Tromsø domkirke
Tromsø domkirke, et av Tromsøs monumentalbygg, ligger sentralt i byen med adresse Kirkegata 7. Kirken ble innviet i 1861, for øvrig samme år som den katolske domkirken Vår Frue kirke. Den ble oppført som domkirke for Hålogaland bispedømme, og er siden 1952 domkirke for Nord-Hålogaland bispedømme.
Håkon Håkonsson og pave Clemens 5
I Håkon Håkonssons saga finner vi den første omtale av Troms i skrevne kilder: «Han lod gjøre Kristkirken i Trums kristnede der kirkesognet». [1]. Kong Håkon døde i 1263 og det antas at kirken ble bygd midt på 1200-tallet. – Det har også vært antatt at festningsanlegget på Skansen er fra samme periode, men om dette er det uenighet.
I et konstitusjonsbrev fra pave Clemens 5 av 5. februar 1308, som omhandler organiseringen av kapellene, nevnes også en kirke nordpå: «Ecclesia Sanctae Mariae de Trinis juxta paganos» [2]. Tradisjonelt har historikerne endret navnet «Trinis» til «Trums», og oversatt dette til: «Den hellige Marias kirke i Troms nær hedningene». Grunnen til denne endringen har vært at man har antatt at «Trinis» er en feilskriving av «Trums». Denne navneendringen er trukket i tvil [3]. Det påpekes at det står «Trinis» i originaldokumentet, og at dette ikke er en feilskriving. Trinnes / Trennes lå ved utløpet av elven Ponoi, helt øst på Kola [4] [5]. I tillegg omtaler Håkon Håkonssons Saga "Kristkirken" i Tromsø, ikke "Mariakirken", noe som underbygger at pavebrevet omtaler en annen kirke.
Kirker før år 1711
I 1486 kalles den «ecclesia ville seu oppidi Trumps», (kirken i landsbyen eller byen Troms). Fra seinmiddelalderen av var det en av kannikene ved domkirken i Trondheim som satt med sognekallet.
Ved reformasjonen i 1537 var det flere i Tromsø som holdt med erkebiskop Olav Engebregtssøn og disse ble hardt brannskattet. Etter reformasjonen ble Tromsø kirke med tilhørende anneks underlagt prosten ved Trondheims domkirke og senere til domkirkens sogneprest, som også mottok tienden. Den første prest etter reformasjonen var Peder Riis.
Ifølge den «Trondhjemske reformats» av 1589 hadde Tromsø prestegjeld den gang 8 kirker. Under hovedkirken i Tromsø hørte det syv annekser: Melvik, Torsvåg, Helgøy, Karlsøy, Kvitnes, Vannvåg og Skjervøy. Det er ikke kjent når disse ble opprettet. Alle lå ute ved havet eller langs leia. En sogneprest bodde ved Tromsø domkirke og betjente annekskirken i Melvik. Det var dessuten residerende kapellanier i Torsvåg, Karlsøy og Skjervøy, med annekskirker.
Vi vet lite om kirkebyggene opp gjennom middelalderen, men det antas at kirken har hatt beliggenhet ved Prostneset i sentrum hele tiden, hvor de eneste spor etter eldre kirker i Tromsø er funnet. Muligens lå den ved Skansen, som ble bygget omtrent samtidig. I middelalderen var strategisk viktige kapell befestet (f.eks. i Bergen, Oslo og Tønsberg). Tromsøya var strategisk viktig, noe som kan indikere at kirken stod på Skansen. Kartet Carta Marina av Olaus Magnus fra 1532, viser også en befestet kirke i Tromsø. [6] . Det finnes ingen spor som kan bekrefte dette.
Reformatsen av 1589 sier ikke noe om tilstanden. I 1621 var Anders Mortensen prest i Troms. Han skriver da en alvorlig klage på tilstanden. Kallet stod ofte ledig, og barn døde uten dåp, og fattige uten sakrament. Prestegården og mange av kirkene stod til nedfalls.
I 1638 ble Tromsø et selvstendig sogn, og inntektene gikk inn i den lokale kirkekassa.
