Muntlig historie

Muntlig historie (eller Oral history) brukes noe forvirrende både om det faglige interessefeltet, den historiefaglige metoden og om produktet som blir skapt når man "driver med" muntlig historie. Muntlig historie beskrives ofte som noe nær en metode for historiefaglig arbeid: man intervjuer enkeltmennesker om deres personlige erfaringer – for å få tak i menneskets egen livshistorie og/eller deres opplevelser av enkeltfenomener. Men muntlig historie innebærer ofte mer enn det.

For mange historikere innebærer muntlig historie en mer grunnleggende streben mot en mer demokratisk historieskriving, der flere stemmer får være med. Dette gjelder særlig historikere, folklorister og etnologer som har vært opptatt av arbeiderkultur, kvinnekultur, innvandringshistorie, sosial historie og andre felt og grupper som har vært opplevd som marginale eller stemmeløse på den ene eller andre måten. Muntlige kilder er til tider helt nødvendige når man studerer ikke-hegemoniske grupper, altså samfunnsgrupper som ikke har sosial, økonomisk eller kulturell posisjon til å bli hørt i ordinære kilder (for eksempel grupper av faktiske eller praktiske analfabeter, barn, kvinner, syke eller andre som i mange historiske epoker ikke har kommet til orde i samfunnsdebatten). I tillegg til å være en metode, er muntlig historie derfor også et tverrfaglig forskningsfelt og en bevegelse.

Historiefaget gjorde et midlertidig hopp inn i det skriftliges verden i det tjuende århundre. Ideen om at muntlige kilder måtte betraktes som i beste fall utfyllende eller illustrerende til de «egentlige» kildene (underforstått de skriftlige og materielle) bredde om seg, og har vært vanskelig å komme bort fra seinere. Fra denne posisjonen blir muntlige kilder i verste fall betraktet som ubrukelige eller anekdotiske.

Historikeren Edvard Bull d. y. var en tidlig foregangsmann for historie skrevet nedenfra i Norge, og samlet allerede på 1950- og 60- tallet inn arbeideres minner. Doktoravhandlingen hans fra 1958, Arbeidermiljø under det industrielle gjennombrudd, tok i bruk materiale Bull hadde skapt gjennom innsamling av muntlige kilder. Bull skriver blant annet at

(...) arbeiderbevegelsen er (...) i regelen sett fra de sentrale organisasjonsinstansenes synspunkt, som en landsomfattende enhet. De lokale variasjonene i arbeidernes politiske og organisasjonsmessige holdning har kommet lite fram og er enda mindre blitt forklart. Dette henger sammen med at de vanlige arbeiderne sjøl, deres dagligliv og deres samfunnsforhold, stort sett har ligget urørt av forskningen.

Inspirert av blant annet Bull, har minneinnsamlinger av forskjellige typer vært sentrale i blant annet historielagsbevegelsens arbeid i etterkrigstida. Et eksempel på det er de store «Minneoppgaver for eldre» som ble arrangert i Norge i 1964, 1981 og 1995-1996.

Se også

• Muntlige kilder
• Kommuniserte minner
• Personlige minner

Eksterne ressurser

• "What is oral history" på History matters - et amerikansk nettsted for bla a minneinnsamling

Kilder

• Bull, Edvard 1958: Arbeidermiljø under det industrielle gjennombrudd : tre norske industristrøk, Norsk folkemuseum
• Portelli, Alessandro (1991): The death of Luigi Trastavulli and other stories. Form and meaning in oral history, State University of New York Press, Albany
• Slettan, Dagfinn 1984: «Muntlig historie og arbeidslivsforskning» i: Historie nedenfra. Festskrift til Edvard Bull på 70-årsdagen, Universitetsforlaget
• Slettan, Dagfinn (1994): Minner og kulturhistorie. Teoretiske perspektiver, Nr. 4 i skriftserie fra Historisk Institutt, Trondheim
• Thor, Malin (2006): «Analys av muntliga källor i form av levnadsberättelser – Eller är det möjligt att skriva en demokratisk historia?» ss 41-51, i: Hansson, Lars og Thor, Malin: Muntlig historia, Studentlitteratur, Lund