Motstandsarbeid i Finnemarka
Motstandsbevegelsen benyttet Finnemarka fra de første dagene etter den tyske invasjonen i Norge 9. april 1940. Området ble et viktig område for norsk motstandsbevegelse. Det startet med opplæring i kart og kompass av motstandslystne karer, og mange benyttet skauen til fysisk trening. Grunnstammen av motstandsfolk besto etter hvert av veltrente og skauvante menn, da rekrutteringen stort sett ble foretatt blant idrettsutøvere og speidere.
Opptakten til den virkelig organiserte motstandsbevegelsen i marka startet i april 1943 etter at et engelsk fly slapp to Linge-karer og containere med våpen over Breiliflaka. Karene skulle ligge blant annet i Finnemarka og utdanne underordnet befal for Milorg i Drammen. Med seg hadde de også betydelige mengder instruksjonsmateriell. Etter kurset i Drammen, ble utstyret båret videre innover i marka, og man innså etter hvert at om man skulle møte fienden mann mot mann på tilnærmet likefot, måtte det skikkelige våpen til. Det lille man hadde, ville ikke duge. Man visste også at tyskerne ikke ønsket å møte nordmenn i skogsgerilja. Og marka lå der og ga fine skjulesteder, lagringsplasser, transportveier og oppmarsjområder.
Mobilisering og nekt
Da krigslykken snudde seg for tyskerne på Østfronten (Russland), ble det bestemt at de tre årsklassene 1921-23 skulle mobiliseres. Men hjemmefrontens ledelse kom nazistenes planer i forkjøpet, og alle gutter i den aktuelle alder ble bedt om å sabotere innkallingen og gå i dekning for å unngå å ble tatt med tvang. Dermed rykket guttene inn i marka hvor mange var godt kjent fra tidligere. Hytter ble tatt i bruk, og barhytter og andre enkle krypinn etablert i baklier og andre bortgjemte steder hvor det var vanskelig å bli oppdaget.
Celleliv
Etter hvert ble Milorg i stand til å organisere den illegale cellevirksomheten, og det skulle avgis ukentlig rapport over virksomheten. Hensikten med cellene var mottak av slipp fra fly, bygging av gjemmesteder for våpen og mat, bygging av spesielle stillinger for seinere bruk, kondisjons- og utholdenhetstrening, opplæring til instruktører i geriljateknikk og våpenbruk samt utdanning i spesialferdigheter som eksempelvis radiotelegrafi.
Bakgrunnen for opprettelsen av cellene var de alliertes invasjon i Normandie. Hjemmefronten skulle forberedes på innsats for å hindre tyske mottrekk, og en viktig oppgave var å avverge tyske ødeleggelsesaksjoner under en eventuell tilbaketrekning. Ved en eventuell alliert invasjon i Vest-Norge skulle eliten innen hjemmestyrkene falle tyskerne i ryggen.
En celleforlegning skulle helst bestå av tre hytter med tre mann i hver, og hyttene skulle ligge i cirka 100 meters avstand fra hverandre. Herfra skulle det være forholdsvis langt til neste leir. To av leirene i Nedre Eiker var Svarthavna og Solbergfjellet. Men tyskerne oppdaget etter hvert virksomheten i marka, og aktiviteten tok slutt før den kom ordentlig i gang.
Slipp på Kampen på Krokstadskauen
Vinteren 1944 ble det imidlertid klart for slipp av våpen fra engelske fly. Til dette trengtes det slipplag på bakken til å ta seg av containerne når de kom dalende i fallskjerm etter å ha blitt sluppet i lav høyde.
Lørdag før palmesøndag, 1. april i 1944 ble det gjort klart for slipp på plass D 3, ved Steinmyr på Kampen nordvest for Vrangla. Karene som betjente denne slipplassen hadde først tilhold på Themtestua ved Ulevann, og flyttet etter at særmeldingen om slipp kom til Odd Båslands hytte ved samme vann. Karen gikk i posisjon til avtalt tid. Ved midnatt tordnet det tungt lastede flyet presist innover myrdraget. Slippet forløp vellykket, men av de 12 containerne og 6 pakkene var en skjerm ikke til å finne igjen. Letingen ble intensiv, da man var redd for at påskeskiløpere skulle finne den, og tirsdag kveld ble skjermen funnet. Den lå over tretoppene ned mot Dypingen, hvor den var meget synlig for eventuelle tyske speiderfly, kalt "Storken" (Fiessler Storch). Flyet hadde vært over stedet, men tydeligvis ikke sett noe. Skjermene med last ble så gravd ned på slipplassen, men uvedkommende fikk snusen i slippet. Milorg fikk beskjed, og lasten måtte flyttes. Containerne ble senket i Vrangla, og innholdet gjemt i ei ur ved Langvannet. En del av lasta ble fraktet til byen fordi Oslo-gjengen hadde part i den. Det var bare mulig å ta imot slipp i månelyse netter i den mørke årstiden, derfor gikk hele sommeren fram til 15. september før det var klart for neste slipp.
