Stormingen av Lørenskog kommunestyre

Stormingen av Lørenskog kommunestyre. Den 10. februar 1930 ble kommunestyresalen i Lørenskog stormet av folk som demonstrerte mot kommunens politikk overfor de arbeidsløse i bygda. Det skjedde på kveldstid, midt under et møte, og like etter at kommunestyret med stort flertall hadde vedtatt å utsette behandlingen av en rekke krav fra de arbeidsløses forening på vegne av de arbeidsledige i bygda. Tre politimenn og andre personer på innsiden av salen forsøkte å holde demonstrantene ute, men måtte etter noen minutter gi etter for trykket fra utsiden – der et sted mellom 50 og 100 personer presset på for å få adgang. Etter mye skrik og skrål og håndgemeng mellom politifolk og demonstranter roet situasjonen seg. Etter en tid ankom også et større oppbud av politifolk – først fra Lillestrøm, og så fra Oslo. Det viste seg seinere at Lørenskogs ordfører – Ingvald Kristiansen – hadde ringt etter assistanse fra politiet, som fikk roet gemyttene, oppløst demonstrasjonen og lagt forholdene til rette for at herredsstyret kunne gjenoppta sin dagsorden. Hendelsen vakte stor oppsikt i samtiden. Og den fikk et rettslig etterspill. Sju personer ble tiltalt for brudd på ulike bestemmelser i straffeloven. Alle ble dømt til fengselsstraffer fra 3 måneder til 5 måneder. Tingretten gjorde dommene betinget, men påtalemyndigheten anket til lagmannsretten, som reduserte straffeutmålingen, men omgjorde til ubetinget straff for tre av de tiltalte.

Demonstrasjonen utenfor Lørenskog kommunestyre 10. februar 1930. Selv om billedkvaliteten er dårlig, ser det ut som om to politikonstabler står på trappa til kommunelokalet, noe som kan tyde på at bildet er tatt etter at politistyrken fra Lillestrøm er ankommet. Foto: Historien om Lørenskog (1998). Fotograf: Ukjent.

Demonstrasjonen

Det hele startet som en lovlig og fredelig demonstrasjon, organisert av De arbeidsløses forening i Lørenskog. Demonstrantene samlet seg i Haneborglia, ei åsside nord for Fjellhamar, som var det gamle sentrum i Lørenskog kommune. Her lå kommunens administrasjonsbygg og kommunestyrets lokaler i den gamle hovedbygningen til Fjellhamar gård. Arrangørene hadde på forhånd avtalt med ordføreren og formannskapet at en delagasjon fra de arbeidsløses forening skulle få legge fram en anmodning om støtte til bygdas arbeidsledige. Møtet med delegasjonen var en egen sak på herredsstyrets dagsorden. Alt var tilsynelatende preget av disiplin og forutsigbarhet.

Bakgrunnen – politiske spenninger og sosial krise

Men det var bare på overflaten. Mellom De arbeidsløses forening og flertallet i kommunestyret var det sterke politiske og sosiale spenninger som var bygget opp over lang tid. Foreningens ledelse var dominert av kommunister. Flere var aktive i Norges Kommunistiske Parti (NKP). I kommunestyret hadde Lørenskog Arbeiderparti rent flertall med 11 av 20 representanter, de borgerlige partiene hadde 7 og Lørenskog Kommunistparti 2. På flere områder gikk hovedmotsetningen i kommunestyret mellom Arbeiderpartiet og kommunistene. Sosialpolitikken var ett felt der de to partiene på venstresiden i kommunestyret presenterte svært forskjellige tanker og tiltak. Grovt forenklet kan vi si at Lørenskog kommunistparti ville gi bygdas mange arbeidsløse – kanskje så mye som 150 personer, mange av dem familieforsørgere – enda høyere prioritering i kommunens budsjetter. Kommunistene ville for eksempel slanke kommunens administrasjon, ikke prioritere renter og avdrag på banklån, gi arbeidsløse støtte til å emigrere (for eksempel til Canada, som hadde vært en konkret forespørsel), lønne kommunalt nødsarbeid for arbeidsløse på samme nivå som vanlig lønnsarbeid, sørge for andre boliger til de aller fattigste i kommunen enn de svært forfalne fattiggårdene der kommunen plasserte sine aller mest nødstilte.