Det ble gjennomført en befaring i 1661, og det stod dårlig til: koret måtte ”forferdiges”, det manglet vindskier på taket, og korets røst måtte ”fortificeres och wel bebindes”. «Benhuset» måtte også repareres. Kirka hadde på denne tiden to klokker, og nødvendig utstyr: messeklær, lysestaker med talg og vokslys, alterkalker osv. I 1689 forærte Jon Steffensen Kiil fra Bentsjord altertavlen som fortsatt står i Elverhøykirken. Altertavlen ble laget i Trondheim av snekker Gran og maleren Peder Andreas Lilje. [7]
I 1697 beskrives kirken som svært falleferdig, og den ble revet omkrig 1710-1711. Det er ikke kjent hvordan kirkebygningene så ut, men sannsynligvis var det stavkirker helt fram til år 1711. Kirken stod sannsynligvis der dagens domkirke står. Da den ble revet ble de brukbare materialene brukt til to nye kammer på prestegården.[8] [9]
Kirken 1711 - 1803
I årene 1708-1710 ble det bygd ny kirke etter initiativ fra sogneprest Ole Audunsøn. Den ble innviet i 1711 av biskop Peder Krog. Kirken lå litt lenger sør enn dagens domkirke, der hvor vi i dag har Kirkegata og Richard Withs plass.
Kirken var bygd som en langkirke og var, koret iberegnet, 36 alen lang og 6 alen høy. Altertavlen fra 1689 ble overført til den nye kirken. Den fikk en vakker prekestol, ny døpefont og en vakker ti-armet lysekrone. Koret ble sannsynligvis utstyrt med blyvinduer med malte vinduer med fugler og bær.
Kirken ble beskrevet av biskop Frederik Nannestad i 1750. Den var da en liten og lav langkirke, med spisst tårn og tekket med takstein. Den hadde et ”smukt” skriftehus. Hovedinngangen var på søndre langvegg. [10]
Midt på 1700-tallet ble bygget utvidet med to kors, et på hver side av skipet. Etter en befaring i 1770 beskrives den som en gammel langkirke i god stand. I årene 1754—1759 var der blitt bygget nytt tårn med spir. Dette skal ha vært en takrytter over korsmidten, muligens med løkkuppel. [11] [12] Kirken hadde tegltak, sakristi og våpenhus, utvendig bordkledd og malt, innvendig godt gulv, stoler, loft og lem. I de to kors-fløyene manglet loft og endel stoler. I tårnet var det tre gode klokker, den minste kom fra Melvik kirke. Driften av kirken bekostes av tienden. Kirkegården lå «om kirken».
Tolv år senere holdtes en ny befaring av kirken, og den er da i dårlig stand. Sakristiet var trekkfullt og snø og regn trengte inn. Åsene under korgulvet var så svekket at de ikke kunde bære menigheten. Gulvet trengte forbedring, våpenhuset måtte settes i stand, syllene under de to kors-fløyene var dårlige, kledning måtte repareres. Til maling trengtes 2 tønner tran og 4 våg brunrot. Tårnet trengte ny tjærebrenning.
Etter påbyggingen av kors-fløyene var kirken 36 alen lang og med begge korsene 27 alen bred, mens høyden var 6 alen. [13]
Den svenske reisende Johan Erik Forsstrøm beskriver kirken slik i år 1800: "Den er bygd av tre, og dens forfalne tilstand syntes å bære preg av høy alder. Golvet lå to-tre trappetrinn lavere enn marka. Stolper stod her og der, sammenbundet med "korsvirke", taket var meget lavt og vindusgluggene ytterst små, mer oppfylt med bly enn med glass, så at jeg nesten er rede til å tro at deres papistiske skikk å brenne vokslys på alteret, endog i den tid av sommeren da sola sees seks-sju veker uten å gå ned, er overflødig. Men det som formentlig har imponert lappejenta, var den mengden av serafer med og uten vinger og horn som alle veggene var oversmurt med." [14]
I Elverhøy kirke finnes det i dag en del gjenstander som opprinnelig stammer fra denne kirken.
