Tavern
Ferjemannshuset som senere ble kalt Tavern stod nede ved det gamle Brattøra i Trondheim helt ute mot fjorden. Den eldste delen ble bygd omkring 1739-40. Det lå flere bygninger i området fra før som blant annet var en del av et tidligere anlagt tollanlegg. Gjennom de første 100 årene av sin historie tjente gården som fergemannsbolig ved Nidelva. Vertshustradisjonen er like gammel som gården selv. Offentlig utskjenkning har neppe funnet sted før 1766, da ferjemannen for første gang svarte skatt for "Øltapp". Det var bare hovedbygningen som ble reist i 1739, gårdens øvrige deler kom til i løpet av 1700-tallets siste del, og de første tiårene av 1800-tallet. Den nedre delen stod på påler i vannet som gikk helt opp til bygningen på flo vann.
Hovedbygningens oppførelse ble bekostet av kjøpmann Hans Nissen Lysholm, men han skulle ikke bruke huset selv. Da han kjøpte tomten måtte han forplikte seg til å bygge et hus for ferjemannen, Joen Stephensen Stødt, som var av små kår og ikke hadde råd til å bygge selv. Huset ble etter datidens forhold både stort og staselig, og leien ble naturligvis alt for høy for ferjemannen, som snart klaget sin nød for myndighetene. Lysholm kommenterte med at leien ikke var høyere enn rimelig, og at han selv kunne overta tjenesten hvis ferjemannen ikke kunne betale. det er tydelig at Lysholm så penger i virksomheten og lot huset bygge med henblikk på at han selv skulle ta det i bruk, men ferjemannen fikk myndighetenes medhold og ble boende til han døde i 1750. Samme år døde også Lysholm, og ved skifteoppgjøret etter ham kjøpte Stødts enke, Maren, huset på auksjon.
Etter en del veksling overtok styrmann Peder Jansen tjenesten i 1765, og han var visstnok den første som drev utskjenking av øl på Tavern. Ferjemannens virksomhet var etter hvert blitt ganske omfattende. I tillegg til fergingen drev han føringsbåt og ytet hjelp når skip og last skulle slepes opp i elva. Etter at Jansen døde i 1787 passet enken tjenesten inntil hennes svigersønn, den danske skipperen Christian Jacobsen Cramer overtok i 1798. Foruten å drive som ferjemann var han også noen år i kongelig tjeneste. Vertshusvirksomheten la han visstnok ned etter noen få år. Cramer døde som en bemidlet mann i 1839, og med han forsvant fergemannsembetets utøvere fra dette stedet, men de fortsatte å holde til på Brattøra.
I 1840 kjøpte Madame Ingeborganna Levanger gården. Hun gjenopptok verthustradisjonene, og det er trolig hun som har gitt gården navnet Tavern. Bybrannen i 1841, som ødela all bebyggelse nord og øst for Stiftsgården, helt bort til Kjøpmannsgata, innledet en glansperiode for hennes etablissement: Gjenreisningsarbeidet trakk nemlig en mengde håndverkere til byen, og Tavern ble et meget populært sted blant disse. Fru Levanger hadde gården til 1850. I kjelleretasjen hadde Tavern en dampskipsekspedisjon frem til 1884. I 1892 fikk bybudene stasjon og vaktværelse her. De hadde til og med en telefonlinje for bestillinger. En periode ble andre etasje benyttet som bolig for fire familier som betjente pramsprøytene til brannvesenet som lå like ved. I 1896 ble gården overtatt av kommunen, og i 1946 ble den demontert og fraktet opp til Sverresborg, Trøndelag Folkemuseum der den åpnet som et traktørsted tre år senere.
Kilde
- Artikkelen Vertshuset Tavern på Wikistrinda.