For kommunistene representerte sosialpolitikk i grunnleggende forstand et forsøk på å lappe på et system – det kapitalistiske – som måtte og skulle endres drastisk gjennom revolusjon. Selv om det sosialistiske samfunn også for Lørenskog Arbeiderparti var et framtidig mål, var lokalpartiet i løpet av 1920-tallet – som styrende flertallsparti i kommunen – blitt stadig mer «ansvarliggjort» og integrert i de regulære politiske prosessene og systemene. Partiet hadde på begynnelsen av 1920-tallet en tydelig «munisipalsosialistisk» strategi, det vil si en plan om å reformere lokalsamfunnet Lørenskog i sosialistisk retning, skritt for skritt og på det etablerte lokaldemokratiets grunnlag. Flere viktige reformer ble innført, blant annet et pensjonssystem som dekket gamle, uføre, enker og foreldreløse. Denne ambisjonen ble fullstendig forlatt som et resultat av de økonomiske og sosiale krisene lokalsamfunnet gjennomlevde, både på grunn av de generelle konjunkturene i samfunnet og som en følge av den svære folkeveksten. Mellom 1920 og 1930 ble folketallet i Lørenskog mer enn fordoblet, og i 1930 var over 80 prosent av lørenskogingene født i en annen kommune. For å opprettholde det offentlige forbruket og samtidig betjene lån på en forsvarlig måte, økte kommunen skattene. Skattøren var hevet fra 9 til 17 prosent i løpet av 20-åra. Det var ikke mer å hente langs denne linjen. Kommunen måtte stramme inn på alle kanter, også overfor de arbeidsløse.

Fra fredelig demonstrasjon til storming av herredsstyresalen

Demonstrasjonstoget den 10. februar må sees mot hele denne bakgrunn. På overflaten var det ro og orden, under det hele boblet det av aggresjon, frykt og fortvilelse. Da toget ankom plassen foran kommunelokalet sang demonstrantene «Internasjonalen» av full hals, og så høyt at alle som var i salen innenfor kunne høre revolusjonens ord og toner. Og denne kvelden var det spesielt mange til stede. Ved siden av de 20 medlemmene av kommunestyret, var også tilhørerbenkene fullsatt – og tre av tilhørerne var attpåtil politifolk. Dette var uvanlig. Men det hadde ingenting med demonstrasjonen å gjøre, forsikret i alle fall en av politifolkene – lensmannsbetjent Olaf Aas – under rettssaken som siden fulgte; selv hadde han tilfeldigvis vært til stede i sivil fordi han var interessert i behandlingen av en annen sak på dagorden, sa Aas.

«Skal dette være en trusel?»

Men selv om Olaf Aas var i sivil og angivelig til stede i en helt annen saks anledning, ba ordføreren ham ta stilling foran døra til herredsstyresalen. For sikkerhets skyld. Aas hang også opp en plakat på døra med det ene og tydelige budskapet «Fullt». Og det var ikke for tidlig, sett fra herredsstyrets perspektiv. For inn i gamle Fjellhamar gårds hovedbygning toget demonstrantene og lot Internasjonalen runge i salige grosserer Wincentz Thurmann Ihlens tidligere hjem. Men betjent Aas sto fast på sin post og gjorde nokså bryskt, ifølge noen vitner, oppmerksom på at alle tilhørerplassene i salen var opptatt. Det var bare å snu. Stemningen ble amper. Det ble skumlet om at Lørenskog Arbeiderparti hadde mobilisert sine partifeller på tilhørerbenken. Men situasjonen roet seg da en av lederne for demonstrasjonen, Magnus Hakkim, fikk møte formannskapet for å legge fram de arbeidsløses krav, slik det var lovet. Møtet ble imidlertid kort, og endte med at herredsstyret – mot kommunistenes to stemmer – vedtok å utsette behandlingen av kravene; det viktigste kravet var å sette i gang nødsarbeid. Hakkim var ikke fornøyd: «Jeg skal bringe ordførerens svar til de arbeidsløse», sa han, «men jeg tror ikke det nytter. Jeg kjenner de arbeidsløses forbitrelse og tror ikke det vil bli behandlet annet enn denne sak her i kveld.» Ordfører Kristiansen reagerte med forskrekkelse: «Skal dette være en trusel?», spurte han. Hakkims svar var tvetydig: «De får ta det som de vil».

