Stattholder

Fra lokalhistoriewiki.no
(Omdirigert fra Visekonge)
Hopp til navigering Hopp til søk

Stattholder (fra tysk Statthalter, «stedfortreder» ) var tittelen på den embetsmann som ledet en del av et rike på monarkens vegne. Tittelen Statholder ble i henhold til Grunnloven av 4. november 1814 brukt i unionstiden med Sverige. I svensk litteratur brukes ofte den svenske betegnelsen riksståthållare om stattholderne i Norge, men oversettelsen «Rigsstatholder» ble aldri brukt i Norge. Statholder ble brukt om de danske embetsholderne i perioden 15721771 og 18091814, og om regjeringens leder i perioden 1814–1873.

Danske stattholdere

Embetet ble oppretta i 1572, med Povel Huitfeldt som første stattholder. De fleste stattholdere ble også lensherrer i Akershus len, senere stiftamtmenn i Akershus stiftamt; fram til 1660 var stattholderembetet kombinert med Akershus len. I 1771 ble embetet nedlagt, men i 1809 måtte det vekkes til live igjen fordi forbindelsene mellom riksdelene var vanskelig å opprettholde under Napoleonskrigene. Det er også flere perioder mellom 1572 og 1771 hvor det tok lang tid fra en stattholders avgang til utnevnelsen av den neste.

Fra 1667 var stattholderen også president i Overhoffretten. I perioder kunne han også fungere som kommanderende general.

Hvilken autoritet en stattholder hadde, var sterkt personavhengig. Enkelte kunne utøve betydelig myndighet, mens andre fungerte mer som den første blant likemenn i kollegiet av lensherrer/amtmenn. Enkelte stattholdere oppholdt seg lite i Norge, og det kunne da bli utnevnt en visestattholder som var bosatt i Christiania.

Christian August, stattholder 1809-1810, iført generalsuniform

Stattholdere under unionen med Sverige

Stattholder 1827-1829, Baltzar von Platen malt av den svenske kunstneren Johan Gustaf Sandberg (1782–1854)
Foto: Nationalmuseum, Stockholm

I Grunnloven av 4. november 1814 ble det bestemt at lederen for den norske regjeringen i Kongens fravær skulle ha tittelen Statholder. Han var også øverstkommanderende for det norske forsvar. Begge disse posisjoner gikk tilbake til Kongen når han var i Norge. Grunnloven av 4. november 1814 ga også Kongen rett til å beskikke enten kronprinsen eller kronprinsens eldste sønn som visekonge i Norge. Visekongeembetet var i funksjon bare i kortere perioder. Stattholderen skulle bo i Christiania.

I perioder hvor det var en kongelig som innehadde stattholderembetet, brukte man tittelen visekonge.

Utdypende artikkel: Stattholderstriden

De første årene var det svensker som ble satt inn i embetet, men protester mot dette førte til at det ikke ble utnevnt noen stattholder mellom 1829 og 1836. Herman Wedel Jarlsberg ble deretter utnevnt som første nordmann i embetet. Fra 1856 ble embetet stående ubesatt, og i 1873 ble det formelt avskaffet. Dette var resultatet av en lengre strid mellom Stortinget og den svenske regjeringen og kongen. Stortinget krevde nedleggelse av embetet i 1859, men Oscar I nektet å sanksjonere lovforslaget. Dermed ble den første store unionskrisen, stattholderstriden, utløst.

Litteratur


Førstestatsråder/stattholdere/visekonger 1814–73

førstestatsråd Haxthausen (1814) • førstestatsråd Rosenkrantz (1814) • stattholder Essen (18141816) • visekonge kronprins Karl Johan (1816) • stattholder Mörner (18161818) • stattholder Sandels (18181824) • visekonge kronprins Oscar (1824) • stattholder Sandels (18241827) • stattholder Platen (18271829) • førstestatsråd Collett (1829-1833) • visekonge kronprins Oscar (1833) • førstestatsråd Collett (1833-1836) • stattholder Wedel Jarlsberg (1836-1840) • førstestatsråd Krog (1840-1841) • stattholder Løvenskiold (1841-1856) • førstestatsråd Vogt (1856-1857) • visekonge kronprins Karl (1857) • førstestatsråd Vogt (1857-1858) • førstestatsråd Petersen (1858-1861) • førstestatsråd Stang (1861-1873) • Embetet opphørt, statsminister innført i 1873 etter Stattholderstriden.