Skriftemål

Skriftemål er en kirkelig handling, og i Den katolske kirke et sakrament. Hovedhensikten med skriftemålet er at man gjennom å bekjenne sine synder og å vise anger kan forsones med Gud. Skriftemålet kan være individuelt, men kan også være kollektiv i form av et bønneformular. I Den norske kirke praktiserte man tidligere også åpenbart skriftemål, det vil si skrifte foran menigheten, som en del av kirketukten.

Katolsk skrifte

I katolsk tradisjon omtales skriftemålet som botens, forsoningens, tilgivelsens eller omvendelsens sakrament. Skriftemål gjøres til en prest eller biskop, som angir en passende botsøvelse (ofte et visst antall bønner, men det kan også være praktiske gjøremål som å hjelpe eldre eller fattige). Deretter formidler presten syndsforlatelsen, absolusjonen.

Katolikker er forplikta til å skrifte minst en gang i året, og alltid før man mottar nattverd dersom man har begått en alvorlig synd. Mindre synder, kalt venielle synder, må ikke skriftes, men det anbefales å skrifte også disse. Presten er bundet av et strengt taushetsløfte. Enkelte svært alvorlige synder som kan utløse ekskommunikasjon kan kun tilgis gjennom en biskop eller paven, eller en prest som har fått delegert myndighet.

Kollektivt skriftemål forekommer på to måter. Den ene, som alltid forekommer i forkant av nattverd, er en generell syndsbekjennelse der man ikke skrifter konkrete synder. Denne gjelder bare for mindre alvorlige synder. I svært spesielle tilfeller, for eksempel når en gruppe mennesker er i umiddelbar livsfare og det ikke er mulighet til å høre individuelle skriftemål, kan presten gi full absolusjon også for alvorlige synder. Dette skjer til tider i krigstilstand eller under katastrofer.

Skriftemålet forbindes ofte med en skriftestol, et avlukke der man atskilt fra andre i kirka kan skrifte sine synder til presten. Dette var ikke vanlig før reformasjonen, men i dag er de aller fleste katolske kirker utstyrt med en eller flere skriftestoler. Det er ikke noe som er til hinder for å utføre skriftemålet på et annet egna sted, for eksempel på prestens kontor. Ofte kan det være en bedre løsning, fordi den som skrifter slapper bedre av i vanlige omgivelser.

Luthersk skrifte

Luther, og andre reformatorer, mente at skriftemålet ikke var et sakrament. De mente allikevel at det var et godt redskap for de troende, og særlig viktig var det før man tok imot nattverden. Skriftemålet fungerte da ofte både som en måte å lette sitt hjerte på, og en mulighet for presten til å vurdere om den skriftende var klar for å motta nattverd. I løpet av 1500-tallet ble det vanlig at presten tok imot flere på en gang, for eksempel et ektepar eller et hushold. En forordning fra 1929 og kirkeritualet av 1685 satte individuelt skriftemål som standard, men felles skriftemål i grupper ble allikevel stadig mer vanlig. På begynnelsen av 1700-tallet gikk pietistene inn for individuelt skriftemål.

Til tross for presset om å gjennomføre individuelt skriftemål, førte befolkningsøkning sammen med skikken med å bare ha nattverd noen få dager i året til at det ble umulig å gjennomføre dette. Fra midten av 1700-tallet ble det vanlig med en obligatorisk, felles seremoni for hele menigheten. Fra midten av 1800-tallet var dette i praksis enerådende. I 1886 ble det gjort noen unntak fra plikten til å delta i dette skriftemålet, og i 1907 ble plikten oppheva. I lutherske gudstjenester er det vanlig med en felles syndsbekjennelse, ikke ulik den katolske varianten.

I nyere tid har det igjen blitt noe mer vanlig med individuelt skriftemål. Mens det i Den katolske kirke er lagt opp til skriftemål i forkant av alle messer, er det i Den norske kirke vanlig at man må gjøre avtale med presten om dette.

Se også

• Offentlig skrifte (åpenbart skriftemål).

Kilder og litteratur

• Katekismen om skriftemålet, katolsk.no.
• Skriftemål i Norsk historisk leksikon.