Parlamentarisme
Parlamentarisme er en politisk styreform hvor en regjering eller et annet utøvende politisk organ sitter så lenge flertallet i nasjonalforsamlingen/den folkevalgte forsamlingen tillater dette. Dette står som et alternativ til en statsskikk som baserer seg på maktfordelingsprinsippet. I Norge har det vært slik parlamentarisk styreform siden 1884 som følge av statsrådssaken, og det uttrykkes gjennom at regjeringen må ha Stortingets tillit.
Fylker og kommuner kan også ha parlamentarisme, da innebærer dette at et byråd står ansvarlig overfor et kommunestyre. Dette ble innført allerede i 1986 i Oslo kommune gjennom et unntak i kommuneloven. I 1992 ble denne loven endret slik at andre kommuner og fylker har innført slik lokal og regional parlamentarisme.
I Norge praktiseres en såkalt negativ parlamentarisme, som innebærer at en regjering, fylkesråd eller byråd kan dannes uten at det må ligget et tillitsvotum fra Stortingets, fylkesrådets eller kommunestyrets side, men at regjeringen/fylkesrådet/byrådet må gå av dersom disse får et mistillitsvotum mot seg. Slike mistillitsvotum kan rettes mot hele kollegiet eller enkeltmedlemer av dette.
Storting/regjering
Statsrådssaken
Utdypende artikkel: statsrådssaken
Statsrådssaken dreide seg om å gi adgang for sttatsrådene til å møte i Stortinget, slik at de blant annet kunne bli stilt spørsmål, og at Stortinget slik sett kunne ytre seg om saker som lå hos den utøvende makt, og i sin konsekvens kunne ytre mistillit til enkeltstatsråder eller hele regjeringen som kollegium. Statsrådssaken har ofte blitt framstilt gjennom en personifisering av kampen mellom flertallsleder Johan Sverdrup på Stortinget mot statsminister Frederik Stang i regjeringen.
I en slik situasjon ville regjeringen bli avhengig av støtte fra et flertall på Stortinget i enkeltsaker, ikke slik situasjonen da var, at Stortinget kun kunne føre sin innflytelse gjennom lovgivning og budsjettene, i tråd med maktfordelingsprinsippet. Saken handlet i bunn og grunn om Norge skulle ha en parlamentarisk statsskikk eller en statsskikk basert på maktfordelingsprinsippet.
Kongen og regjeringen ønsket derfor ikke å bli involvert i Stortingets arbeid. Dette var en grunnlovssak som ble nektet sanksjon av kongen i 1872. På grunn av noen tekstlige endringer i forslaget ble det oppfattet som nytt da det kom opp igjen i 1874 og vedtatt uendret i 1877.
Saken ble da koblet til det uavklarte spørsmålet om kongen hadde absolutt veto i grunnlovssaker eller bare utsettende veto. På Stortinget i 1880 hadde venstresiden stor majoritet og vedtok statsrådssaken for tredje gang, og kongen nektet igjen sanksjon. Stortinget vedtok så med stort flertall at saken var gjeldende lov. Regjering og Storting sto steilt mot hverandre med de to skarpskodde og dyktige juristene Stang og Sverdrup som ledere på hver sin side.
Midt oppe i striden gikk Frederik Stang av som statsminister i 1880, svekket i sin helse, trett, skuffet og sjokkert over vedtaket i Stortinget. Kongen utnevnte da 11. oktober 1880 Christian Selmers ministerium.
Riksrettssaken
Stortingsvalget i 1882 førte til at venstresiden kom styrket tilbake, og Johan Sverdrup var dens ubestridte leder. Nå var majoriteten så stor at opposisjonen kunne besette tilstrekkelig med plasser i Lagtinget til å anlegge sak for riksretten og samtidig være sikre på vinne rettssaken. Sakens innhold ble utformet i 1883, og kjennelsen falt 1. mars 1884. Her ble hele Christian Selmers ministerium fradømt sine embeter, bortsett fra marineminister Jacob Lerche Johansen, finansminister Christian Schweigaard og kirkeminister Nils Hertzberg.
Kongen bøyde seg for dommen, men prøvde å finne ny statsminister og utnevnte Christian Schweigaard (som ikke hadde blitt dømt i riksrettsaken) som ny statsminister i det såkalte Aprilministeriet. Denne regjeringen ble den siste embetsmannsregjeringen, og opptrådte famlende og usikkert overfor Stortinget etter at det hadde blitt nye og ikke helt klare spilleregler. Allerede 31. mai meddelte Schweigaard kong Oscar II at han ønsket å gå av.