«Slå’n i hjel!»

Partene skiltes: Ordføreren vendte tilbake til herredsstyresalen og tok opp igjen forhandlingene der. Hakkim gikk ut til demonstrantene og framla formannskapets tilbud. Det ble ikke tatt nådig opp: «Alle som en ropte: Vi vil inn!», fortalte Hakkim seinere i rettssalen. Og demonstrantene startet et stormløp mot døra inn til herredsstyresalen. Arrangementet gikk fra fredelig markering til rasende oppløp i løpet av noen minutter. Lensmannsbetjent Aas sto fortsatt på sin post og sperret døra, og mye av aggresjonen rettet seg mot ham – selv om to kolleger også deltok i blokkeringen. Folk begynte å rope – «Slå’n i hjel!», «Kjør kniven i’n». Aas må ha blitt redd: «De arbeidsløse opptrådte nu slik som jeg tenker mig en flokk ville dyr vilde gjøre.»

Styrkeprøven varte i omtrent ett kvarter, men politifolkene som forsvarte herredsstyresalen måtte til slutt gi etter for vekten av minst 50, kanskje så mange som 100 personer. Basketaket fortsatte inne i herredsstyresalen, men gemyttene roet seg litt etter litt. Medlemmene av herredsstyret hadde reist seg fra plassene sine og sto vettskremte og så på flokken som fylte lokalet. Det må ha gjort inntrykk på demonstrantene. Kanskje var det også en viss ettertanke som meldte seg. I alle fall virket inntrengerne rådville med det samme. Noen oppdaget etter hvert at ordføreren var borte, og Magnus Hakkim satte i gang leting etter ham. Han ble raskt funnet på formannskapssalen, der han hadde ringt etter politiet. Nå ble han ledsaget tilbake til herredsstyret. Ordføreren virket forvirret, sa Hakkim siden. Han hadde problemer med å samle seg om å få møtet satt igjen etter tumultene. Herredsstyrets medlemmer fant også sine plasser. Lokaldemokratiet kunne begynne å fungere igjen, men foreløpig på inntrengernes premisser. Magnus Hakkim foreslo at kommunen burde bevilge 10.000 kroner til de arbeidsløse, og fikk støtte fra flere av demonstrantene. En av kommunistrepresentantene i herredsstyret, Johannes Haugen, tok også opp forslaget og ba om at det ble votert over det.

Men det kom ikke til votering. Herredsstyrets medlemmer diskuterte fram og tilbake en stund, og Arbeiderpartiet ba etter hvert om gruppemøte for å se nærmere på forslaget. Tiden gikk. Etter gruppemøtet ble det bedt om formannskapsmøte. Det ble også holdt, og tiden fortsatte å gå. Lokaldemokratiets seige former og strukturer øvet motstand mot inntrengernes krav. Sannsynligvis fikk flertallet i kommunestyret også mot til å insistere på de etablerte lokaldemokratiske formene, fordi det dukket opp stadig flere politifolk – uniformerte denne gang – i herredsstyresalen. Ordføreren hadde ringt til politimesteren i Lillestrøm for å be om assistanse, og derfra var det også ringt til politiet i Oslo. Samtidig begynte demonstrasjonen å løse seg sakte opp. Mange folk forlot herredsstyrelokalet og Fjellhamar gård. Det var blitt seint. Klokka var 10 på kvelden da politiet fra Oslo ankom, etter å ha kjørt seg vill på Nedre Romerike. Det nærmet seg natt da gruppemøtet til Arbeiderpartiet var over. Og selv om svaret ble nei til demonstrantenes krav – var det ingen som opponerte denne gang. Og da ordføreren lovte «at det skulde bli holdt nytt herredsstyre om saken, marsjerte vi bort» fortalte Magnus Hakkim seinere.