Denne kirka skal ha stått ennå i 1805[15], men var da ikke lenger i bruk. Det sies at gulvet ble stående igjen som danseplass etter at kirken ble revet. En kilde skriver: «Dens Gulv blev staaende igjen paa Tomten og tjente Landsgutterne til Danseplads, indtil en Gut fra Ramfjorden et Par Aar derefter under saadanne Øvelser brak Foden ved at falde ned igjennem de halvraadne Bord. Dens lille Alter, der havde et firkantet Gelænder, blev hensat i Amtmandsgaarden, hvor det i længere Tid tjente som Dukkestue for Amtmand Bucks Bern, hvad vel en og anden Gjenlevende fra den Tid kan erindre.” [16]
Sannsynligvis var kirken av samme type som kirken i Vågan.[17]
Kirken 1803-1861
Prost Rasmus Schjelderup tok oppgaven med å bygge ny kirke, og kirken ble bygget i årene 1801-1803. Den sto ferdig i 1803, og fikk navnet «Tromsø kirke». Byggmester var sannsynligvis Johan Bernhard Kreutzer. Tømmeret kom fra Målselv [18]. I 1863 ble kirkebygningen flyttet like sør for Tromsø sentrum med navnet «Tromsøysund kirke» (også kalt «Landskirka»), som kirke for Tromsøysund sogn. I 1965 ble navnet endret til «Tromsøy kirke». I 1975 ble kirken flyttet til toppen av Tromsøya, og hvor den fortsatt står under navnet «Elverhøy kirke».
Den opprinnelige plasseringen av kirken var plassen foran den nuværende domkirken mot Storgata. Tårnfoten på dagens kirke står der hvor koret til denne kirken stod. Det var en rødmalt korskirke, bygd i tømmer, til sammen 39 alen lang og 37 alen bred, 10 ¼ alen høy. Veggen til korsarmene var ikke parallelle, de var bredes inn mot hovedskipet. Årsaken til dette har kanskje vært å gi bedre innsyn mot alteret. Kun i korsendene var det vinduer, noe som gav kirken et besynderlig utseende, og sannsynliggjør en forenkling i forhold til den opprinnelig prosjekterte bygning.
Benker, altertavle og prekestol, lysekroner, blyvinduer, samt en del annet utstyr, ble flyttet over til den nye kirken, og står i kirken den dag i dag. Kirken hadde ikke tårn, og det ble bygget et frittstående klokketårn utenfor. En av klokkene var en liten klokke som tidligere tilhørte Melvik kirke, som nå er overført kapellet på Gåsvær. Den har innskriften «Jacobus. Johannes. de. Campis. me. fecit † Maria. anno. dnj. m. ve. viii». (Jakob Johannes fra Kampen gjorde meg, Maria, i Herrens år 1508).
Allerede ved en befaring i 1805 klages det over tilstanden. Det mangler sakristi, bislag for de tre dørene, bordkledning utvendig, taket er forfallent, 8 blyvinduer mangler, og klokkehuset er forfallent.
Leopold von Buch beskriver en kirkesøndag i Tromsø i år 1807: "Unge og gamle stimer i de tallrike gatene; her møtes gamle kjenninger, der gjøres nye bekjentskaper; her sluttes en handel, hist kontrakter. De unge svermer og danser på engene, de eldre samler seg om lotteribord eller forteller hverandre med glasset i hånd om sin fiskelykke. Kirken er midtpunktet, ja nesten eneste bindeleddet mellom disse menneskene som bor så langt fra hverandre. -"
I 1814 ble første runde av valgene til Riksforsamlingen gjennomført i kirken. Dette var Norges første nasjonale valg.
I 1823 vises kirken på et oljemaleri av Kristine Colban Aas.
Av Gustav P. Blom omtalt slik i 1827: ”Hva der på Tromsø støter øyet, er kirken. Det er en mørk, uanselig bygning uten tårn, der stikker ubehageligen av mot dens pyntelige omgivelser”.
I 1834 ble Tromsø bispesete og kirken ble domkirke.
Før 1839 ble de døde gravlagt på kirkegården rundt kirka. Etter hvert ble kirkegården for liten, og «Strandkirkegaarden» for Tromsøysund kommune ble etablert. Den lå sør for bygrensen, nedenfor der den gamle domkirka senere ble flyttet. Grunnforholdene til den nye kirkegården var fuktige og lite egnet som gravplass. Kirkegården ble derfor i 1853 flyttet til dagens plassering oppe på Tromsøya. [19]
I 1840-årene omtales den som „faldefærdig og pjaltet — fattig".