Da verken Ole Jacob Broch eller Ole Richter fikk dannet ny regjering, måtte kongen vende seg 23. juni til flertallets leder i Stortinget, Johan Sverdrup som hadde sin regjering klar 26. juni.
Videre praktisering
Innføringen av en parlamentarisk styreform var en lang politisk prosess som kan sies å ha startet med innføringen av årlige stortingssesjoner fra 1. februar 1871. Det la grunnlaget blant annet for årlige statsbudssjetter og ga også Stortinget muligheter til å innskrenke regjeringens bruk av midlertidige bestemmelser. Slik kom Strtinget over tid tettere på regjeringens arbeid.
Etter at den prinsippielle avklaringen kom gjennom riksrettssaken i 1884, ble den parlamentariske styreformen gradvis videre innført. Det var i utgangspunktet ikke gitt at regjeringene automatisk gikk av når de tapte flertallet etter et valg. Den første parlamentariske regjeringen til Sverdrup gikk ikke av etter nederlaget i stortingsvalget 1888 da Stortinget ble konstituert 1. februar 1889. Det ble reist mistillitsforslag mot regjeringen i juni 1889 av Emil Stang, men regjeringen søkte da avskjed før det ble tatt opp til votering og Emil Stangs første regjering ble utnevnt 13. juli 1889.
Det er først etter stortingsvalget 1903 det har blitt en sedvane at sittende regjering leverer inn sin avskjedsøknad ettr å ha mistet flertallet i et valg. Valget i 1903 var et nederlag for statsminister Blehr og Venstre, og Blehr gikk umiddelbart av. Siden den gang er valgutfallet alltid blitt fulgt, og Norge var med dette ett skritt nærmere parlamentarismen.
Senere har tre regjeringer har gått av som følge av mistillitsvotum: Christopher Hornsruds regjering i 1928, Jens Hundseids regjering i 1933 og Einar Gerhardsens tredje regjering i 1963 (Kings Bay-ulykka).
Juridisk grunnlag
Da parlamentarismen ble innført i 1884 skjedde ikke dette gjennom (grunn)lovsvedtak, men som følge av en politisk prosess i kjølvannet av en riksrettssak. Ordningen ble derfor ikke nedfelt i lovverket, men eksisterte som konstitusjonell sedvane helt fram til 2007 da Grunnloven ble underlagt en større modernisering og ordningen ble da skrevet inn i denne:
| Enhver som er medlem av statsrådet, har plikt til å innlevere sin avskjedssøknad etter at Stortinget har fattet beslutning om mistillit til vedkommende statsråd alene eller til det samlede statsråd.
Kongen er forpliktet til å innvilge en slik avskjedssøknad. Når Stortinget har fattet beslutning om mistillit, kan bare de forretninger utføres som er nødvendige for en forsvarlig embetsførsel. | ||
| – Grunnlovens § 15 | ||
Kommunal/fylkeskommunal parlamentarisme
Gjennom et unntak i den daværende kommuneloven innført Oslo kommune en ordning med kommunal parlamentarisme med et byråd som erstattet det tidligere formannskapet. Da den nye kommuneloven ble vedtatt i 1992, ble det åpnet for denne styringsformen også i andre kommuner og fylkeskommuner, da kommuneloven ga kommunene en utvidet adgang til å velge styrngsform selv. Byrådet og fylkesrådet fungerer på samme måte som en regjering, og utgår av bystyrets eller fylkestingets flertall.
Kommunal parlamentarisme ble innført i Bergen kommune i 2000 og i Tromsø kommune i 2011. I fylkeskommunene var Nordland fylke tidligst ute med en kommunal parlamentarisme fra 1999, i 2003 fulgte fylkeskommunene i Troms, Nord-Trøndelag og Hedmark etter.
Tromsø gikk tilbake til formannskapsmodellen 1. juli 2016.
Kilder
- Parlamentarisme på Store norske leksikon
- Parlamentarismen, Stortingets temaside
- Saxi, Hans Petter: Parlamentarisme i norske fylkeskommuner – bedre styring og demokrati?, Kommunal ekonomi och politik, bind 13, nummer 4, ss.7–33, 2009