Pressens reaksjoner – tre hovedversjoner

Men saken sluttet naturligvis ikke der. Dagen etter fikk hendelsen i Lørenskog spalteplass i aviser over hele Norge. Mange steder var det også førstesidestoff. Men reaksjonene var forskjellige. Norge var et splittet samfunn i mellomkrigsåra, og folk levde i forskjellige kunnskapsvirkeligheter – i alle fall når det gjaldt hvilke media en oppfattet som sanne eller falske. Vi kan skille mellom tre forskjellige versjoner. Den ene kan vi kalle den borgerlige, som primært satte fokus på at demonstrasjonen representerte en alvorlig krenkelse av de kommunale myndighetene og at aktørene var arbeidsløse; på denne tida var «arbeidsløs» fortsatt i mange folks øyne vel så mye en moralsk og individuell som en sosial og strukturell kategori, og det å være arbeidsløs var forbundet med et visst stigma (du var arbeidsledig fordi du ikke strevde nok med å finne arbeid): «De arbeidsløse terroriserer Lørenskog herredsstyre», var en overskrift i Morgenbladet, og Aftenposten fortalte sine lesere at «gatens parlament [var] etablert i herredsstyresalen», der det «blev utspillet skandalescener som sikkert er enestående i Norges kommunalpolitiske historie». Særlig reagerte avisa på «det uverdige skuespill at ordføreren hadde innlatt seg på å parlamentere med urostifterne», etter at de hadde sprengt seg vei inn i herredsstyrets møte.

En annen versjon var knyttet til arbeiderpressen i betydningen organer som støttet Det Norske Arbeiderparti. Arbeiderbladet for eksempel var ikke primært opptatt av at de som stormet herredsstyre var arbeidsløse, men at de var «nykommunister», det vil si at de støttet Norges Kommunistiske Parti, og hele hendelsen ble primært tolket som et angrep på Arbeiderpartiet generelt og spesielt partiet i Lørenskog: «Nykommunistene på Lørenskog laget i går en affære som endog langt overgår hvad de tidligere har maktet å prestere i sin desperate kamp mot Det Norske Arbeiderparti», slo Arbeiderbladet fast i ingressen til avisas omtale av saken. Lokalavisa Akershus Arbeiderblad hadde den samme tilnærmingen til hendelsen – «Nykommunistene demonstrerer den nye ‘aktiviseringslinje’ i arbeidsledighetsspørsmålet» – og la i tillegg vekt på at demonstrantene ikke var fra bygda, men mobilisert andre steder og nærmest fraktet til Lørenskog: «En skare demonstranter hvorav flesteparten var utenbygds folk, tiltvang seg mandag kveld adgang til Lørenskog herredsstyres møte». En tredje versjon av hendelsen var representert av den revolusjonære venstresiden, som la vekt på at stormingen primært var å forstå som et oppgjør med Lørenskog Arbeiderpartis politikk overfor de arbeidsløse – ja, overfor arbeiderklassen helt allment. Denne versjonen kom klart til uttrykk i media som støttet Norges Kommunistiske Parti (NKP). Partiets hovedorgan – Arbeideren – hadde følgende overskrift til sin nyhetsartikkel om hendelsen: «De arbeidsløse i Lørenskog holder oppgjør med socialfascistene», og avisa framstilte stormingen som en nærmest uunngåelig konsekvens av Lørenskog Arbeiderpartis neglisjering av de arbeidsløses situasjon i lokalsamfunnet: «For å hindre fortsatt sabotasje av deres krav besatte de arbeidsløse i går kveld herredsstyresalen.»

Tiltalen og rettssaken

Rettssaken mot de tiltalte etter stormingen av kommunestyret i Lørenskog startet den 9. april samme år: Stående fra venstre Magnus Hakkim, Bjarne Karlsen og Eugen Pedersen. Sittende fra samme side: Bjarne Dalland, Harald Karlsen og Frantz Karlsen. Den siste av de tiltalte, Johan Dahl, var ikke til stede. Kilde: Aftenposten 09.04.1930. Tegner: Ukjent.

