Vestmarka (Oslomarka)

Vestmarka er et skogområde som avgrenses av bebygde områder i Bærum, Asker og Lierskogen i sørøst og sør, av Lierbygda og Holsfjorden i vest og E16 i nordøst. Vestmarka er delt mellom kommunene Asker, Bærum og Lier. Vestmarka består av skogkledde høytliggende lavaplatåer med bratt fall mot de lavereliggende, kambrosiluriske skiferområdene i sør og vest. Berggrunnen i hele Vestmarka er rombeporfyr. Åsene når over 400 moh. i alle deler av Vestmarka; høyest er Kraftkollen (481 moh.) i Lier. Vestmarka er et mye benyttet turterreng sommer som vinter, med serveringsstedene Furuholmen, Gupu, Solli, Vestlia og Myggheim. Hovdehytta åpnet for overnatting i 2007.

Serveringsstedet Mikkelsbonn ligger nordøst i Vestmarka, og drives av Lions Club Bærum.

Foto: Leif-Harald Ruud (2013).

Navnet kom i bruk i 1890-årene. Da foreslo matematikeren og barnebokforfatteren Elling Holst (1849–1915), som var bosatt på Høvik, dette navnet i Den Norske Turistforenings årbok for 1896. Turfolk begynte å bruke området i annen halvdel av 1800-tallet, og flere gårder, setre og husmannsplasser tilbød etter hvert servering. Det ble merket stier og skiløyper fra 1920-tallet. Læreren Alfred Iversen (1878–1973), som hadde nær slekt på Rustan midt i Vestmarka, var en ildsjel i dette arbeidet.

I 1986 ble Vestmarka definert som del av Oslomarka og lagt innenfor Markagrensen på grunn av betydningen for friluftslivet.

Pollenanalyser har vist at området ble brukt som beiteområde for husdyr for 3000 år siden, og fortsatt går det beitedyr i marka. Beitelag i de tre tilgrensende bygdene organiserer beitingen. Det har vært enkelte fast bosatte gårder i marka senest siden jernalderen. Største delen av marka var opprinnelig allmenning, men kom i privat eie på 1700-tallet. Største skogeier i marka ble Bærums Verk, nå Løvenskiold-Vækerø.

Kilder og litteratur

.