Straffeloven av 1842

Straffeloven av 1842, også kalt Kriminalloven av 1842, ble vedtatt av Stortinget den 20. august 1842, og erstatta da strafferettsbestemmelsene i Christian Vs Norske Lov. Den trådte i kraft 1. januar 1843. Loven ble utarbeidet av særlig statsråd Jørgen Herman Vogt med bistad fra høyesterettsassessor Johan Henrik Rye.

Legalitetsprinsippet fra Grunnloven av 1814, der det forutsettes at ingen kan dømmes uten etter lov, og at ingen kan straffes uten dom, ble gjennomført i denne loven. Det var fire straffekategorier: Dødsstraff, straffarbeid fra ett år til livstid, fengsel og bøter.

Blant nye bestemmelser i loven som fikk stor betydning kan nevnes innføring av seksuell lavalder. Den var satt til femten år for kvinner. Den som bedrev utukt med ei jente på mellom tolv og femten år skulle idømmes straffarbeid eller fengsel, og dersom hun var under tolv år skulle det bedømmes som at det var brukt vold uansett om hun hadde samtykket. Noen tilsvarende bestemmelse om utukt mot unge gutter var det ikke i loven. Den omtalte også fornærmede som «Qvinde», da begrep som 'barn' eller 'mindreårig' ikke ble brukt i lovteksten. Sverige fikk en tilsvarende bestemmelse i 1866, og Danmark i 1866. At det var femten år som ble satt som grense henger trolig sammen med vanlig konfirmasjonsalder på fjorten–femten år, mens tolvårsgrensa trolig er satt fordi man da normalt ikke hadde kommet i puberteten.

En større endringslov til straffeloven av 1842 ble vedtatt 3. juni 1874.

Straffeloven av 1842 ble i 1905 erstatta av straffeloven av 1902.

Innholdet

Straffeloven av 1842 var inndelt i 28 kapitler. Innafor hvert av disse starta nummerering av paragrafer på nytt; i senere lover er paragrafene nummerert fortløpende. I rettsreferater finner vi derfor angivelser som «strfl. 1-3» eller «strfl. 7-4», som viser til henholdsvis kap. 1 § 3 og kap. 7 § 4.

Kapitelen var som følger:

1. Om dem, der for Forbrydelser ere norsk Strafferett underkastede.
2. Om straffene.
3. Om Forsøg.
4. Om Uagtsomhed.
5. Om Delagtighed.
6. Om Straffenes Udmaaling og om deres Nedsættelse eller Forandring i visse Tilfælde.
7. Om de Omstændigheder, der udelukke eller opphæve Strafskyld.
8. Om Forbrydelser med Hensyn til Religion og Sædelighed.
9. Om Forræderi, Angreb paa Staten, Majestætsforbrydelse og andre Forbrydelser imod Statens Sikkerhed og Værdighed.
10. Om Forbrydelser imod den offentlige Myndighed.
11. Om Eftergjørelse eller Forfalskning af offentlige Dokumenter, Mynter, Pengesedler m.m.
12. Om Mened.
13. Om Udbredelse af Pest eller anden almindelig smitsom Syge, samt om almenfarlig Forgiftelse.
14. Om Manddrab.
15. Om Fornærmelser paa Legeme eller Helbred.
16. Om Krænkelse af Andres Frihed.
17. Om Æreskrænkelser.
18. Om Løsagtighed.
19. Om Tyveri.
20. Om Røveri.
21. Om Bedrageri, Falsk og anden Svig.
22. Om ulovlig Brug af hvad Andre eie eller besidde.
23. Om Mordbrand samt anden Ildspaasættesle og Beskadigelse af Eiendom eller Gods.
24. Om Forbrydelser i Embedsførelse.
25. Om Forbrydelser ved trykt Skrift og deslige.
26. Om Skadeserstatning.
27. Om hvorvidt offentlig Paatale bør finde Sted.
28. Nogle almindelige Bestemmelser.

I sjuende kapittel, om omstendigheter som reduserer eller utelukker straffskyld, finner vi noen interessante ting. I kap. 7 § 1 er den kriminelle lavalder satt til ti år. For barn mellom ti og femten år var det sterke begrensninger i adgangen til å ilegge straff.

Prinsippet om at personer som ikke er strafferettslig tilregnelige var også nedfelt i loven. Kap. 7 § 2 sier at handlinger er straffrie dersom de utøves av «Galne eller Afsindige» eller av personer som har mista «Forstandens Brug» på grunn av sykdom eller alderdomssvakhet. I § 3 nevnes også de som uten egen skyld var i bevisstløs tilstand. Dette er en regel som fortsatt gjelder; selvpåført rus er ikke en formildende omstendighet i dagens lovgivning heller. I § 4 nevnes døvstumme, som fritas for straff dersom de på grunn av mangel på undervisning eller erfaring ikke innså at gjerningen var straffbar.

Straffene

Det er nevnt at det var fire typer straff i loven. I kap. 2 § 1 omtales disse fire, men deles opp i ni grupper:

a. Livsstraf (dødsstraff).

b. Strafarbeide på livstid.

c–g. Tidsbestemt Strafarbeide i fem Grader.

h. Fængsel.

i. Bøder.

Livsstraffen, eller dødsstraff som vi kaller det i dag, skulle ifølge kap. 2 § 2 gjennomføres «ved Halhugning med Øxe» etter at den dømte hadde fått passende tid til å forberede seg til døden. Legemet skulle begraves på kirkegård med jordpåkastelse i stillhet. Det var altså slutt på at man gravla henretta personer utafor vigsla jord. Det var også presisert at dersom flere skulle henrettes samtid, burde ingen av dem overvære de andres henrettelser. Gravide dødsdømte skulle ifølge kap. 2 § 3 ikke henrettes før «Barselsengen er overstaaet». Henrettelser skulle ikke gjennomføres før kongen hadde avgjort benådningsspørsmålet.

Straffarbeid var som man ser over delt inn i seks forskjellige grupper. Livstid betød den gang faktisk livstid, selv om det ikke var uvanlig at en fang som oppførte seg godt kunne bli benåda på sine eldre dager. De fem gradene for tidsbestemt straffarbeid var:

• Første grad: Tolv til femten år.
• Andre grad: Ni til tolv år.
• Tredje grad: Seks til ni år.
• Fjerde grad: Tre til seks år.
• Femte grad: Seks måneder til tre år.

Som man ser at dette var det altså ikke noen straff mellom femten år og livstid.

Personer som ble dømt til fengsel kunne få straffskjerping i form av fengsel på vann og brød. I straffeloven av 1902 ble dette endra, slik at dersom man sona på vann og brød ble straffen avkorta.

Litteratur og kilder

• Faksimileutgave av Den norske straffelov 1842/1874, Universitetet i Bergen.
• Kongeriget Norges Criminallov : af 20de August 1842. 1842. Digital versjon på Nettbiblioteket.