Nasjonalromantikken

Nasjonalromantikken var den dominerende retningen innen kunst og kultur i Norden fra et stykke ut i første til et stykke ut i andre halvdel av 1800-tallet. Den kjennetegnes av at nasjonale særuttrykk skal prege det man skaper. I Norge betydde dette at man særlig så til vikingtida og middelalderen for å finne inspirasjon. Det landlige, bondekulturen, ble framelsket, fordi bondebefolkningen i langt større grad enn byborgerne hadde tatt vare på gamle norske verdier gjennom unionstida.

Omkring 1840 kom det et gjennombrudd i den nasjonalromantiske diktningen, musikken og bildekunsten. Innen historieforskningen ble det er sterkt fokus på den nasjonale arven, noe som blant annet førte til økt innsats for å dokumentere og bevare kulturminner. Fortidsminneforeningen ble stiftet i 1844, og tiltrakk seg blant annet mange studenter som ønsket å bidra til å gjenskape og bevare et idealisert bilde av det gamle Norge.

Et av de siste uttrykkene for nasjonalromantikken var dragestilen, som kom mot slutten av 1800-tallet og var særlig hentet fra stavkirkene. Den fikk ikke noen særlig stor oppslutning, og man begynte å finne nye uttrykk. Den nasjonale nybarokken begynte å ta over, og til tross for at lite gjensyn med nasjonalromantikken i årene rundt 1905 vant nybarokken snart fram som rådende retning. ' Et spesielt uttrykk for nasjonalromantikken var den nasjonalromantiske rekonstruksjon. Her rekonstruerte man bygninger og gjenstander fra middelalderen ved hjelp av fraser hentet fra andre steder. Et eksempel på dette er Gol stavkirke på Norsk Folkemuseum, som hadde blitt sterkt ødelagt under nedriving og flytting, og som ble gjenskap ved at man lånte elementer, stilmessige fraser, fra blant annet Borgund stavkirke og kombinerte dette med det man hadde av levninger og bygningstekniske bevis. Resultatet er ofte noe som er svært ulikt originalen, men som tilfredsstilte samtiden syn på hvordan fortidas bygninger og gjenstander burde se ut.

Kilder

• Nasjonalromantikk i Store norske leksikon