lokalhistoriewiki.no

Ove Henrik Wangensteen

Ove Henrik Wangensteen (født 17. februar 1735, død 9. april 1788) var fut på Nedre Romerike 1764-1788. Han bodde på Øvre Vilberg i Sørum, og bygde den store hovedbygningen som fortsatt står på garden.

Virke

 
Hovedbygningen på Øvre Wilberg.
Foto: Halvor Vreim (1938)

Wangensteen ble født på Leirsund i Skedsmo, og var sønn av sakfører Jens Wangensteen (1696-1756) og Gjertrud Marie f. Leuning (1704-1790). Farfaren Ove Ovesen Wangensteen hadde vært sokneprest i Vang i Valdres, og var den første til å ta Wangensteen som slektsnavn. Familien bodde først i Skedsmo, og senere i Høland. Wangensteen ble cand.jur. fra Universitetet i København i 1759, og fikk amtsbevilling som prokurator i Akershus. Han var siden konstituert sorenskriver og fut, og overhoffsrettprokurator. I 1764 ble han så fut på Nedre Romerike, i en alder av 29 år. I 1766 kjøpte han garden Rudsberget i Rælingen, som hadde vært futegard i mange år, og flyttet dit med familien. Allerede året før hadde han imidlertid også kjøpt garden Øvre Vilberg i Sørum, som også hadde lange tradisjoner som embetsmannsgard: Faren til Wangensteen hadde i ungdommen vært i tjeneste hos sorenskriver Hans Wexelsen (1682-1730), som bodde her. Wangensteen bygde den store, staselige hovedbygningen som stadig står på garden, den ble ferdig senest 1773, og familien flyttet hit.[1]

En gang i 1780-åra var det strid om tienden av garden Lille Huseby i Blaker mellom Wangensteen og soknepresten i Aurskog, Peder Jakobsen Maar (1725-1794). Kanselliet bestemte at presten skulle ha den, og i den sammenhengen skrev Wangensteen til amtet at «Det var ilde om hr. Maar, fordi han sniige sig frem i Faareklæder, skulle tillades at gribe og adsprede et Onde som Frelseren selv har raadet at vogte sig for.»[2]

Wangensteen satt i futeembetet til han døde i 1788. Enka Margrete Wangensteen fortsatte å bruke Øvre Vilberg til hun døde i 1806, og etter det tok sønnen Jens Johannes Wangensteen over.

Wangensteen om moralen på Nedre Romerike

I 1777 spurte amtet futene om hvordan det stod til med moralen i sine distrikter. Noe av det de spesielt ville vite om, var hva som kunne gjøres for å hindre «unge menneskers sammenleie i uthusene». Wangensteen sendte et langt svar:

Her i Provstiet og Fogderiet har man før ikke formærket noen U-orden i denne Post saa at Forargelsen er ej kommen herfra. De saakaldte Fjøsgielder ere nesten alle Stæder afskaffede, hvilke dog havde baade sin Nytte og sine smaa Omstændigheder, hvor Sædvanen var ond og Moralen ikke lærtes noget Tydelig.

Imidlertid var det en del «umoral» som foregikk også på de nedre Romeriksbygdene:

Kommer her undertiden et saakaldet Uægde Barn til verden i Sommer- eller Høst-Tiden, da troes det visst at være hiemmegiort, nemlig i Indhusene. Derimod har Sommeren en anden Beskaffenhed, thi paa den Tid er der Huus i hver Busk for Folk og Fæ, fra det største til det mindste Kræ, ja Mennesker og alle Huusdyr paa Landet indtil Mus og Rotter inclusive opholde sig da for det meste ude paa Marken og i Udhuusene baade Nat og Dag. Under den store Hvælving og Dække leve enhver som de vil, men naar Viljen er Præpareret god, Lasterne afskyelige og Dyden kjær formedelst Lærdom og Moral, saa maa dette blive den stærkeste Gjenstand for et saadant befrygtende Onde. I øvrigt kan ikke Geistlige eller Verdslige, ja ikke Paven selv foreskrive andre eller bedre Love i henseende til denne Materie end de man haver naar de tillige appliceres ret, og lad være at Naturen gaar over Optugtelsen, gode Lærdomme og Exempler, kortelig det kommer an paa Lærerne, Officererne og Øvrigheden. Thi disse bør være som Lys for den menige Hob ligesom de gamle skal gaa de unge fore med godt Exempel. Huus-Tugten skal være den bedste, men den kan slaa Feil. Saaledes har jeg kjendt en Mand som af Nidkierhed hver Nat patroullerede i alle Huuse for at se hvorledes Folkene hvikede, og en anden som selv af puure Forsigtighed passede paa Fjøsgielderne, begge havde den Skjæbne at de fleste Piger hos dem bleve besvangrede, og den sidste ble endelig af et Antal Skieløbere drevet af Fe-Huuset, hvor han siden aldri kom om Natten.

Han var åpenbart noe pessimistisk til at dette ville endre seg, og brukte et lettere nedsettende ordspråk til å illustrere dette:

Den Høne er ond at vogte som ude vil værpe, efter Ordsproget, og saaledes blive det i flere Tilfælde vanskeligt at forebygge alle ting.

Wangensteen avsluttet med å peke på noen forskjeller mellom prestegjelda:

De årlige Tabeller over fødte og døde viser en underlig Forskjel paa Districterne som man neppe kan begribe. Thi ofte seer man at i Hr. Niels’s Menighed fødtes flere U-ægte Børen end i Hr. Christens, ihvorvel den første ideligen og ivrigen prædiker imod Lasterne, men den sidste ikkun sjelden.[3]

Hr. Niels må være Niels Høegh, som var sokneprest i Skedsmo 1772-1806.

Familie

Wangensteen ble gift i 1759 med Margrete Hansdatter Bue (1740-1806) fra Nordre Svindal i Fet. Se Horgen 1991, side 283. De fikk seks barn:

  1. Gjertrud, født 1760, gift 1783 med enkemann Paul Christophersen Holby, som var sokneprest i Vardal, senere i Fet.
  2. Anna, født 1761, gift 1784 med postmester John Andreas Messel i Christiania.
  3. Jens Johannes, 1766-1837, overtok garden etter faren og ble valgt som valgmann i valget til Riksforsamlinga 1814 i Sørum. Han ble gift i 1804 med Katarine Stranger Schjelderup, og de fikk tre barn.
  4. Kirsten Margrete, født 1767, gift 1792 med enkemann Johan Michael Keyser, sokneprest og senere biskop i Kristiansand.
  5. Hellene, 1775-1776.
  6. Ovidia, 1775-1776.

Fotnoter

  1. ↑ Horgen, side 357-358 og 362. Både 1771 og 1773 er angitt som året da bygningen ble tatt i bruk. Det er ikke kjent nøyaktig når familien flyttet hit, men det var tidlig i 1770-åra.
  2. ↑ Lillevold 1968, side 218. Lillevold viser her til «Innkomne saker pk. 60 legg 3». Se også Lillevold 1963, side 561.
  3. ↑ Lillevold 1968, side 240-241. Lillevold viser til «Innkomne saker pk. 48 legg 3».

Litteratur

Hentet fra «https://lokalhistoriewiki.no/index.php?title=Ove_Henrik_Wangensteen&oldid=2116097»