Melding kom om ett fly, muligens to. Slipplaget lå på Båslands hytte. I nattemørket gjorde de seg klar på Kampen, og blinket i overensstemmelse med instruksjonen. Men flyet kom inn fra feil retning, på tvers av den langtrukne plassen. Deretter krysset det, gjorde en stor sving og kom på ny på tvers fra den andre kanten. Karene blinket, flyet gjorde en lang sving og kom riktig inn og slapp lasten. Imidlertid var det dårlig presisjon, slik at lasten ble sluppet for seint og mesteparten forsvant utover nordhellinga mot Glitre. Så gikk det noen minutter før man hørte ny flydur, dette måtte være det andre flyet de halvveis var lovet. På plass igjen med lyktene, men også dette flyet kom feil inn. Og da flyet kom inn i lav høyde så man at det var tysk. Antagelig hadde det fulgt etter det engelske. Innsamlingen av containerne gikk sakte på grunn av den store spredningen, og flere skjermer hadde hengt seg opp i tretopper. Disse var lett synlige for de tyske speiderflyene som kom inn over området så fort det ble lyst, og som antagelig ledet en tysk SS-styrke fra forlegningen i Vikersund fram mot slipplassen. Tyskerne kom fram utpå dagen, og slipplaget trakk seg vekk. Ledelsen fikk via kurér forespørsel om man kunne forsøke å erobre tilbake containerne, og svaret var at kamp skulle bare opptas i ytterste nødsfall og/eller når sjansen for et heldig resultat var den aller største. Nå ble muligheten vurdert som den aller beste, og på både Nedre og Øvre Eiker ble det mobilisert i all hast. Aksjonen skulle finne sted i ly av kveldsmørket. Våpen og ammunisjon skulle tas fra et lager på Mjøndalsskauen, og mobiliseringssted var Dypildsbrua. Hokksundgjengen kom på plass tidlig, Mjøndalsgjengen kom 2-3 timer over tiden fordi de ikke hadde funnet lageret. Dette medførte at de vel 60 mann bare hadde til disposisjon noe over 20 Stenguns, 4 Brenguns, 2 Mills håndgranater, 5 pistoler og lite ammunisjon. Likevel var ordren Mjøndalsgjengen hadde med seg at aksjonen skulle gjennomføres. Møtestedet var på en kolle nord for Grauten på Kattåsen, og da unnsetningsstyrken betydelig forsinket kom fram, fant den ikke slipplaget. Det hadde returnert til Ulevannsdemningen og videre til Lampetjern. Gruppene omgikk hverandre. Vakter ble satt ut på Grauten, og grupper ble sendt ut på leting etter slipplaget mens tyskerne holdt på med planløs skyting, muligens med slippbyttet? Det var en vanskelig situasjon for nordmennene, og styrken ble trukket tilbake til vestsiden av Kattåsen. På formiddagen kom det ordre om stopp fra ledelsen, styrken skulle ta seg usett ned til bygda. Fire gutter med hver sin Stengun skulle dekke retretten. Gruppa ble delt inn i lag med minst én kjentmann i hvert, og skulle returnere via ulike ruter. Våpnene ble samlet og fraktet til et revehi ved Steinsprett ved Årbogen.
Noen skulle skrive rapport, og våpnene stues bort. Etter hvert ble det kjent at slipplaget på Lampetjern bare hadde fått gjemt unna 4 containere. Hva hadde tyskerne så funnet? Disse samt de åtte og de fire pakkene? Noen dager senere ble et par fruer og en mann utrustet for bærtur, og disse fant containerne der de ble forlatt liggende i ei myrsump tildekket med mose. Våpnene ble senere brakt til bygds, og i de trange tidene var da dette tilskuddet bedre enn ikke noe. Dette ble forøvrig siste slipp på Kampen, da de senere fly ikke nådde fram. Slippaktiviteten pågikk imidlertid andre steder i marka helt til krigens aller siste dager. Ved slipplassen ved Steinmyr på Kampen er det satt opp minneplate på en stein.
Under en rast under oppsettingen av minneplata ble det oppdaget flere rustne slaggstykker fra en fordums jernvinne, så der har det vært tilgang til myrmalm.
Det kan også nevnes at sørøst i Kulperåsen nordøst for Kulpermyra finnes rester av ei hytte og containere.
Kilder
- Basert på artikkel av Anne Gallefos Wollertsen (2001) på nettsida www.eikerarkiv.no
- Finnemarka, Bjarne Røgeberg, red., 1982
- Finnemarka II, Bjarne Røgeberg, red., 2001
- Muntlig kilde: Per Grande