Etter grundig etterforskning ble det tatt ut tiltale mot sju av demonstrantene, fem av dem var fra Lørenskog, Magnus Hakkim (f. 1893), Johan Dahl og brødrene Harald (f. 1906), Bjarne (f. 1904) og Frantz (f. 1897) Karlsen. To var fra Oslo, Bjarne Dalland (f. 1906) og Eugen Pedersen (f. 1909), og begge var i tillegg «kjente kommunister», noe mange media tilla stor forklaringskraft; Dalland var sekretær i Norges kommunistiske ungdomsforbund, ble det nevnt. Tiltalen gjaldt en rekke paragrafer i straffeloven, som blant annet dreide seg om ulovlig hindring og avbrytelse av «offentlig sammenkomst til behandling av alment anliggende» og om «ved skrik og trusel å ha forsøkt å tvinge Lørenskog herredsstyre til straks å bevilge bidrag til arbeidsledige». Flere var også tiltalt for å ha forsøkt en hindre offentlig tjenestemann i å utføre sin «tjenestehandling».

Noen av hovedaktørene i rettssaken: Fra venstre - forsvareren Viggo Hansteen, aktoratets hovedvitne lensmannsbetjent Olaf Aas, domsmann Niels Berg Larsen og ordfører Ingvald Kristiansen. Kilde: Arbeiderbladet. Tegner: Ukjent.

Rettssaken begynte den 9. april 1930 i Nedre Romerike herredsrett, og forhandlingene ble holdt i kommunelokalet i Lillestrøm. Sorenskriveren i Nedre Romerike – Jens Munthe – var rettens administrator, aktor var overrettssakfører Olaf Christoffersen fra Lillestrøm og overrettssakfører Viggo Hansteen var forsvarer. Hovedstadspressen forventet uro og demonstrasjoner, men måtte skrive hjem om en nesten kjedelig stillhet: «Lillestrøm gir i det hele et meget fredelig inntrykk i formiddag, i gatene er det omtrent folketomt, ikke antydning til nogens slags demonstrasjoner», rapporterte Aftenpostens utsendte. Dagbladet meldte nesten skuffet: «Demonstrasjonen innskrenket sig til at politimester Røe fulgte en dame på toget og viftet farvel. På byens torv befant sig ved rettsmøtets åpning kl. 10 en hund og tre unge menn, som røkte pipe. Ellers bestod folkemassen vesentlig av konstabler, som er utkommandert i rikelig mengde for alle tilfelle skyld.»

Aktoratet og forsvaret – to ulike strategier

Desto mer livlig, kaotisk og intens ble det i rettsalen de fire dagene rettssaken varte. Aktor hadde gode kort på hånden, for alle var i utgangspunktet enige om hovedtrekkene i det som hadde skjedd: En fredelig og lovlig demonstrasjon hadde endt i basketak mellom politifolk og demonstranter, inntrenging i herredsstyresalen og ulovlig hindring av et herredsstyremøte. Vitnene hadde riktignok noe ulike forståelse av begivenhetene – og hadde energiske meningsutvekslinger om hvem som hadde gjort hva, om politiet hadde provosert demonstrantene eller vært unødvendig hardhendte, om truslene om voldsbruk fra demonstrantenes side var alvorlig ment eller bare uttrykk for øyeblikkets frustrasjon og sinne. Men grunntrekkene lå fast, noe som tilsynelatende begrenset forvarerens handlingsrom.

Forsvareren fikk heller ikke vesentlig hjelp av de tiltalte, som mange medier hevdet at oppførte seg usympatisk og som rettens administrator hadde et svare strev med å holde i tømme: «Det er ikke alle rettssaler de tiltalte ser ut til å ha det så hjemmekoselig som her. De sitter makelig henslengt på stolene, noen leser aviser, andre stopper en pipe, og hvis sorenskriveren kjeder dem slentrer de ut på gangen og tar seg en røik», skrev Dagbladet indignert. Noen ganger gikk denne «ytterste nonchalanse» over i påstander som nærmet seg forakt for retten og rettsstaten, påsto enkelte aviser. Dagbladet gjanga følgende hissige dialog:

Eugen Pedersen er den siste som forklarer seg. Han begynner meget pompøst. Vi kommunister som står her for en borgerlig domstol anerkjenner ikke disse borgerlige lover. Adm.: Dette er utilbørlig. Jeg tillater ikke å si slikt. - Det angår mig ikke hvad De tillater. - Det er ingen som spør hvad de gjør! - Sosialdemokratene har tatt klassejustisen i sin tjeneste. Denne rett med borgerlig domstol -- Adm.: Hold op! Vi bryr os ikke om å høre på dette! - Jeg fremholder mitt syn. jeg er tiltalt som kommunist. - De er tiltalt som urostifter.

