Snau

Snau, fra nederlansk snauw, var den minste typen skværrigga skip med to fullriggede master. Det minte om en brigg, men aktermasta - snaumasta - var spinklere enn stormasta. De var hurtigseilende, og ble brukt som handels-, orlogs- og defensjonsskip.

Bestykningen var ved begynnelsen av 1700-tallet normalt på mellom 5 og 16 kanoner. Dette ga lette skip som kunne manøvrere innaskjærs, men som også kunne tåle åpent hav. I marinen ble de særlig brukt til rekognosering, konvoitjeneste og kaperjakt. Som handelsskip seilte de både til Middelhavet og Vest-India - de var med andre ord svært sjødyktige selv om de var lette.

Den forholdsvis svake bestykningen førte til at de var lite egna til å nedkjempe kaperfarere. Samtidig hadde de den fordel at dersom de møtte en overlegen fiende, kunne de oftest komme seg unna og veilede større fartøy. Men for å fylle behovet for lette skip som var raske nok til å ta igjen kaperskipene, og som samtidig hadde sterk nok bestykning til å nedkjempe dem, begynte man å bygge lette fregatter. Disse var en videreutvikling av snauen, og kan derfor kalles snaufregatter. De hadde bestykning på 16 til 26 kanoner. Fordi de var så lette måtte kanonene plasseres lavt, noe som førte til at de var lite kampdyktige i dårlig vær. Allikevel var de fleste av fregattene som ble bygd i Danmark-Norge mellom 1700 og 1750 av denne typen. Da man begynte å bygge større fregatter, med 24 til 36 kanoner, begynte man å omtale snaufregattene som snauer. Senere ble disse erstatta av korvetter og slupper.

En av de mest kjente snauene i dansk-norsk tjeneste var «Ormen», som i 1711/1712 ble ført av Peter Wessel, senere kjent som Tordenskjold.

Litteratur og kilder

• Snau på Wikipedia på bokmål og riksmål.
• Snau i Norsk historisk leksikon.