En blyantskisse fra 1854 viser kirke med gravplass omkring, inne i øvrig bybebyggelse. Kirken var etter hvert i dårlig stand. I en klage fra 1859 klages det over snøfokk og slagregn inn i vestenden mot havet.
Byen utviklet seg kraftig i perioden. Det ble behov for en ny og større kirke og i 1855 ble det fattet vedtak om bygging. Vegg i vegg med kirkebygningen ble det i 1860 igangsatt bygging av ny kirke. Det ble først vedtatt at den gamle kirken skulle flyttes til fastlandet, og bli sognekirke for Tromsøysund sogn. Lokaliseringsdiskusjoner er vanskelige, og det endte med at kirken ble flyttet noen hundre meter sørover på øya. Den gamle kirken var i bruk inntil våren 1861, da den ble tatt ned og flyttet til «Strandkirkegaarden» like sør for bygrensen. Forsamlingshuset ble innvidd som interims-kirke for begge menigheter, inntil begge kirkene var ferdig høsten 1861. Tromsøysund prestegjeld ble utskilt fra Tromsø prestegjeld fra 10.11.1860.
Kirken var uten tårn fram til flyttingen i 1861. Nytt tårn og sakristi ble bygget, kors-veggen ble rettet opp, og kirken ble høyere. Kirken ble vigslet 26.7.1863.
Etter hvert ble kirken innebygget av større bygg i nabolaget, og det var lenge snakk om å flytte den. Forberedelsene til flyttingen startet i 1967, grunnsteinen på Elverhøy ble lagt ned 3. juni 1973, rivningen startet våren 1974[20], og gjenreisingen på Elverhøy ble fullført i 1975. Kirken ble gjeninnviet den 30. november 1975 av biskop Kristen Kyrre Bremer[21].
Stort sett ble bygningen gjenreist slik den stod på Strandveien, men en del endringer og moderniseringer ble gjort.
Kirken har nå 350 plasser. Det bygget en full kjeller, som inneholder kontorer, menighets-sal mv. Utvendig panel ble skiftet. En av de gamle kirkestuene på Nerstranda ble flyttet og bygget om til bårehus. Noe av den gamle bordkledningen ble brukt som utvendig kledning på bårehuset. Mesteparten av innvendig kledning er også ny, bortsett fra gavlveggen under orgelgalleriet, og under galleriene i sideskipet. Skorsteinen og de gamle ovnene ble fjernet. Isoleringen ble bedre, og vinduene skiftet ut. Høydeforskjellen mellom skip og kor ble fjernet. Benkene i skipet er nye, de gamle kirkebenkene er plassert på galleriene.
Inne i kirken finnes det flere klenodium fra ulike kirker som har stått i Tromsø gjennom århundrene, den eldste gjenstanden er en madonna fra middelalderen, som nå er plassert på en hylle over døpefonten. [22] [23] [24] [25]
Kirken etter år 1861
Dagens kirke ble bygget i 1861. Dette er Norges eneste protestantiske domkirke som er bygget i tre. Kirken er en nygotisk, laftet langkirke med vesttårn og polygonalt avsluttet kor.
En kraftig pådriver for den nye domkirka var Johannes Steen. Han var rektor på Latinskolen og byens ordfører, senere gjorde han en stor innsats som stortingsmann og statsminister. Tromsøs nye domkirke ble tegnet av arkitekt Christian Heinrich Grosch og bygd av byggmester Ditlev Gunerius Evjen. Murerarbeidet ble utført av murmester Nils Olsen. Evjen og Steen fikk gjennomført en rekke store byggeprosjekter på få år; kirken, rådstua, latinskolen og lærerskolen ble alle bygd i perioden 1861-66. Det var en del diskusjon om utformingen og byggemåte. Formannskapet ønsket en langkirke med plass til 900 til 1000 sitteplasser. Arkitekt Grosch foreslo da en kirke som skulle være 49 alen lang, 23 ½ alen bred og gi plass til 984 personer. Senere ble det satt inn nye benker, med litt større avstand, slik at det nå er plass til 618. Problemet med å avstive de såpass lange laftede langveggene ble løst med strekkfisker innkledd som pilastere, og de to korte korsarmene (som inneholder trapper og birom). Lysåpningene var formet slik at det utvendig var høye gotiske vinduer. Pilastrene vises i dag som grå «halvsøylene» som deler langveggene opp i klart markerte felt med et høyt, nygotisk vindu i hvert felt.
