk leksikon
• «Karl IV», Wikipedia

Forgjenger:  Oscar I

Konge av Sverige og Norge (1859–1872)

Etterfølger:  Oscar II