Kommunister eller urostiftere? Tiltalen dreide seg om det siste, men Viggo Hansteens strategi var nettopp å sette søkelyset på det første. Viggo Hansteen valgte ikke så mye å bestride fakta, som å sette dem inn i en større, politisk sammenheng. Hansteens strategi var å gjøre rettssaken til et oppgjør med den politiske kulturen han hevdet Lørenskog Arbeiderparti representerte. En kultur preget av kameraderi, eksklusjon av politiske motstandere og – verst av alt – systematisk neglisjering av de arbeidsløse og fattige, som han prøvde å vise gjennom vitneførselen. Særlig ett av vitnene gjorde inntrykk, legen Arne Halvorsen, som hadde fått i oppdrag å undersøke boligforholdene til de arbeidsløse i Lørenskog. Halvorsen ga en «drastisk og saklig skildring», ifølge Dagbladet, av situasjonen på Sørli gård, der kommunen hadde plassert noen av de verst stilte:

Sørli gård består av hovedbygning og drengestue. I hovedbygningens første etasje bor der to familier. Den ene familie har et værelse uten kjøkken. Familien består av 2 voksne og 5 barn (et over ti år). I alt 7 mennesker i et rum og dette ene rum blir benyttet som soveværelse, kjøkken, opholdsrum og bryggerhus. Beboerne klager over fuktighet og trekk og gisne vegger. Fuktigheten medfører at sko og tøi mugner. Voksne og barn klager over hodepine om morgenen. I gulvet er der ikke stubloft, men fem kvarttoms planker og som følge derav alltid koldt på gulvet. Barna var bleke og blodfattige. – Værelset er 65 kubikkmeter. Det er usundt og overbefolket. Mannen oplyser at han hadde på hånden en leilighet på 2 rum som var meget større, men det blev avslått da leien var 5 kroner dyrere enn denne som forsorgsvæsenet betaler 20 kroner for.

Legens rapport beveget seg sakte, men sikkert fra bolig til bolig på Lørenskog, der kommunen hadde anbrakt arbeidsløse, og tegnet et nøkternt, men dystert helhetsbilde av situasjonen. Forsvarerens hovedpoeng lå i forlengelsen av dette, «at aksjonen hadde sitt utspring i de forhold som arbeiderklassen og spesielt de arbeidsløse har befunnet seg i på Lørenskog […] Det er arbeiderpartiet på Lørenskog som her i virkeligheten befinder sig på tiltalebenken og som er dømt likegyldig hvad dommen over de tiltalte måtte gå ut på.» Viggo Hansteen nedla påstand om frifinnelse av samtlige tiltalte.

Aktor – overrettssakfører Christoffersen - var selvfølgelig av en annen oppfatning og argumenterte i tråd med tiltalen for at sakens kjerne ikke var politisk, slik Hansteen hevdet, men dreide seg om åpenbare brudd på straffeloven. Verken tillatelsen til å demonstrere eller deputasjonen som var avtalt med herredsstyret satt på tiltalebenken, «men derimot den måte hvorpå tillatelsen var brukt. Der var brukt fysisk makt og likefram terror.» Aktor nedla påstand om 9 måneders fengsel for Hakkim og Pedersen, som hadde vært den mest pågående og voldelige, ifølge aktors nøkkelvitne lensmannsbetjent Olaf Aas. For de øvrige fem påsto han 5 måneders fengsel.

Dommen faller

Først i herredsretten...

