Nikolai Vikan
Hans Martin Nikolai Vikan (født 1. oktober 1876 i Vikan i Vesterålen, død 16. juli 1961 i Skårvågen i Vesterålen), bedre kjent som Nikolai Vikan, var en stor fisker gjennom mange år. Han er kjent for sine bidrag til næringslivet i Bø og for sin påvirkning på fiskeyrke i Vesterålen, som resulterte i Kongens fortjenestemedalje i sølv i 1947.
Oppvekst
Nikolai Vikan ble født 1. oktober 1876 i Vikan til foreldrene Hans Didriksen og frue Marie. Han hadde to søsken, Jensine og Angelica, der førstnevnte var bosatt i Vadsø og siste i Amerika. Han var født ved sjøen og dermed skilte hans oppvekst seg ikke fra det som var vanlig blant gutter på den tiden.[1] Fra han var unggutt av ble han eksponert til havet og han viste tidlig tegn til å kunne beherske seg selv ute på sjøen. Nikolai rodde sitt første vinterfiske utenfor Straumsjøen da han var tretten år gammel. I fembøringen ble han sett på som en sterk og fullgod person, tross sin unge alder.[1] En fisker på denne tiden ble vurdert etter styrke og yteevne, og på grunn av dette fikk han stor respekt av mannskapet.
Nikolai hadde ingen ordinær skolegang. Klasserom og skolebenk ble byttet ut med åpent hav, tungt arbeid og en vilje til å lære. Ute på havet var det nødvendig å holde hode kaldt og handle på refleks. På denne tiden kunne unødvendig bruk av tid resultere i forlis. Nikolai lære dermed tidlig å håndtere både båt og redskap. Da han ble av myndig alder dro han ned til Bergen for å levere tørrfisk, med stilling som bestmann om bord. Det skulle ikke gå lange tiden etter denne turen før han gikk til innkjøp av sin egen båt.[1]
Liv og virke
Familieliv
Da Nikolai var atten år gammel kjøpte han halve Vikangården av sin far. Gården ligger ytterst ute i Straumsjøen med høye fjell på hver side og havet rett ut. Her bygde han sitt hjem sammen med sin kone, Hilda. Hun kom opprinnelig fra Gryllefjord i Senja. De giftet seg i 1898 og fikk til sammen fem gutter og åtte jenter. I følge barnebarnet var Nikolai en streng, men god far.[2]Alle ungene skulle bidra i arbeid rundt om på gården, men han lå ikke på latsiden av den grunn. Kjent for sin sterke og varme personlighet og gjestfrihet har navnet Nikolai Vikan blitt et begrep som er kjent i hele Bø.
Et liv som fisker
Nikolai kjøpte en listerbåt med seilføring i en alder av tretten år. Denne skulle han betjene i to år før han gikk sammen med en partner og kjøpte en seilkutter. Skipet fikk navnet «Måsen» og var en avansert båt for ytre Vesterålen.[1] Med denne båten dro de sørover på høstfiske til Titran. Her skulle en 23 år gammel Nikolai og mannskapet hans møte en voldsom storm som resulterte i over hundre dødsfall. Nikolai og mannskapet overlevde Titranulykken, men det satte sine spor hos dem alle. I dagene etterpå gjorde Nikolai seg tilgjengelig for å få de døde menneskene opp av vannet.
Hans andre båt het «Kvalen». På en tur i Gryllefjord for å drive linefiske møtte han på en Lofotværing som hadde montert motor på båten sin. Nikolai så raskt verdien av motoren og gikk til innkjøp av en egen som han fikk montert på i Trondheim. Tilbake i Bø ble han en av de første til å drive med garnfiske fra en motorbåt.[1]Dette revolusjonerte fiske og kort tid etter hadde enhver fisker motor i sin båt.
Hans siste båt, «Sopen», ble kjøpt i 1914. Båten var 46 fot lang med en 20 hestekrefters motor. Båten var enda utrustet med seil da motoren ikke var helt pålitelig enda. Med denne båten drev han fiske fra Haugesund i sør til grensen mot Russland i nord.[1]Sopen fikk ny motor i 1938 som ga økt ytelse og trygghet. Nikolai kjente sjeldent på frykt som sjømann og følte seg hjemme på havet. Det var ikke mange sjømenn som kjente kysten sånn som han. Han satte strenge krav til mannskapet og seg selv.
I krigsårene trosset Nikolai tyske ordre. Skip som lå i de norske havnene var under tysk kommando. Det tyske inntoget i Vesterålen var nokså mildt, men havet utenfor var sterkt bevoktet av tyske ubåter og undervannsminer. I 1944 var det begynt å bli magert med mat i bygda. Da bestemte Nikolai seg for å dra ut på sjøen for å dra fiske.[1]I Ytteregga lå de med slukte lanterner til båten var full av storsei. Da båten returnerte til Straumsjøen hadde ryktet spredt seg og mange måtte dra tomhendt derfra. To år senere la Nikolai opp som fisker og ga båten videre til sin eldste sønn, Hjalmar.
Vikanveien
På trettitallet startet Nikolai arbeidet med å lage vei ut til Vikan. Veien er laget med ren hånd og muskelkraft fra mennesker. Nikolai var en sterk mann og det kom til syne under arbeidet. Han måtte få smidd et eget spett da han bøyde og ødela de andre, og selv dette tålte ikke hans rå kraft.[1]Nikolai og hjelperne hans hugget, løftet og rullet stein for hånd. Det ble boret hull i fjellveggen for å plassere dynamitt og det ble brukt stubbebrytere for å hjelpe til med å flytte på de største steinene.[2] Veien er enda i bruk den dag i dag for etterkommerne og turglade folk. Veien bærer preg av å være fra 30-tallet og må ha jevnlig vedlikehold. Vikanveien er også et populært reisemål for kongelige, da Dronning Sonja har blitt observert gående langs veien.
Småbruker
Etter Nikolai la opp som fisker drev han og kona et lite småbruk ute i Vikan. Her hadde de noen sauer, et par kyr og noen høner. Nikolai drev også et spinneri for Arna Fabrikker i Bergen.[2]Han tok imot ull fra gårdbrukerne i Bø og tilbake fikk dem ullgarn og ulltøy. Nikolai levde et aktivt liv og gjorde sitt på næringslivet helt frem til dagen han gikk bort 16. juli 1961.
Kongens fortjenestemedalje
Nikolai Vikan mottok 15. april 1947 Kongens fortjenestemedalje i sølv for sin jobb som fisker gjennom flere tiår.[2]Nikolai ble sett på som en pioner innenfor fiskeri og havbruk ved å være en av de første til å ta i bruk motorbåt. Han viste også stor vilje og mot under krigsårene.