Dette ble enstemmig vedtatt av bystyret 5. april 1860, og grunnsteinen ble lagt ned 24. april 1860, i nærvær av en stor folkemengde. Tømmeret ble hentet fra Målselv. Byggearbeidet gikk raskt, og utpå høsten var Kirken under tak. Den gamle kirken stod fortsatt vegg i vegg, med koret der hvor tårnet skulle stå. Først etter at den gamle kirken ble revet i 1861 kunne tårnet bygges. Alt det gamle inventaret fulgte med den gamle kirken, som nå står på Elverhøy, det nye er tilpasset kirken.
Kirken ble vigslet den 1. desember 1861 av den nye biskop Carl Peter Parelius Essendrop, men da var den langt fra ferdig. Ennå var den ikke bordkledt eller malt utvendig. Tårnet ble først reist i 1862, kirkeklokkene, som var laget i Hamburg, kom på plass i 1864, sammen med urverket fra den gamle rådstua. 6. juni 1864 kunne det ringes fra tårnet for første gang. Byens kjøpmenn bidro sterkt til at orgelet (bygget av Claus Jensen) kom i 1863, til at kirken fikk ovner i 1873 og til at altertavlen kom i 1884, en kopi av Tiedemands ”Opstandelsen” i Bragernes kirke, utført av Christen Brun.
I februar 1942 ble biskopen avsatt av de tyske okkupantene. Prestene fortsatte sine tjenester som menighetsprester. NS-domprost Sivertsen begynte sitt virke. Det var stor oppslutning om gudstjenestene når menighetens prester forrettet. NS-prost Sivertsen hadde derimot nesten ingen tilhørere. [26]
Mot slutten av 2. verdenskrig ble kirka brukt som innkvartering for flyktninge-transportene, sammen med Metodistkirken. Kirkebenkene ble satt sammen to og to og familier hadde sin adresse etter nummer på kirkebenkene. Mange ble avvist siden der ikke var plass til flere. Vaktholdet i kirkedøra besto av en norsk og en tysk vakt og det hendte de måtte sende bud på Feltgendarmeriet som måtte skyte skremmeskudd for å få ro og orden. Det sies at gulvet og linoleumsbelegget i kirka var så nedslitt at vaskevannet forsvant mellom sprekkene.
Tromsø kommune vurderte i 1956 at Domkirka var så nedslitt etter krigen, at en omfattende restaurering av kirka måtte til. I tillegg var det problemer med bygnings-strukturen. Taket hadde sal-form, og veggene stod i tydelige buer. Etter restaureringen ble Domkirka gjenåpnet av biskop Alf Wiig den 7. desember 1958.[27]
For innsamlede midler fikk to av korets gotiske vinduer glassmalerier i 1961, utført av Per Vigeland. Samme år ble kirken restaurert og fikk tilbake sine opprinnelige, lyse farger. Et tredje glassmaleri ble levert av Ulf Dreyer i 1985.
I 2013-14 ble orgelet restaurert. Kirken fikk dessuten nytt orgel bygget av Orgelbau Mühleisen i 2017. Det var en viss strid omkring sammenkobling av Mühleisen-orgelet med Jensen-orgelet, men dette ble til slutt godkjent, og orgelet ble innviet den 11. juni 2017.
Et så stort og gammelt bygg i tre krever godt vedlikehold, og selv om kirken har gjennomgått flere ansiktsløftinger, sies behovet for en ny restaurering å være stort. [28] [29]
Kirkeparken
Fra gammelt av var kirkene omkranset av kirkebakken og kirkegården. I de gamle beskrivelsene og avbildningene av kirken, var det en åpen plass rundt kirken. Området var delvis Kirkebakken, og delvis kirkegård. I gamle tekster om kirken i Tromsø, nevnes det at det var et gjerde rundt kirkegården, sannsynligvis for å holde husdyrene ute.
Kirkebakken var et viktig møtested. Man traff slekt og venner, og forretningsavtaler ble inngått. Fram til 1920 hadde kirkebakken også offisiell funksjon hvor lensmannen kunne lese opp offisielle kunngjøringer. Før 1848 kunne også folk straffes med gapestokk, som også fantes i Tromsø.