Retten trengte ikke lang betenkningstid. Klokka halv tre den 12. april trakk den seg tilbake. Allerede en time før kjennelsen forelå og dommen ble avsagt, ble dørene åpnet og folk stimlet sammen inne i lokalet, «og de sto som sild i en tønne», rapporterte Arbeideren. Et kvarter over seks innfant retten seg og avsa en enstemmig dom når det gjaldt skyldspørsmål og straffeutmåling: Magnus Hakkim og Bjarne Dalland fikk 120 dager, Harald og Frantz Karlsen 100, Bjarne Karlsen og Johan Dahl 90 dager. Eugen Pedersen fikk 5 måneders fengsel. Retten delte seg imidlertid når det gjaldt fullbyrdelsen av straffen. Flertallet – som besto av de to legdommerne – stemte for å gjøre straffen betinget, rettens administrator ville ha en ubetinget dom. Verken aviser på venstre eller høyre side av opinionen var fornøyd. Arbeideren slo til med at dommen var «uhyrlig» og kritiserte «den borgerlig-socialfascistiske» rett for at den hadde frikjent Lørenskog Arbeiderparti, men dømt kommunens arbeidsløse. Aftenposten mente også at dommen var grunnleggende feil, men på helt andre premisser. Avisa skrev på nyhetsplass at betinget straff var en «meningsløs avgjørelse», og i en lederkommentar argumenterte redaktøren for at hele saken reflekterte en tid preget av krise og oppløsning av normer:

Vi har sett en del ungdom som på grund av arbeidsledighet og lediggang i forbindelse med kommunistisk opvigling har tatt alvorlig skade på sin moral, så de nærmest må betegnes som utilregnelige [...] Vi har dessuten sett et bedrøvelig billede av norsk rettspleie. Ved en kommunistisk forsvarers hjelp har det lykkes de tiltalte ikkke bare å holde privat leven med og i retten, men også på den mest kyniske måte å holde landets ærede justis for narr.

...Så i lagmannsretten

Dommen ble anket til lagmannsretten, der saken kom opp i slutten av mai. Tiltalen mot to av de opprinnelig sju tiltalte var i mellomtiden frafalt. Fem personer sto for retten den 30. mai, det var Magnus Hakkim, Eugen Pedersen, Bjarne Dalland, Harald og Frantz Karlsen. Mens første runde i retten nærmest hadde hatt karakter av et sirkus, ifølge enkelte presseorganer, ble behandlingen i lagmannsretten preget av større verdighet. Magnus Hakkim ble igjen utpekt som hovedaktøren bak stormingen, blant annet av herredskasserer Nils Daae, som også førte herredsstyreprotokollen:

Statsadvokaten: De har sagt, at Hakkim var drivfjæren? – Ja, han maa nok sies å ha været det. – Forlangte Hakkim at demonstrantene ikke skulde bli arrestert, da han hørte, at politiet var underveis? – Ja. Hakkim: Vi opførte os som vi burde og skulde for å undgå uroligheder. Det var andre, som besørget uroen. Lagmannen: – Hvorfor forlangte De, at dere skulde slippe arrestasjon; de måtte vel ha inntrykk av, at dere gjorde noget ulovlig? Hakkim: Vi var klar over at det var en alvorlig handling. Lagmannen: Så, dere var det! (munterhet).

Dommen falt allerede dagen etter. Lagmannsretten trodde på påstanden om at Magnus Hakkim var hovedmann og han ble kjent skyldig og dømt til 60 dagers fengsel. Eugen Pedersen ble i tillegg kjent skyldig i å ha bitt og forulempet politibetjent Aas og dømt til 120 dagers fengsel, og Dalland fikk samme kjennelse og dom. De to siste tiltalte – brødrene Karlsen – ble begge frikjent.

Litteratur og kilder

• Aftenposten
• Alsvik, Ola: Historien om Lørenskog. Myter og mennesker 1900 til 1990. Lørenskog: Lørenskog kommune 1998.
• Akershus Arbeiderblad
• Arbeiderbladet (Oslo)
• Arbeideren
• Dagbladet
• Foss, Olav: Lørenskog. Bondesamfunn og forstad. Bind 1, Lørenskog: Lørenskog kommune 1957.
• Morgenbladet
• Romerike politidistrikt, Akter i forbrytelsessaker.
• Tidens Tegn