Protestantisme

Protestantisme er en felles betegnelse på de retningene og kirkessamfunn som oppsto som følge av reformasjonen på 1500-tallet.

Betegnelsen stammer fra riksdagen i Speyer i 1529, da de evangeliske stendene som nedla protest mot forsøket på å hindre reformasjonen, ble kalt protestanter.

Betgnelsen vektlegger hvor disse retningene er mot, nemlig den katolske kirke, med dets organisasjon og læresetninger. Reformasjonstidens protestanter foretrakk derfor selv å kalle seg «evangeliske», mens betegnelsen «protestanter» brukes om tilhengerne av de kirkesamfunn som er sprunget frem av reformasjonen.

Fellestrekk

Det de ulike retningene innen protestantismen har i større eller mindre grad til felles, er synet på Bibelen som eneste autoritet i alle spørsmål som angår tro, liv og lære, i motsetning til den katolske kirke, hvor denne står for fortolkninger vlant annet gjennom tradisjonen, og særlig dogmet om paven som en ufeilbarlig veiviser og lærer for de rettroende når han snakker ex cathedra (det vil si fra kateteret – St. Peters trone).

Videre vektlegger protestantisme at det kun er gjennom troen alene at et menneske kan bli rettferdiggjort og frelst. Frelsen er derfor noe man får av tro, og ikke av gjerninger. Dette frelsessynet baserer seg på at alle mennesker har syndet og er fordømt av Gud, men at de gjennom Kristi forsoningsverk på korset kan bli frelst. Denne forsoningen oppnås gjennom å bekjenne sine synder for Gud og troen på Jesus Kristus som herre og frelser.

Dette står i motsetning til katolsk tenkning hvor det også vektlegges de gode handlinger et menneske gjør i løpet av livet, og de gode handlinger man unnlater å gjøre (utelatelsesyner). Frelsei katolsk forstand er ikke bare en negativ forløsning fra synd og syndens effekter, men også som en positiv frigjøring som løfter opp mennesket til et liv på et høyere plan. Dette ikke er noe mennesket selv kan gjøre seg fortjent til, men en gave fra Gud, eller Guds nåde.

Ulike retninger

Protestantene delte seg tidlig i to hovedretninger, basert på forskjellige oppfatninger av enkelte dogmer, som predestinasjonslæren (frelse og fortapelse) og nattverdlæren (Jesu tilstedeværelse i brødet/vinen), nemlig evangelisk-lutherske kirker og den reformerte kirken. Både Den norske kirke og Den evangelisk-lutherske frikirke er evangelisk-lutherske, mens den reformerte kirke særlig bygger på Jean Calvins tanker, som de hugenottene som kom til Norge på 1600/1700-tallet bekjente seg til. Det finnes ingen egen reformert eller presbyteriansk kirke i Norge, men den reformerte kirkes kirkeordning og enkle liturgi har øvd innflytelse på Den evangelisk-lutherske frikirke og Norsk Luthersk Misjonssambands kirkedannelser på misjonsfeltene.

Etter reformasjonen ar det oppstått en lang rekke ulike kirkesamfunn, sekter og retninger, som likevel har noen hovedtrekk til felles.

Disse retningene er blant andre baptister, kvekere, metodister og pinsebevegelsen.

Etter langvarige forhandlinger undertegnet representanter for de protestantiske kirkene i Europa den såkalte Leuenbergkonkordien i 1973. Denne avtalen åpner for gudstjeneste og nattverdsfellesskap mellom de ulike protestantiske kirkene.

Kilder