Da den nye kirke ble bygget i 1861, ble det opparbeidet en park rundt kirka, som også var den første offisielle parken i byen. Den vises på foto og kart i årene etterpå. Til å begynne med var den inngjerdet. En del av den gamle gravlunden inngår den dag i dag som en del av parken.
En skildring fra 1872 sier at «kirka lå smukt til på en åpen plass, men denne var skjemmet av forpjuskede trær med brukne grener og et forfallent stakitt.». Foran kirken i Storgata var det satt opp en tjoringspåle for hester.
I 1885 satte Tromsø bys vel ny innhegning om «Kirkeplassen» som ennå var temmelig overgrodd med en blanding av bjørk og Heracleum. Først i 1888 ble det ryddet og plantet mer planmessig her, og Kirkeparken sto ferdig med pyntelige gjerder og pene benker. Et foto fra denne tiden viser kirkeparken gjengrodd med Tromsøpalmer.
I 1931, etter at Tromsø bys vel hadde stått for beplanting, skriver de: «Trærne og det grønne teppe, som nu dekker de forrige nøkne flekker og «luker», er en fryd og hvile for øiet, de er til pryd for omgivelserne og hæver disses verdi baade estetisk og reelt.»
Etter krigen var parken nedtråkket og ødelagt. I hjørnet Storgata / Kirkegata hadde tyskerne satt opp en mitraljøsestilling med tilhørende bunker. Tyskerne ble satt til å hakke den bort sommeren 1945.
Bygartner Rolf Sundstrøm fikk i oppdrag å få orden på parken. I 1946 la bygartneren fram en plan for parkvesenets arbeid i en femårsperiode.
Høsten 1946 fikk Tromsø en gave fra Holland på 5000 tulipanløk, som ble plantet i Kirkeparken og de øvrige parker i byen. Sundstrøm uttalte: «Det kunne bli lenge til byen ville oppleve maken til blomsterflor som han forventet til våren, så nå var det viktig at ingen tråkket i bedene hans, selv om de så svarte og tomme ut, for de gjemte på en skatt.»
Da det ble besluttet at Televerket skulle bygge på tomta inntil østsiden av Domkirkeparken, kom det mengder av protester. Kirken som før lå åpent og fritt til, var i ferd med å bli innebygd.
En ny oppgraderingen av Domkirkeparken og området rundt ble prosjektert i 2015 og 2016 og restaureringsarbeidet ble påbegynt i 2017 og ble ferdigstillt i 2018. Under arbeidet er det gjort 65 likfunn i tillegg til en gravstein. Resultatet har vært omdiskutert. [30] [31]
Galleri
Tromsø domkirke i november 2016.Foto: Lars Egil Sørsdal
Tromsø domkirke en kveld i mai 2019.Foto: Elin Olsen
Toller Harrier (Harier) Heiberg Meyer (1781-1845), gravminne ved Tromsø domkirke.Foto: Elin Olsen
Adolf Thomsen (1852-1903) var organist i Tromsø domkirke. Som komponist er han mest kjent for melodien til "Nord-Norges nasjonalsang" Barndomsminne frå Nordland (Å eg veit meg eit land) med tekst av Eias Blix.Foto: Siri Iversen
Krigsminnesmerket står like ved Tromsø domkirke.Foto: Siri Iversen
Johan Caspar Preus Jordans gravminne ved Tromsø domkirke. Født 13.september 1847, død 15. november 1851.Foto: Siri Iversen
Mathilde Wiwecke Macks gravminne. Født 1816, død 1833.Foto: Siri Iversen
Gravminner ved Tromsø domkirke.Foto: Siri Iversen
Sogneprest Rasmussens gravminne.Foto: Siri Iversen
Referanser
- ↑ Snorre Sturlesons Norske konger sagaer», Jacob Hall 1838 s. 381
- ↑ Norges Gamle Love IV 1885, s 364-365
- ↑ Masteroppgaven "Riksombudsmenn i Nord-Norge 850-1350", Trond Gabrielsen, 2007, Institutt for arkeologi, konservering og historiske studier, IAKH, Universitetet i Oslo
- ↑ Mervi Koskela Vasaru, Bjarmaland, University of Oulu, Faculty of Humanities, History
- ↑ Hansen, L. I. & Olsen, B. (2004). Samenes historie fram til 1750.s.173+238
- ↑ Ottar 68/1971 nr 2
- ↑ En kirke på flyttefot, Munch, Jens Storm
- ↑ Ytreberg, Nils A.: Tromsø som kirkested og by gjennom syv hundre år : 1252-1952
- ↑ Vidar Trædal: Kirkesteder og kirkebygninger i Troms og Finnmark før 1800, Avhandling levert for graden philosophiae doctor, Universitet i Tromsø 2008
- ↑ ”Biskop i Trondhjem dr. Fr. Nannestads optegnelser i hans almanakk av 1750 om kirker i Nord-Norge med noter og anmerkninger ved J.U. Wolff”, Tromsø Museums Årshefter, Kulturhistorisk avdeling nr. 4. Vol. 54 (1931), nr. 3, Tromsø 1942.
- ↑ Jens Storm Munch, artikkel i ”Kirka vår”, menighetsblad i Tromsø, desember 1975.
- ↑ Ytreberg, Nils A.: Tromsø som kirkested og by gjennom syv hundre år : 1252-1952
- ↑ O. Nicolaissen, Kirker i Nord-Norge, Tromsø Museums Aarshefter nr 38/39 1915 — 16
- ↑ N.A. Ytreberg, Tromsø bys historie Bind 1
- ↑ O. Nicolaissen, Kirker i Nord-Norge, Tromsø Museums Aarshefter nr 38/39 1915 — 16
- ↑ Sjøtræfningen paa Tromsø leiden 2. august 1812 og andre Tromsø minder, Markus Skancke 1910
- ↑ Ytreberg, Nils A.: Tromsø som kirkested og by gjennom syv hundre år : 1252-1952
- ↑ "Tromsø Domkirke 125 år, 1861 – 1986", E. Borch.
- ↑ Liv Vik, Kirkeparken under endring, 4 tidsbilder fra Tromsø sentrum – fra 1800-tallet og til i dag, Masteroppgave i kunsthistorie, 2018, UiT
- ↑ "Nordlys", tirsdag 5. mars 1974, side 2
- ↑ "Nordlys", mandag 1. desember 1975, side 2
- ↑ N.A. Ytreberg, Tromsø bys historie Bind 1
- ↑ O. Nicolaissen, Kirker i Nord-Norge, Tromsø Museums Aarshefter nr. 38/39 1915 — 16
- ↑ N.A. Ytreberg, Tromsø som kirkested og by gjennom syv hundre år 1252-1952
- ↑ En kirke på flyttefot, Munch, Jens Storm
- ↑ "Tromsø Domkirke 125 år, 1861 – 1986", E. Borch.
- ↑ Liv Vik, Kirkeparken under endring, 4 tidsbilder fra Tromsø sentrum – fra 1800-tallet og til i dag, Masteroppgave i kunsthistorie, 2018, UiT
- ↑ N.A. Ytreberg, Tromsø bys historie Bind 1
- ↑ O. Nicolaissen, Kirker i Nord-Norge, Tromsø Museums Aarshefter nr 38/39 1915 — 16
- ↑ Liv Vik, Kirkeparken under endring, 4 tidsbilder fra Tromsø sentrum – fra 1800-tallet og til i dag, Masteroppgave i kunsthistorie, 2018, UiT
- ↑ https://munin.uit.no/bitstream/handle/10037/13524/thesis.pdf?sequence=2&isAllowed=y
Kilder
- Sturla Tordsson: Soga om Håkon Håkonsson. Omsett av Kr. Audne. Oslo, Samlaget, 1963.
- Blom, Gustav Peter: Bemærkninger paa en reise i Nordlandene og igjennem Lapland til Stockholm i Aaret 1827. Chra., Hviid, 1830.
- Ytreberg, N. A.: Tromsø bys historie. B. 1, Oslo, 1946.
- Nicolaissen, O.: Kirker i Nord-Norge. Tromsø museums årshefter 35/36, 1915-16.
- Tromsø domkirke 125 år, 1861 - 1986. Tromsø.
Koordinater: 69.64879° N 18.95618° Ø